Nyttårshilsen 2023

 Når barna drar 2

Nyttårsformiddag 31.12.2023

Yngstemann dro i dag tidlig. Barnefamilien for et par dager siden. Stille stund i skinnet og sprakingen fra vedovnen, og den svake lyden av vaskemaskinen hver gang den drar en runde til og en til og en til… med sengetøy fra julas hotelldrift. Ja, hotell i særklasse har fått en ny betydning for oss! Vi var heldigvis forutseende nok til å sørge for to ekstra soverom og et gjestebad da vi kjøpte leiligheten, og skal si rommene har kommet til nytte! Til daglig fungerer rommene som kontorer til hver av oss – men på et blunk, så var de gjort om til greie overnattingsrom.

Men så dro de.

Tenkte jeg skulle skrive av meg litt «empty nest – melankoli», men så vipps! kom en telefon som visket hele melankolien ut i Drammenselva!

Venner er gode som gull – vi ser noen i kveld og noen i morgen – og utover i januar blir det både overnattingsgjester og kaffebesøk – så hva er det å klage på at ungene drar hver til sitt?

Vi har utvekslet bilder på messenger av gode øyeblikk med barnebarna i sentrum – takket hverandre og klemt, jeg har godfølelsen av at vi har hatt ei julefeiring preget av barnlig fryd, fred og fordragelighet, glede, god mat og drikke.

Vi ser fram mot et 2024 preget av varme, gode menneskemøter, berikende kulturopplevelser, mange gode skiturer for mannens del, mens jeg pleier hofta, det blir sannsynligvis operasjon i løpet av vinteren. Turer til Danmark etter hvert, og på hytta på skauen, samt turer i marka så snart jeg kan, god opptrening hos Trine på Feelgood Krokstadelva, og kanskje rekker jeg et kaldt bad ved Ælvebadstua rett nedenfor der vi bor, om hofta blir god nok før sommeren kommer.

Ellers ønsker jeg, for oss alle og klodens del, at aktørene i krigene i Europa og Midtøsten og alle andre kriger som pågår i skyggen av disse, finner løsninger som leder til fred på jord.

Godt nyttår til deg og dine fra meg, jeg setter stor pris på alle mine Facebook-venner, -bekjente og følgere!

Håp

Mannen dro tidlig på jobb, med ski i bilen, og robotstøvsugeren er i gang. Kaffen er klar, og jeg har rigget meg med pc i senga mens roboten gjør seg ferdig. Det trengtes etter innetjeneste i går. Grønne planter som drysser når de flyttes, må vike for nisser og lys, her finnes ingen rutiner, siden det er første jula i leilighet, og alt er nytt, selv om det meste av julepynten som har flyttet inn, er den samme. Vi har ferdig lyssatt juletre i potte denne jula, kjøpt på Clas Olsson. Det ble fint det og, tradisjonen med å hente tre i skogen er definitivt over. Det vil si, kanskje kan det bli selvhogd juletre igjen når hytta på skauen tas i bruk. Det er lov å håpe. Og håp er stikkord for dagens tekst:

«Aldri ta fra noen håpet. Noen ganger er det alt de har.»

Ja, når skal man la være å realitetsorientere et menneske? Kan det også være nyttig å bli ribbet for alt, også håpet, om det man håper på viser seg å være til hinder for å gjøre noe med egen situasjon?

Som et isbad som sender sjokkbølger gjennom kroppen før den tar seg inn og skaper en varme ulikt noe annet?

For å i det hele tatt orke tanken på et isbad, må man ha et utgangspunkt hvor smerte og håpløshet foreløpig ikke har tatt over hele kroppen, konsentrasjonen og oppmerksomheten.

Da trengs myke ord, medlidenhet, forståelse og trøst, dette er ikke tida for realitetsorientering. Da skal man ikke komme med formaninger og påbud, gode råd og velmente selvopplevde eksempler.

For egen del, har jeg stort sett vært på steder i meg selv hvor de fleste råd tas imot med takknemlighet, og noen til og med blir fulgt, av og til med godt resultat.

Jeg har imidlertid også vært i dype avgrunner hvor det minste forsøk på å gi et «godt» råd, overhodet ikke oppfattes, eller om det oppfattes, tvert avvises. På veien opp fra avgrunnen, ja, for jeg har til nå alltid kommet meg opp igjen, siden jeg lever, kan et godt råd gi kraft, selv om krafta helst vil brukes til å pælme rådene tilbake i fleisen på den som er så frekk å gi meg dem, hvor velmenende de enn måtte være.

På det stedet jeg er akkurat nå, virker rådene slik, de blir kastet rett tilbake, og jeg bruker krafta de faktisk gir, til å skrive dette.

Jeg oppsøker råd i aviser, sosiale medier, podcaster, hos lege og fysioterapeut, helsesenter og hos venner og uvenner, det er sjelden jeg blir uønsket invadert, selv om det kan føles slik, jeg tiltrekker meg og leser og spør om rådene selv, som en selvpisker.

Akkurat som jeg ikke vet hva de kommer til å si! Gå ned i vekt, spis mer frukt og grønt, kutt ut karbohydrater, spesielt sukker og hvitt mel, gå turer i ulendt terreng, vær i bevegelse, vær i bevegelse, tren styrke, gjør øvelser, hold musklene sterke, drikk urtete, ikke kaffe, lite alkohol, ikke feit mat, slutt å røyke hvis du er så dum at du noen gang har begynt med det, ja, og så videre og så videre…

Jeg liker å lese, se film, skrive, lage mat, treffe venner, gå på kino og teater, høre foredrag, høre podcast, diskutere, ha gode samtaler, hygge meg med god mat og vin, gå rolige turer i skauen eller langs vannet, eller i byen, utforske nye steder, være med barnebarn, være med familie, holde selskap, pynte, ordne, lage mat og så videre…

Det øverste avsnittet stresser meg å lese, det andre fyller meg med varme og ro.

Hvorfor hører og leser jeg så mange flere avsnitt en overalt jeg ser og lytter? …som stresser meg og lager spenninger og uhelse?

Hvor er håpet her? Hvordan ha et godt liv med innholdet jeg ønsker – og samtidig beholde en viss helse? Noen ganger ser det jeg må gjøre for å opprettholde god helse ut til å være det som gjør livet lite verd å leve.

Andre ganger er jeg i god flyt, og klarer å kombinere og sjonglere de to avsnittene på en utmerket måte, slik at helse og nytelse går opp i en høyere enhet!

Det håpet får ingen ta fra meg!

Ha en travel og rolig andre søndag i advent!

Hel ved

 Hel ved – hva har det med vennskap å gjøre?

Jo, det tror jeg at jeg forstår.

Selv om jeg ikke kan se meg selv som det folk flest kanskje forbinder med «hel ved», sagt om mennesker, i betydningen at den du ble født som, skal du være hele livet igjennom, har du gjort deg opp en mening om noe, skal du målbære den like lenge, nær der du er født skal du bo, du skal jobbe med det du først utdannet deg til, de vennene du fikk som barn skal du holde på livet ut. Det snakkes en del om «somewheres and anywheres» i media for tida. Jeg har lenge definert meg som en «somewhere», men innser at jeg har en «anywhere» i meg, ja, det er kanskje sånn halvt om halvt, slik det er med det meste når det gjelder meg. «Du er født på en dørstokk», sa en astrolog til meg da han skulle tolke horoskopet mitt. Jeg så nok ut som et spørsmålstegn, så han fortsatte, - i betydningen at du kan bevege deg mellom to verdener, den alle kan se, og en annen som ikke alle får øye på. Her jeg sitter i leilighet i byen, nylig flyttet fra gård på landet, kan jeg virkelig forstå dualiteten jeg er bærer av…og som Carl Gustav Jung også snakket om da han sa om seg selv at han den første delen av livet hadde vært ekstrovert, og introvert den siste halvdelen, og at det skapte en balanse i hans liv.

Selv har jeg hatt mange store overganger i livet, «anywhere» delen av meg har nærmest truet seg fram ved det som kan fortone seg som kriser i livet, og som mange opplever.

Tilbake til vennskap og hel ved. På dagens lille kort fra Bjørg Thorhallsdottir står det: «En god venn forsvinner aldri ut av hjertet». Og det kan jeg kjenne at stemmer. Uansett fysisk avstand, er det noen som alltid vil være der, være med meg i hjertet.

Selv om jeg ikke er «hel ved» i betydningen å aldri skifte mening, arbeid eller bosted, tror jeg de som virkelig kjenner meg over tid vet at de alltid vil ha en venn i meg, uansett hva jeg måtte finne på av ytre endringer.

I går så jeg teaterstykket «Hel ved» etter boka ved samme navn av Lars Mytting. For en underfundig og merkelig forestilling! Her ble vi virkelig invitert inn i «somewhereland», hvor ingen ting forandrer seg, bortsett fra at nyvinninger som motorsag og traktor har kommet til de seinere år, til erstatning for hest, sag og øks.

Den gamle tømmerhoggeren gikk giktbrudden og krokbøyd fram og tilbake over scenen med en liten favn ved som han møysommelig stablet, tett og sirlig i en stor stabel. «Ta vare på flokken din, varme og mat er viktigere enn ord» var hans leveregel. Stabelen med ved var til kona gjennom 50 år, slik at hun skulle holde varmen etter at han var død, som han forsto ikke var så lenge til. Det var kjærlighet i hver eneste kubbe, hvert eneste smertefulle skritt fra vedhaugen til vedskiene ble lagt opp på stabelen.

Jeg kjente igjen bevegelsene og følte med ham hver gang han måtte bøye seg for å få en kubbe opp fra bakken, og måtte støtte seg på en annen kubbe for å komme seg opp på beina igjen! Akkurat sånn er det å ha vondt i kroppen, du kommer deg smått om senn ned på kne, men du verden, å komme opp igjen er ingen spøk!

Du for en forestilling – få den med deg om du er klar for nostalgi og kloke betraktninger om en tid som var – og fortsatt er, men ikke mye belyst. Du lærer mye i dette teaterstykket, om ved, stillhet og noen få ord. Og stemingsskapende musikk fra tømmerskogen med Stein Torleif Bjella og band.

God fredag den 8. desember