Hel ved – hva har det med vennskap å gjøre?
Jo, det tror jeg at jeg forstår.
Selv om jeg ikke kan se meg selv som det folk flest kanskje
forbinder med «hel ved», sagt om mennesker, i betydningen at den du ble født
som, skal du være hele livet igjennom, har du gjort deg opp en mening om noe,
skal du målbære den like lenge, nær der du er født skal du bo, du skal jobbe med
det du først utdannet deg til, de vennene du fikk som barn skal du holde på
livet ut. Det snakkes en del om «somewheres and anywheres» i media for tida. Jeg
har lenge definert meg som en «somewhere», men innser at jeg har en «anywhere»
i meg, ja, det er kanskje sånn halvt om halvt, slik det er med det meste når
det gjelder meg. «Du er født på en dørstokk», sa en astrolog til meg da han skulle
tolke horoskopet mitt. Jeg så nok ut som et spørsmålstegn, så han fortsatte, - i
betydningen at du kan bevege deg mellom to verdener, den alle kan se, og en
annen som ikke alle får øye på. Her jeg sitter i leilighet i byen, nylig
flyttet fra gård på landet, kan jeg virkelig forstå dualiteten jeg er bærer av…og
som Carl Gustav Jung også snakket om da han sa om seg selv at han den første
delen av livet hadde vært ekstrovert, og introvert den siste halvdelen, og at
det skapte en balanse i hans liv.
Selv har jeg hatt mange store overganger i livet, «anywhere»
delen av meg har nærmest truet seg fram ved det som kan fortone seg som kriser
i livet, og som mange opplever.
Tilbake til vennskap og hel ved. På dagens lille kort fra
Bjørg Thorhallsdottir står det: «En god venn forsvinner aldri ut av hjertet».
Og det kan jeg kjenne at stemmer. Uansett fysisk avstand, er det noen som
alltid vil være der, være med meg i hjertet.
Selv om jeg ikke er «hel ved» i betydningen å aldri skifte
mening, arbeid eller bosted, tror jeg de som virkelig kjenner meg over tid vet
at de alltid vil ha en venn i meg, uansett hva jeg måtte finne på av ytre
endringer.
I går så jeg teaterstykket «Hel ved» etter boka ved samme
navn av Lars Mytting. For en underfundig og merkelig forestilling! Her ble vi
virkelig invitert inn i «somewhereland», hvor ingen ting forandrer seg,
bortsett fra at nyvinninger som motorsag og traktor har kommet til de seinere
år, til erstatning for hest, sag og øks.
Den gamle tømmerhoggeren gikk giktbrudden og krokbøyd fram
og tilbake over scenen med en liten favn ved som han møysommelig stablet, tett
og sirlig i en stor stabel. «Ta vare på flokken din, varme og mat er viktigere
enn ord» var hans leveregel. Stabelen med ved var til kona gjennom 50 år, slik
at hun skulle holde varmen etter at han var død, som han forsto ikke var så
lenge til. Det var kjærlighet i hver eneste kubbe, hvert eneste smertefulle
skritt fra vedhaugen til vedskiene ble lagt opp på stabelen.
Jeg kjente igjen bevegelsene og følte med ham hver gang han
måtte bøye seg for å få en kubbe opp fra bakken, og måtte støtte seg på en
annen kubbe for å komme seg opp på beina igjen! Akkurat sånn er det å ha vondt
i kroppen, du kommer deg smått om senn ned på kne, men du verden, å komme opp
igjen er ingen spøk!
Du for en forestilling – få den med deg om du er klar for nostalgi
og kloke betraktninger om en tid som var – og fortsatt er, men ikke mye belyst.
Du lærer mye i dette teaterstykket, om ved, stillhet og noen få ord. Og
stemingsskapende musikk fra tømmerskogen med Stein Torleif Bjella og band.
God fredag den 8. desember
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar