Fra snill til flink.
Betraktninger fra Senterkonferansen til Buskerud Senterparti
23-24 november 2012.
Dagslyset slapp nesten ikke til disse to dagene som
konferansen varte. Fredagen var helt mørk, både fordi novemberdagen uten snø er
kort, og fordi budskapet fra talerstolen denne dagen var dystert. Selv ikke
landbruksminister Trygve Slagsvold Vedums brede hvite smil og avslappede
holdning der han satt på kanten av panelbordet med oppbrettede ermer og dinglet
med beina, klarte å gjøre ordene til annet enn dypt alvorlige forvarsler om hva
dette partiet skal igjennom før valget i 2013.
Jeg har hørt Per Olaf Lundteigen bruke termen ”Mission
impossible” ved et par anledninger. Han blir tent av det umulige, og har gjort
en meget god jobb med å formidle upopulært stoff i de siste 20-30 åra. Hans
budskap er aktuelt som aldri før, og jeg ønsker ham og Senterpartiet all mulig
lykke til. Jeg har kjent meg beslektet med ham i å bli tent til innsats der
andre sier at ”det der går ikke”. Derfor har jeg også fått utrettet en del i
mitt liv.
Åslaug Haga utfordret oss som var der til å ta et valg,
enten går vi fullt inn for å bringe Senterpartiet videre i Regjeringsposisjon,
eller så lar vi partiet ”hvile” i Stortinget en periode for i fred og ro bygge
seg opp igjen som parti med en tydelig ideologi, hvilket vi fikk gode innspill
på under denne konferansen.
Senterpartiet som forvaltningsparti må finne sin form for å
kunne nå fram til nye velgergrupper. Som Trond Nordby sa: ”I takt med
nedlegging av gårdsbruk går Senterpartiet ned mot sperregrensa.” Han sa også at
”på sikt bør det likevel være håp om et større SP som er forankret i brede
bygdeinteresser, som står fast som Dovre mot EU, uten å tilsløre sin egentlige
identitet for å kunne samarbeide med AP.”
Det tror jeg også.
Bønder har tradisjonelt vært en viktig velgergruppe for
Senterpartiet. Vi trenger norske bønder som kan produsere god, norsk mat. Da må
bonden bli ”flink”, det hjelper ikke lenger å bare være ”snill”, som en av
deltakerne på konferansen gikk fram og snakket om, med en anelse nostalgi og
resignasjon i stemmen.
Min far og farfar var bønder. Jeg husker min far fortelle:
”Far stakk til folka sine litt ekstra mat i dårlige tider, og ettergav husleia
for leietakere når han så det sto dårlig til. Sto det dårlig til, snudde han i
døra, tok regninga med seg hjem, og bytta den i en kurv med mat som han gikk
tilbake med.” Selv om det ikke var så
fett hjemme hos farfar og familien heller, så delte de av det de hadde.
Min far drev gartneri og grønnsakproduksjon på friland, og
brakte skikken videre. Han likte bedre å gi bort grønnsaker enn å ta betalt.
Hver gang vi hadde besøk, sendte han med en pose grønnsaker, og det samme når
han var gjest et sted. ”Det kommer intet i en lukket hånd” var læresetningen de
levde etter, og den var farmor sin. Min mor gjorde den også til sin, og serverte
kaffe og kaker når folk kom for å plukke jordbær på selvplukk. Jeg hadde nok en
liten kremmer i meg den gang, og ville starte kafe, så kunne vi selge kaffe og
vafler til de som kom på landet for å plukke bær. Men nei, det skulle ikke tas
betalt for kaffe og vafler på denne gården, nei! Det ble ansett som
mindreverdig og gjerrig, kan jeg huske, å ta betalt for mat og tid. Mine
foreldre var ikke vant til tankegangen ”tid er penger” som andre hadde naturlig
inne. De skulle alltid gi inntrykk av å ha god tid og en kaffekopp og en prat å
by på.
Jeg så hva det kostet.
Kaffepausene gikk på bekostning av arbeid som skulle gjøres,
og medførte stressreaksjoner og kjefting i etterkant. Det var viktig å være
snill, og snillheten vistes på hvor mange som var innom for den kaffekoppen og
praten. Og det var mange. For min far var kaffepausene lyspunkt og kjærkomne
avbrekk i en traurig arbeidsdag. Andre av hans kollegaer og kamerater var ikke
så ”snille” og dermed strengere på kaffepausene og dit dro man ikke bare
”innom”. Det var de ”flinke” bøndene.
Resultatet av min fars ”snillhet” så vi da vi skulle ta over
gården. Arbeidsfolka hos ham hadde skaffet seg både hus, gode utdanninger til
barna sine og god økonomi. De hadde blitt godt behandlet, var nøysomme og hadde
klart å bygge seg opp ved det arbeid og den lønn de hadde hos min far.
Han selv var blitt tidlig syk og halvt ufør, og overlot et
nedslitt gartneri, en utslitt maskinpark og jordekanter og ravinedaler fulle av
landbrukssøppel til neste generasjon. Det tok fire år ved siden av full jobb å
rydde opp, før vi kunne skaffe dyr og gjøre om bruket fra gartneri og
grønnsakgård til storfebruk med økologisk grasproduksjon.
Min far var ”snill”. Kirken var full i begravelsen, og han
var en elsket mann og min gode, gode pappa.
Men var han en god forvalter av jorda?
Kan man være en ”snill” bonde og en god forvalter på en
gang?
Kan bonden i dag tillate seg å være ”snill” i et samfunn
hvor velferdsstaten tar seg av dem som ikke kan betale husleia og en kurv med
mat når det trengs gis av Fattighuset, Frelsesarmeen eller Kirkens Bymisjon?
Rollene er snudd, bonden har, som Trond Nordby så presist
beskrev, hatt en negativ klassereise, i dag er det kanskje bonden selv som
trenger litt ekstra for å berge både seg selv og gården sin.
Kanskje er det på tide med en holdningsendring hos bonden
også, om han ikke allerede har foretatt den?
Han må, som de fleste andre i samfunnet finne seg i at tid
er penger, han må tåle å ta betalt for tjenester og produkter på en skikkelig
måte, han må selge seg selv og sine produkter i konkurranse med andre. Han må
”komme ned på jorda” til det folket og det fellesskapet han før gikk med
matkurv til og gav henstand på husleia til, og som han kunne tillate seg å
synes synd på. Det er ikke lenger plass til den snille bonden, og det er en
utfordring Senterpartiet og bondeorganisasjonene må ta innover seg for å kunne
skape seg en ny identitet. Trond Nordby sa at ”Senterpartiet har gjennomgått en
proletarisering og at ”veien til kaksepartiet Høyre er uoverstigelig”. Det kan
se slik ut.
Min mann og jeg tilhører ”den nye bondestanden”. Vi er av
dem som har gjennomgått Fram Agro-kurs i regi av Innovasjon Norge. Dem som har
fått alle drømmer og illusjoner om ”det gode liv på landet” brutalt revet ned.
Dem som har fått greie på forskjellen på ”kultur og fritid” og jobb, altså det
som gir penger i kassa. Vi er blitt vist realiteten i det å starte opp et
gårdsbruk fra bunnen ved å skape en bedrift hvor målsettingen er å stå på egne
bein fra dag en. Vi er av dem som har sett svart på hvitt hva dette innebærer
og som har tatt utfordringen og hoppet av gode jobber for å satse på utvikling
av gården og jordbruket. Vi er av dem som har brukt minst ti av våre beste år
med angst og blodslit for å få hodet over vannet som bønder i ”Annerledeslandet”.
Det lysner i horisonten, for som jeg ser det, så finnes
”Annerledeslandet” allerede, og det begynner å bli fint å være bonde der!
Så ser jeg også at engasjementet mitt må være gården, og at
det er ved å engasjere meg i den jeg kan være et godt eksempel på ”den nye
bonden”.
Politikken får dere som er flinke til det ta dere av, jeg
skal heie fra sidelinja! Tusen takk til Åslaug Haga som med sin klare
oppfording til å ta et personlig valg, fikk meg til å innse det.
Takk for oppmersomheten.
Hilsen Tone Birgitte Bergflødt
Bonde på Renskaug Vertsgård i Lier