Dette er kloke ord, spørsmål som jeg selv har stilt meg. Disse er ikke mine, jeg låner denne artikkelen fra Dagbladet, publisert 27.04.2012
Redd ung gutt
Vi burde prøve å forstå hvorfor slike som Breivik er blitt så sinte og redde. Ikke le av at de er blitt det.
MANGLENDE PERSPEKTIV: Det
er bemerkelsesverdig lite fokus på forholdet mellom Breivik og den
første personen i livet hans, skriver Sturla Haugsgjerd. Foto: Erling
Hægeland
FAKTA
• «Redd ung gutt» er andre del av en dobbeltkronikk. Første del, «Sint ung mann», ble publisert i går.
• Sturla Haugsgjerd er til daglig researcher i NRK-programmet «Trygdekontoret», hvor han blant annet var med på å sette fokus på 22. juli gjennom Trygdekontoret-sendingen «Sint ung mann spesial»
• Sturla Haugsgjerd er til daglig researcher i NRK-programmet «Trygdekontoret», hvor han blant annet var med på å sette fokus på 22. juli gjennom Trygdekontoret-sendingen «Sint ung mann spesial»
«Hadde jeg møtt en annen
person, hadde jeg kanskje gått en annen vei». Etter en uke i retten er
det dette sitatet som står tydeligst fremfor meg. Jeg har prøvd å
frigjøre meg fra mediedekningen siden jeg sist så han mandag. Det gir
rom for å kontemplere over sakens kjerne. Tid til å tenke. Det er viktig
å være pragmatisk, som Breivik selv sier. I denne sammenhengen betyr
det for meg å prøve å forstå hva som gjorde at han handlet slik han
gjorde. Nøkkelen til å forstå hva som har skjedd ligger i sitatet over;
hvem han har møtt har hatt alt å si for hvem han har blitt og hva han
har gjort.
Det første som slår meg er at det er bemerkelsesverdig lite fokus på forholdet mellom Breivik og den første personen i livet hans. Hva skjedde i barnefordelingssaken? Svært lite om dette har kommet fram. Hvorfor har jeg ikke et bilde av moren på netthinnen? Jeg har tydelige bilder av alle andre aspekter ved denne saken - de overlevende, øya, regjeringskvartalet, bistandsadvokatene, ja til og med de rettpsykiatriske ekspertkommentatorene på nett-tv, alle kan jeg tydelig se for meg om jeg lukker øynene - men ikke moren. Å få innsyn i forholdet mellom Breivik og den viktigste personen i hans liv; personen som skulle forsyne ham med de verktøy som er nødvendige for å manøvrere seg i samfunnet og pleie relasjoner med andre mennesker, må være essensielt for å skjønne hva som skjedde, slik jeg ser det.
Hvilke verktøy skal så til for å manøvrere seg i dette verdens beste samfunn? Det holder ganske sikkert ikke med en plog, som majoriteten av verdens befolkning helt fint kan klare seg med. Den moderne velferdsstaten med det enorme sikkerhetsnettet beskytter oss effektivt mot å måtte kjempe for overlevelse manuelt. Vi er faktisk så privilegerte at vi kan velge bort å forholde oss til om vår levemåte er bærekraftig sett i et et globalt perspektiv. Vi har mer tid og mer penger enn noen andre mennesker i verden. Tid og penger til å velge å gjøre hva vi vil. Det høres mye enklere ut enn det er. At uendelige valgmuligheter kan ha en pasifiserende effekt på mennesker, er for lengst opplest og vedtatt. Å møte andre er derfor nødvendig for å få hjelp til å snevre inn disse valgmulighetene. Skal vi tro Breivik var et møte med en radikal meningsfelle på nettet en av de avgjørende faktorene som førte til at han valgte det utenkelige - å henrette 77 medborgere. Hans fortellinger fra blant annet krigen i Serbia rørte Breivik, og fikk ham til å åpne øynene. Han fikk bekreftelse på at tankene hans var relevante og riktige.
Og det er bekreftelse vi vil ha. Hver dag kan vi lese oss opp på hvordan å oppnå et suksessrikt og lykkelig liv. Alle mulige varianter av suksess og lykke som blir presentert for oss koker ned til dette behovet for bekreftelse. Fra den andre, fra gruppen, fra samfunnet, fra familien. Disses oppfatning av din grad av suksess og lykke er det viktigste kriteriet for å måle suksess og lykke. For å føle suksess og lykke. Hva slags og hvor mye bekreftelse han fikk fra moren vet vi foreløpig ikke nok om, men vitnesbyrd fra folk som kjente han i ung alder peker i retning av at han hadde behov for bekreftelse utover den han fikk i hjemmet. Et stort behov. Spesielt på ungomsskolen blir dette synlig. Han søker stadig bekreftelse fra de rundt ham på om de deler hans syn på egen sosial status. Lite tyder på at de ga han denne. Han blir følgelig skjøvet stadig videre mot andre grupper. Ny gruppe, ny mulighet. Volden mot AUF fremstår ut i fra denne lesningen som et personlig, snarere enn et politisk motivert angrep. Utøya er et det norske samfunnets tydeligste symboler på samhold, gruppetilhørighet og gjensidig bekreftelse - bestanddeler som var sårt savnet i hans egen oppvekst.
Desto vanskeligere man har for å oppnå den nødvendige bekreftelsen fra mennesker i det virkelige liv, desto større er behovet for å vende seg mot den globale informasjonsstrømmen. Her blir man imidlertid møtt av generisk og upersonlig kommunikasjon, stadig listigere forkledd som private beskjeder som snakker til nettopp deg. Nettaviser og sosiale medier utgjør i så måte spydspissen av et narrativ som samtidig forteller en at verden ønsker at du skal lykkes, hva som skal til for å gjøre det og når du må innse at du ikke har gjort det. Lever du ikke opp til dine egne krav til vellykkethet som diktert deg av massemediene, finnes det uendelige alternativer. Jo lengre ut i periferien, jo større er sjansen for å finne speilet som gir deg følelsen av å se bra ut. Klarer du ikke gå ned i vekt med VG, kan du bli din egen sjef på 1-2-3. Det virker på ingen måte tilfeldig at ABB endte opp i selgerbransjen, det perfekte sted for å konstruere en fasade som opprettholder selvbedraget. Veien virker tilsvarende kort fra mislykket «Key Account Manager» i Media Group A/S til vellykket Justicar i World of Warcrafts tid/rom-vakuum. Det handler om å bli en uerstattelig brikke i et spill. Det nærmeste man kommer udødelighet i et gudløst samfunn. Midlene man bruker for å nå det målet blir mindre og mindre viktig i takt med hvor fjernt målet synes. I 2006 virket målet uendelig fjernt for Anders Behring Breivik. Han ville bli sett, men ingen hadde tatt på seg ansvaret for å se i hans retning. Han ville bli skrevet om, men hvem vil vel ofre spalteplass på en mislykket internettselger med 15.000 timers selvstudium, ubetydelige listeplasser på FpUs nominasjonsliste og økonomisk break-even som gjeveste meritter på CV-en? Internettselger ble til internettkriger. Internettkriger ble til høyesteridderjustitiarius.
Resten av historien kan man lese i medienes nyhetsdekning. De 189 minuttene som rystet Norge blir i detalj brukket ned av tredje og fjerde statsmakt. Det er deres ansvar, og jeg stoler på at de er sitt ansvar bevisst. Men er det deres ansvar å fortelle oss at Norgeshistoriens verste massemorder er en patetisk, uintelligent og løgnaktig taper som hverken kan rygge en bil eller redegjøre for hva tempelriddere faktisk er utifra historiebøkenes definisjoner? Her blir jeg mer usikker. For ikke å si redd.
Oslosyndromet er et nyord vi forhåpentligvis ikke kommer til å få bruk for i fremtidens dagligtale, men jeg frykter sterkt at vi kan bli tvunget til å forholde oss til en slik effekt. For er det ikke en overhengende fare for at vi ved å latterliggjøre alle aspektene ved ABB skaper et unødvendig behov hos enkelte for å ta hans prosjekt i forsvar? Løper vi ikke den risikoen å fremskynde polariseringen han så eksplisitt har uttalt at han ønsker seg?
Medienes «SE DEN PATETISKE TAPERENS LØGNER»-strategi er i beste fall tankeløs, ynkeliggjørende og uærlig. I verste fall er den kontraproduktiv og farlig. I verste fall er den bensin på bålet for de fire folkene som sympatiserer nok med ABB til å kunne utgjøre en reell trussel. De 4 999 996 andre er fullstendig klar over at 77 mennesker er likvidert og at det er forferdelig grusomt. Hvis pressen og aktoratet lykkes i å fremstille ABB som en patetisk taper, som later til å være en slags strategi, kommuniserer de nødvendigvis at han var en patetisk taper også før 22. juli. I verste fall føles det som en indirekte latterliggjøring av alle andre som tangerer Breivik på et eller annet plan, være seg ideologisk eller personlighetsmessig. En latterliggjøring av alle som ikke kan rygge en bil, alle som mener det er noe galt med samfunnet, men som ikke kan redegjøre for Serbias beveggrunner for å gå til krig mot Bosnia eller korstogenes rolle i middelalderhistorien. Alle som på et eller annet plan har forvillet seg inn i en forestilling om at verden ikke er som den burde være, og at det kanskje er de fremmedes feil. Hvor mange slike patetiske tapere det finnes der ute, vet jeg ikke, men jeg vet at det sitter en stor gruppe sinte, redde unge gutter foran datamaskinen og frykter at de aldri vil oppnå samfunnets anerkjennelse og bekreftelse. Jeg har selv vært en av dem.
Det er ikke spesielt vanskelig å la se forføre av et fantastisk eller paranoid verdensbilde i en verden hvor medienes fremstilling av virkeligheten til stadighet overgår den virkeligheten vi opplever.
En regnfull natt noen dager etter 22. juli, var jeg på vei hjem fra et besøk hos en ungdomskamerat, som likhet med Breivik også var oppvokst på Skøyen. Vi hadde diskutert de grusomme hendelsene. Vantro gjort rede for alle kontaktpunktene mellom oss og ham. Nervene var i høyspenn. Det var da jeg så Arfan Bhatti stå der på gata i mørket, klokken halv fire om natta, med hette på hodet mens han røyket en sigarett. I et sekund ble jeg kastet tilbake til ungdomstiden, der Bhatti var den fremmedkulturelle motpolen til småkriminell vestkantungdom som Breivik og meg selv. I et skund var jeg helt sikker på at han kom til å drepe meg. Noen minutter senere måtte jeg stoppe opp og le av mine egne, patetiske fantasier.
Pressen og aktoratet bruker mye tid på å le av Breiviks patetiske fantasier. Han er dessverre et levende bevis på at det kan være en farlig strategi. Om det finnes flere enn han som er i stand til å repetere øvelsen, gjenstår å se. Men jeg frykter at antallet sinte unge redde menn øker i takt med samfunnsutviklingen vi nå er vitne til. Vi burde prøve å forstå hvorfor de har blitt så sinte og redde, ikke le av at de har blitt det.
Det første som slår meg er at det er bemerkelsesverdig lite fokus på forholdet mellom Breivik og den første personen i livet hans. Hva skjedde i barnefordelingssaken? Svært lite om dette har kommet fram. Hvorfor har jeg ikke et bilde av moren på netthinnen? Jeg har tydelige bilder av alle andre aspekter ved denne saken - de overlevende, øya, regjeringskvartalet, bistandsadvokatene, ja til og med de rettpsykiatriske ekspertkommentatorene på nett-tv, alle kan jeg tydelig se for meg om jeg lukker øynene - men ikke moren. Å få innsyn i forholdet mellom Breivik og den viktigste personen i hans liv; personen som skulle forsyne ham med de verktøy som er nødvendige for å manøvrere seg i samfunnet og pleie relasjoner med andre mennesker, må være essensielt for å skjønne hva som skjedde, slik jeg ser det.
Hvilke verktøy skal så til for å manøvrere seg i dette verdens beste samfunn? Det holder ganske sikkert ikke med en plog, som majoriteten av verdens befolkning helt fint kan klare seg med. Den moderne velferdsstaten med det enorme sikkerhetsnettet beskytter oss effektivt mot å måtte kjempe for overlevelse manuelt. Vi er faktisk så privilegerte at vi kan velge bort å forholde oss til om vår levemåte er bærekraftig sett i et et globalt perspektiv. Vi har mer tid og mer penger enn noen andre mennesker i verden. Tid og penger til å velge å gjøre hva vi vil. Det høres mye enklere ut enn det er. At uendelige valgmuligheter kan ha en pasifiserende effekt på mennesker, er for lengst opplest og vedtatt. Å møte andre er derfor nødvendig for å få hjelp til å snevre inn disse valgmulighetene. Skal vi tro Breivik var et møte med en radikal meningsfelle på nettet en av de avgjørende faktorene som førte til at han valgte det utenkelige - å henrette 77 medborgere. Hans fortellinger fra blant annet krigen i Serbia rørte Breivik, og fikk ham til å åpne øynene. Han fikk bekreftelse på at tankene hans var relevante og riktige.
Og det er bekreftelse vi vil ha. Hver dag kan vi lese oss opp på hvordan å oppnå et suksessrikt og lykkelig liv. Alle mulige varianter av suksess og lykke som blir presentert for oss koker ned til dette behovet for bekreftelse. Fra den andre, fra gruppen, fra samfunnet, fra familien. Disses oppfatning av din grad av suksess og lykke er det viktigste kriteriet for å måle suksess og lykke. For å føle suksess og lykke. Hva slags og hvor mye bekreftelse han fikk fra moren vet vi foreløpig ikke nok om, men vitnesbyrd fra folk som kjente han i ung alder peker i retning av at han hadde behov for bekreftelse utover den han fikk i hjemmet. Et stort behov. Spesielt på ungomsskolen blir dette synlig. Han søker stadig bekreftelse fra de rundt ham på om de deler hans syn på egen sosial status. Lite tyder på at de ga han denne. Han blir følgelig skjøvet stadig videre mot andre grupper. Ny gruppe, ny mulighet. Volden mot AUF fremstår ut i fra denne lesningen som et personlig, snarere enn et politisk motivert angrep. Utøya er et det norske samfunnets tydeligste symboler på samhold, gruppetilhørighet og gjensidig bekreftelse - bestanddeler som var sårt savnet i hans egen oppvekst.
Desto vanskeligere man har for å oppnå den nødvendige bekreftelsen fra mennesker i det virkelige liv, desto større er behovet for å vende seg mot den globale informasjonsstrømmen. Her blir man imidlertid møtt av generisk og upersonlig kommunikasjon, stadig listigere forkledd som private beskjeder som snakker til nettopp deg. Nettaviser og sosiale medier utgjør i så måte spydspissen av et narrativ som samtidig forteller en at verden ønsker at du skal lykkes, hva som skal til for å gjøre det og når du må innse at du ikke har gjort det. Lever du ikke opp til dine egne krav til vellykkethet som diktert deg av massemediene, finnes det uendelige alternativer. Jo lengre ut i periferien, jo større er sjansen for å finne speilet som gir deg følelsen av å se bra ut. Klarer du ikke gå ned i vekt med VG, kan du bli din egen sjef på 1-2-3. Det virker på ingen måte tilfeldig at ABB endte opp i selgerbransjen, det perfekte sted for å konstruere en fasade som opprettholder selvbedraget. Veien virker tilsvarende kort fra mislykket «Key Account Manager» i Media Group A/S til vellykket Justicar i World of Warcrafts tid/rom-vakuum. Det handler om å bli en uerstattelig brikke i et spill. Det nærmeste man kommer udødelighet i et gudløst samfunn. Midlene man bruker for å nå det målet blir mindre og mindre viktig i takt med hvor fjernt målet synes. I 2006 virket målet uendelig fjernt for Anders Behring Breivik. Han ville bli sett, men ingen hadde tatt på seg ansvaret for å se i hans retning. Han ville bli skrevet om, men hvem vil vel ofre spalteplass på en mislykket internettselger med 15.000 timers selvstudium, ubetydelige listeplasser på FpUs nominasjonsliste og økonomisk break-even som gjeveste meritter på CV-en? Internettselger ble til internettkriger. Internettkriger ble til høyesteridderjustitiarius.
Resten av historien kan man lese i medienes nyhetsdekning. De 189 minuttene som rystet Norge blir i detalj brukket ned av tredje og fjerde statsmakt. Det er deres ansvar, og jeg stoler på at de er sitt ansvar bevisst. Men er det deres ansvar å fortelle oss at Norgeshistoriens verste massemorder er en patetisk, uintelligent og løgnaktig taper som hverken kan rygge en bil eller redegjøre for hva tempelriddere faktisk er utifra historiebøkenes definisjoner? Her blir jeg mer usikker. For ikke å si redd.
Oslosyndromet er et nyord vi forhåpentligvis ikke kommer til å få bruk for i fremtidens dagligtale, men jeg frykter sterkt at vi kan bli tvunget til å forholde oss til en slik effekt. For er det ikke en overhengende fare for at vi ved å latterliggjøre alle aspektene ved ABB skaper et unødvendig behov hos enkelte for å ta hans prosjekt i forsvar? Løper vi ikke den risikoen å fremskynde polariseringen han så eksplisitt har uttalt at han ønsker seg?
Medienes «SE DEN PATETISKE TAPERENS LØGNER»-strategi er i beste fall tankeløs, ynkeliggjørende og uærlig. I verste fall er den kontraproduktiv og farlig. I verste fall er den bensin på bålet for de fire folkene som sympatiserer nok med ABB til å kunne utgjøre en reell trussel. De 4 999 996 andre er fullstendig klar over at 77 mennesker er likvidert og at det er forferdelig grusomt. Hvis pressen og aktoratet lykkes i å fremstille ABB som en patetisk taper, som later til å være en slags strategi, kommuniserer de nødvendigvis at han var en patetisk taper også før 22. juli. I verste fall føles det som en indirekte latterliggjøring av alle andre som tangerer Breivik på et eller annet plan, være seg ideologisk eller personlighetsmessig. En latterliggjøring av alle som ikke kan rygge en bil, alle som mener det er noe galt med samfunnet, men som ikke kan redegjøre for Serbias beveggrunner for å gå til krig mot Bosnia eller korstogenes rolle i middelalderhistorien. Alle som på et eller annet plan har forvillet seg inn i en forestilling om at verden ikke er som den burde være, og at det kanskje er de fremmedes feil. Hvor mange slike patetiske tapere det finnes der ute, vet jeg ikke, men jeg vet at det sitter en stor gruppe sinte, redde unge gutter foran datamaskinen og frykter at de aldri vil oppnå samfunnets anerkjennelse og bekreftelse. Jeg har selv vært en av dem.
Det er ikke spesielt vanskelig å la se forføre av et fantastisk eller paranoid verdensbilde i en verden hvor medienes fremstilling av virkeligheten til stadighet overgår den virkeligheten vi opplever.
En regnfull natt noen dager etter 22. juli, var jeg på vei hjem fra et besøk hos en ungdomskamerat, som likhet med Breivik også var oppvokst på Skøyen. Vi hadde diskutert de grusomme hendelsene. Vantro gjort rede for alle kontaktpunktene mellom oss og ham. Nervene var i høyspenn. Det var da jeg så Arfan Bhatti stå der på gata i mørket, klokken halv fire om natta, med hette på hodet mens han røyket en sigarett. I et sekund ble jeg kastet tilbake til ungdomstiden, der Bhatti var den fremmedkulturelle motpolen til småkriminell vestkantungdom som Breivik og meg selv. I et skund var jeg helt sikker på at han kom til å drepe meg. Noen minutter senere måtte jeg stoppe opp og le av mine egne, patetiske fantasier.
Pressen og aktoratet bruker mye tid på å le av Breiviks patetiske fantasier. Han er dessverre et levende bevis på at det kan være en farlig strategi. Om det finnes flere enn han som er i stand til å repetere øvelsen, gjenstår å se. Men jeg frykter at antallet sinte unge redde menn øker i takt med samfunnsutviklingen vi nå er vitne til. Vi burde prøve å forstå hvorfor de har blitt så sinte og redde, ikke le av at de har blitt det.
Dette må være noe av det mest fornuftige som er publisert om ABB. Er overbevist om at dette er sakens egentlige kjerne. En personlig og ikke politisk hevn, der ofrene symboliserte samholdet og vennskapet han selv aldri fikk del i.
SvarSlett