Er bonden en fri mann?
Bonden jobber mer og mer og tjener mindre og mindre.
«Bøndenes inntekter har økt med ti milliarder kroner de ti siste år».
Denne setningen sniker seg inn i folks bevissthet som en sannhet fordi
den stadig gjentas i mediene.
Stemmer det bildet som da skapes av bonden med hans egen oppfatning av hvem han er? Det folk ser av norske gårder og bønder i dag, er de staselige, hvite husene, de store, røde låvene og bonden på en diger traktor. Det de ikke ser, er at inne i mange av de hvite husene er det kun et lite hjørne som er tidsmessig oppusset og kan holdes varmt, resten av huset er avstengt som et museum uten publikum.
Jeg var nylig på Ås Landbruksuniversitet fir å høre på «Den store landbruksdebatten», arrangert av Alliansen Ny Landbrukspolitikk. Boken En nasjon av kjøtthuer - ni myter og en sannhet om norsk landbrukspolitikk samt debattinnlegget til Svenn Arne Lie er grunnlaget for mitt engasjement.
Ordet «bonde» betyr fri mann. Bonden vil helst klare seg selv. Han er
lenge blitt tvunget i kne av et system som gjør at han må ta imot
overføringer fra staten enten han vil eller ei. Bonden jobber mer og mer
og tjener mindre og mindre. Det lønner seg ikke å produsere mat i
Norge, eller å produsere noe som er håndlaget. Vi får heller ikke
bearbeidet våre egne skinn i Norge i dag. Dette går det an å forstå, med
det lønns- og kostnadsnivå vi har.«Men vi har da råd til å kjøpe maten vår, og ellers alt vi trenger fra utlandet - og hva skulle være galt med det?»
Tilsynelatende er dette fornuftig, på kort sikt. På lang sikt kan bildet se annerledes ut. Å slippe å gjøre praktiske arbeidsoppgaver, kan være et gode for den som har slitt et helt liv. Den generasjonen av bønder som begynner å bli godt voksne nå har selv opplevd slitet. De har derfor kanskje tenkt at det er riktig å la kommende generasjoner slippe? Større bruk og mer teknologi ble løsningen på dette.
God dyrevelferd og etisk produksjon av mat er viktig for «den frie mann». Eller finnes denne bonden bare i min fantasi?
Stemmer det bildet som da skapes av bonden med hans egen oppfatning av hvem han er? Det folk ser av norske gårder og bønder i dag, er de staselige, hvite husene, de store, røde låvene og bonden på en diger traktor. Det de ikke ser, er at inne i mange av de hvite husene er det kun et lite hjørne som er tidsmessig oppusset og kan holdes varmt, resten av huset er avstengt som et museum uten publikum.
Tomme låver
De store låvene står ofte tomme eller fulle av skrot og venter på en barmhjertig fyrstikk eller et vindvær som kan befri dem fra en tilværelse som et tomt skall. Utenforstående vet kanskje heller ikke at det er den «rike» bonden som må opp i otta for å brøyte snø slik at alle de andre kommer seg på jobb, før han går i fjøset. Hvem er den norske bonden i dag? Er han «storkar» og samfunnsstøtte eller en snylter med sugerøret godt nede i statskassen?Jeg var nylig på Ås Landbruksuniversitet fir å høre på «Den store landbruksdebatten», arrangert av Alliansen Ny Landbrukspolitikk. Boken En nasjon av kjøtthuer - ni myter og en sannhet om norsk landbrukspolitikk samt debattinnlegget til Svenn Arne Lie er grunnlaget for mitt engasjement.
Tvunget i kne
Tone B. Bergflødt
Tilsynelatende er dette fornuftig, på kort sikt. På lang sikt kan bildet se annerledes ut. Å slippe å gjøre praktiske arbeidsoppgaver, kan være et gode for den som har slitt et helt liv. Den generasjonen av bønder som begynner å bli godt voksne nå har selv opplevd slitet. De har derfor kanskje tenkt at det er riktig å la kommende generasjoner slippe? Større bruk og mer teknologi ble løsningen på dette.
Kjærlighet til jorden
Bondens egenskaper som entreprenør og bedriftsleder ble viktigere enn hans kjærlighet til jorden og hans glede av å dyrke den. Eller kan kjærlighet og glede ved å dyrke jorden opprettholdes ved å produsere mat i store grise- eller kyllingfabrikker med importert soyafor fra Brasil? Det vi trenger mer av i Norge er beiting i utmark for å nyttegjøre oss den maten som mennesker ikke kan spise, annet enn, bearbeidet gjennom en dyremage, som kjøtt. Om vinteren kan dyrene spise gress og kraftfôr dyrket på innmark. På denne måten kan også kulturlandskapet holdes åpent til glede for alle.God dyrevelferd og etisk produksjon av mat er viktig for «den frie mann». Eller finnes denne bonden bare i min fantasi?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar