Tanker fra "Den store Landbruksdebatten" på Ås 24.april 2012

25.04-2012
"Bøndenes inntekter har økt med 10 milliarder kroner de 10 siste år".
Denne teksten går om og om igjen på bunnlinja på NRK Nyheter i dag morges. Setningen gjentas med jevne mellomrom som et mantra og får stå helt uten motforestillinger. På denne måten sniker den seg inn i folks underbevissthet som en sannhet. Bildet som da skapes av den norske bonden, er et som vanskelig kan sies å stemme med virkeligheten slik den for meg ser ut i Norge i dag. Det folk ser av norske gårder og bønder i dag, er de store hvite husene, de store røde låvene og bonden på en stor traktor som driver som maskinentreprenør. Det de ikke ser, er at inne i mange av de store hvite husene er det kun et lite hjørne som er tidsmessig oppusset og kan holdes varmt nok til å oppholde seg i, resten av huset er avstengt som et museum uten pubilkum. De store låvene står ofte tomme eller fulle av skrot og venter på en barmhjertig fyrstikk eller vindvær som kan befri det fra en tilværelse som et tomt skall som ingen lenger har bruk for. Det er mange kulisser der ute, og mange bønder som av stolthet også gjerne vil opprettholde et falskt selvbilde fordi virkeligheten er for vondt å forholde seg til, og nedturen for bratt og lang. De vet kanskje heller ikke at det er den rike bonden som må opp i otta for å brøyte snø slik at alle de andre kommer seg på jobb, før han går i fjøset.
Jeg var på Ås Landbruksuniversitet i går og hørte på "Den store landbruksdebatten" arrangert av Alliansen Ny Landbrukspolitikk. Innledere og debattanter var Svenn Arne Lie, Per Harald Grue, Per Olaf Lundteigen og Klaus Mittenzwei.
Mitt engasjement handler om en gnist som ble tent på Senterkonferansen på Kongsberg i høst hvor jeg for første gang deltok på et arrangement i regi av Senterpartiet som jeg er medlem av. Der hørte jeg Svenn Arne Lie sitt foredrag basert på boka "En nasjon av kjøtthuer- ni myter og en sannhet om norsk landbrukspolitikk". Det jeg hørte da gav en gjenklang i meg som varer ennå, og som fortsatt klang da jeg hørte Lie i går. Jeg er fersk i politisk sammenheng, og har kun fulgt med som en passiv tilskuer. Jeg innser nå at jeg kan velge å være mer aktiv, og skriver derfor dette. Det gjør inntrykk på meg å høre det bestående, representert ved Per H. Grue framstilt på en måte som det er vanskelig å danne seg et bilde av, fordi det bildet han forsøker å danne ikke stemmer overens med den virkelighet som jeg forholder meg til.
Litt om min bakgrunn: Min mann og jeg er moderne bønder som har hatt mesteparten av vårt yrkesliv i henholdsvis it-bransjen og i bank-vesenet. Vi er imidlertid begge vokst opp på gård, han på gård med husdyrdrift, sau, og jeg på gård hvor det ble produsert grønnsaker i veksthus og på friland. Selv om vi altså begge er oppvokst på gård, er det store kulturforskjeller mellom de gårdene vi kommer fra. Verdisynet er helt forskjellig og driften likeså. Ordet "bonde" betyr fri mann. Jeg undersøkte det da jeg var i ferd med å ta beslutningen om jeg skulle benytte min odelsrett og ta over farsgården eller om jeg skulle la den gå ut av familien. Da fant jeg ut at om det betydde fri mann, måtte det også bety" fri kvinne" i våre likestillingstider, og at det var en definisjon som det var mulig å identifisere seg med. Det ble utslagsgivende for min del, for noen annen definisjon av bonde kan jeg vanskelig se meg selv som. Jeg er interessert i psykologi, lesing og skriving, og ønsker å forme mitt liv innenfor de frie rammer som gården kan gi meg. Dette er kun mulig ved god hjelp, og heldigvis er min mann mer av en praktiker enn det jeg er. Så på den måten utfyller vi hverandre bra. Jeg tar meg av alt inne, han alt ute, altså en god gammeldags arbeidsdeling. Vi driver økologisk med skotsk høylandsfe. For å kunne leve av gården, har vi skapt den om til en vertsgård, og der serverer vi kjøttet fra dyra våre, samt at vi produserer bearbeidede produkter av kjøttet for salg i en gårdsbutikk. Vi ser at gårdsdrifta i seg selv ikke står på egne bein uten tilskudd fra staten, og vi er veldig glade for det vi får. Vi synes også det er vel fortjent foralt arbeidet med blant annet å holde store områder med kulturlandskap i hevd til glede for mange.
Bonden vil gjerne klare seg selv. Han blir nå tvunget i kne av myndigheter som gjør det så vanskelig for ham å klare det at han må ta imot overføringer enten han vil eller ei. Det lønner seg ikke å produsere mat i Norge, så det kan andre gjøre for oss, ser det ut til at tanken er. Akkurat som det ikke lønner seg å produsere håndknyttede tepper, håndstrikkede klær eller noe som er håndlaget og ekte i det hele tatt. Dette går det an å forstå. Vi har råd til å kjøpe maten vår fra utlandet, klærne våre og alt vi trenger.
Hva skulle være galt med det?
Tilsynelatende er dette fornuftig, på kort sikt. På lang sikt kan det se annerledes ut. Å slippe å gjøre ting som å dyrke jorda, hvilket innebærer å bli møkkete på henda og sliten i ryggen er et gode for den som har slitt og jobba et helt liv og lengter etter å hvile en sliten kropp. Den generasjonen som begynner å bli godt voksne nå, og hvorav Per H. Grue er en som også har sittet i departementet og vært med på å bestemme, er av de som har jobba på gamlemåten. Mange av dem har selv slitt seg ut, eller de har sett foreldre slite seg ut på å prøve å få endene til å møtes, jeg er sjøl en av dem. De har derfor kanskje tenkt i beste mening at det er viktig å la kommende generasjoner slippe dette strevet?
Større bruk og mer teknologi skulle være løsningen på dette. En slik utvikling av landbruket gjør at bondens egenskaper som ingeniør og teknisk dyktig, samt hans egenskaper som bedriftsleder blir viktigere enn hans glød for faktisk å jobbe med jorda. Mange bønder har faktisk en kjærlighet til jorda han dyrker, til det å følge med vær og vind, det å leve et liv i pakt med naturen. Det gjør man ikke med de store grise- eller kyllingfabrikkene som myndighetene oppfordrer til å drive framfor å dyrke gras på jorda og å gjerde inn utmarksbeiter slik at kulturlandskapet kan holdes oppe til glede for alle. Den nye landbrukspolitikken ønsker, som jeg ser det å sette fokus på de verdier som bonden, den frie mann, holder høyt, nemlig dyrevelferd, kulturlandskapspleie, samfunnsansvar ved å produsere etiske produkter og å kunne leve et anstendig liv selv med sine familier i pakt med naturen og til glede for samfunnet rundt.