Om religiøse/spirituelle erfaringers innflytelse på resiliens og identitet

Diskuter hvilken rolle/innflytelse religiøse/spirituelle erfaringer kan ha på resiliens og identitet.

For mange mennesker fortoner livet seg traurig og meningsløst. I kulturer hvor det er flere mennesker enn det er ressurser til, og hvor dagen stort sett går med til å skaffe mat, kan religion og spiritualitet være det som for mange gjør livet levelig, og som gir håp om en bedre framtid, om ikke i dette livet, så i det neste. De har en religion som gir retning til hvordan livet skal leves og kommer med lovnader for hvordan det skal bli om de følger rådene. I vårt samfunn i den rike del av verden har vi stort sett løst sult- og fattigdomsproblemet, med noen sørgelige unntak. Vi opplever allikevel en stor oppblomstring av både religiøse menigheter og new age- bevegelser. Vårt samfunn er på vei mot å bli sekulært, det vil si at stat og kirke er i ferd med å skilles, og at vi har fjernet oss fra bokstavtro religion til en mer intellektuell og vitenskapelig tilnærming, og forstår verden utfra det. Vår livsanskuelse avstedkommer dog tomrom og huller som ikke den vitenskapelige tilnærming kan gi gode nok forklaringer på.

Hva er nå dette ”noe” som mangler?

”Vi har alt, men det er også alt vi har”, sier Ole Paus.

”Vi har alt, men ingenting å ha det i”, synger Anne Grethe Preus.

Kan vi ha fjernet oss for langt fra det religiøse, spirituelle eller mystiske?

 Erik Bye synger om når Gud mistet klinkekulen som var vår klode:”....får håpe at han finner oss igjen.”

Noen mennesker har behov for de trygge rammer som en religiøs tro kan gi. Med sine ritualer og tradisjoner, som har forandret seg lite i løpet av de siste 500 år, gir kirken folk trygghet ved deltakelse i gudstjenester eller messer. Alternative bevegelser som dyrker udefinerbare ressurser som indre kraft, engler, krystaller og meditasjon, kan gi noe av det samme for dem som søker noe annet enn kirken og tradisjonene, og mer inn i seg selv. Felles for dem som søker, er slik jeg ser det, at de ønsker seg en overbygning, et tak over en grenseløs himmel som verner, beskytter og passer på, så de ikke går seg vill, eller flyter ut i et uendelig univers uten mål og mening, begynnelse eller slutt. Å forholde seg til det uendelige kosmos  kan for noen virke skremmende, og vitenskapen hjelper ikke til med disse rammene, som for enkelte er livsviktige. Mange mennesker trenger noe som kan løfte, heve dem over hverdagens trivialiteter slik at det blir mulig  å se livets røde tråder, det som skaper sammenheng i livene, og som gir retning og mening.

Kanskje trengs det  en utvidet virkelighet som strekker seg ut over den aktuelle virkeligheten som vi alle lever i til daglig og er enige om rammene for?

 I den utvidete virkeligheten kan man drømme, dikte og tenke stort uten å bli korrigert. Man kan gå ut og inn av virkelighetene etter behov. Denne evnen kan brukes som en kilde til fornyelse og til å hente fram ubrukte ressurser i seg selv. Å kunne gå ut av hverdagen og over i drømmenes verden kan bidra til å forbygge eller helbrede utbrenthet, depresjoner og angst og er felles for mange av de ulike tilbudene som finnes for alternative behandlingsmetoder.

I religiøse sammenhenger kan det samme oppnås ved bønn i kirken og ved å være en del av et fellesskap med faste ritualer for det som skjer under gudstjenester, messer og samlinger. Mange mennesker har grensesprengende opplevelser i forbindelse med traumatiske hendelser eller psykiske belastninger. Da søker man gjerne fellesskap med andre for å være mindre alene om sine opplevelser. Mange tror de er helt alene om å føle sånn eller slik, da er det godt å dele med andre i samme situasjon og støtte hverandre.

En fare ved dette, er kanskje det som psykiatrien frykter og advarer mot ved alle alternative retninger: Enkelte mennesker med svakt ego kan flytte inn i den utvidete virkeligheten. Det kan ende i psykose og man må ha hjelp til å komme seg over i den aktuelle virkeligheten igjen. Noen selvmedisinerer seg og blir avhengige av narkotiske stoffer som i begynnelsen hjelper, men som siden blir selve problemet, og som man som regel må ha hjelp til å komme seg ut av.

Flere mennesker har gjort det til en livsoppgave å hjelpe andre til å finne sin egen vei ut av avhengighet og depresjoner. Noen innenfor det offentlige helsevesen, og noen innenfor alternative behandlingstilbud. Disse skal også leve, og for dem som arbeider innenfor det offentlige er det greit, de får lønn og tilskudd av staten. For de alternative behandlerne er det annerledes, de må ta fullt betalt av klientene, siden det ikke eksisterer støtteordninger for disse. Mange ser med ublide øyne på det kommersielle i dette, de mener det er å utnytte svake grupper å ta betaling for sjelesorg og terapi. Andre synes det er et godt alternativ til kirken og psykiatrien som en del mennesker har et anstrengt forhold til, fordi det er kjent at det har foregått maktmisbruk og overgrep der.

Det ser ut som at mennesket som art har iboende muligheter i seg for religiøse og spirituelle opplevelser. Ved å benytte disse mulighetene kan noen oppnå både resiliens og en endret identitet. Når intellektet ikke lenger strekker til og det vitenskapelige møter sine grenser som forklaringsmodell, har vi en mulighet til å gå over i troen, eller en utvidet virkelighet, som kan gi oss tilgang til fornyede krefter og energi. Dette kan oppnås innenfor, eller utenfor kirke og alternative institusjoner, alene, eller i fellesskap med andre.

Av kjente personer som har gått offentlig ut og bekjent seg til en tro, eller fått utvidet sin virkelighet, kan Prinsesse Martha Louise og artist Hans Erik Dyvik Huseby være eksempler. Begge har vist en personlig endring synlig for alle fordi de er profilerte i media. De har også begge bekjent seg til en tro, Martha Louise til sin egen Engleskole og Dyvik Huseby til en retning innen Scientologikirken. Personlige spirituelle erfaringer er vesentlig for deres forvandling, og de er begge opptatt av å formidle sin tro og sine opplevelser til andre.

Martha Louise kaller det hun tror på for engler, og bruker altså et rammeverk for sin tro som de fleste kan relatere til.

Hvordan har det seg at alle vet hvordan engler ser ut selv om ingen har kommet så nær at de har fått fotografert en? Og hva med julenissen, Gud, Jomfru Maria og Jesus?

Er de representasjoner vi har i vår hjerne om hvordan disse figurene ser ut noe som ligger der a priori, og som visse opplevelser av religiøs eller spirituell art ser ut til å passe inn i, og det på tvers av kulturer?

Er visse spirituelle og religiøse opplevelser av en så grensesprengende art at vi har behov for å organisere dem inn i et system for å skape mening og gjenkjenning med andre slik at vi ikke skal bli helt alene om dem fordi det er for skremmende og tungt å bære?

Kanskje er fellesskapet vi søker innenfor kirke og alternative retninger en måte å være sammen om opplevelsene på, og kan forebygge angst, depresjon og psykoser?

Hans Erik Dyvik Huseby har stått fram som forhenværende rusmisbruker mens han var rockeartisten Hank von Helvete i bandet Turbonegro. Hans alter ego tok etterhvert stor plass, og ble destruktivt for liv og helse. Dyvik Huseby fikk god hjelp til avrusning og til å bli kvitt avhengigheten av en organisasjon innen Scientologikirken. Han kom over i et ”vanlig” liv som artist og familiefar, flyttet inn i et slott og fikk seriøse store roller i teater og film. Han har vært mye i media og alle kan se forvandlingen. Han har til og med invitert ukeblader inn i sitt hjem slik at leserne også har kunnet besøke han og familien der. Så stor er forvandlingen at en nok kan si at hele identiteten er endret fra å være selvdestruktiv til å være oppbyggende, eller med andre ord: resilient, hvor han får brukt sine talenter på en positiv måte. Han engasjerer seg i et korstog mot psykiatrien og reiser rundt på skoler og holder foredrag. Dette blir han kritisert for, fordi hans engasjement blir sett på som en misjonering for Scientologikirken, som ikke bare har positivt omdømme blant folk, blant annet på grunn av sine personlighetstester, og, som noen hevder, dyre avhengighetsskapende kurs som tiltrekker seg usikre mennesker.

Martha Louise fant sin vei etter en ungdomstid hvor hun i ettertid har sagt at det ikke var lett å forme sin rolle som prinsesse. I løpet av den søkende perioden hadde hun, etter eget utsagn, flere grenseoverskridene opplevelser av spirituell art. Hun fikk tilgang til sin egen kraft og helbredende evner. Alle som har sett bilder av henne har vært vitne til forvandlingen som har skjedd. Fra en ganske unnselig grå, litt maskulin hestejente til en strålende vakker kvinne og prinsesse. Hun har nå et formidlingsbehov, samt et behov for å bruke sine evner for å hjelpe andre til samme innsikt som hun selv har fått, og derved dannet sin egen ”Engleskole” sammen med en venn. Mange mener mye om dette, og kritikken går blant annet på at hun tjener penger på ”svake sjeler”  og bruker sin prinsessetittel i markedsføringen.

 

Avslutning

”Vi har alt, men det er også alt vi har”, sier Ole Paus.

”Vi har alt, men ingenting å ha det i”, synger Anne Grethe Preus.

Kan vi ha fjernet oss for langt fra det religiøse, spirituelle eller mystiske?

 Erik Bye synger om når Gud mistet klinkekulen som var vår klode:”....får håpe at han finner oss igjen.”

Some norwegian artists have written texts and songs about the missing part that many people seek to find whitin religion and spirituality.

The text and songwriter Ole Paus says: “We have erverything, but that is all we have.”

The songwriter Anne Grete Preus sings: “We have everything, but we have nowhere to put it.”

The author and artist Erik Bye has made a song where God plays with his small glass kuler and where the smallest one is our own clode. God plays and suddenly he loses the little glass kule, and Erik Bye sings” We can only hope that he looks for us and finds us”. I will let this be the end of this lecture, and maybe we can find some answers to these difficult questions simply by listening to music, reading poems and good literature, and of coarse: by listening to our own hearts.

Jeg drømte at vår Herre var en pode
med reven brok og skrubbsår på hver legg.
Jeg så ham klinke kule med vår klode
i muntre sprett mot universets vegg.
Han klinket, han var glad og det var sommer,
og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra hans lommer,
for i vår Herres lommer er det plass.

Og klodene fikk danse, sveve, trille
til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet,
en sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!
Å for en dag å fange sommerfugler!
Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler
og følte seg alene og fortapt.

Omsider kom han trett, som alle poder
når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han at han hadde mistet en.
Den lille blå! Den minste av dem alle!
Han lette under gress og sten og hekk.
Og den som var så blank i solefallet!
Men mørket kom, og kulen den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte,
og marken lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte,
men jeg kan ikke minnes om han gråt.
Og vi som av den lille jord er båren
og tror at intet teller uten den,
får drømme at Han leter mer i morgen
og håpe at Han finner oss igjen.