Occupy World Street

Noen mennesker ser behovet for et nytt økonomisk system i verden. Det nye systemet skal være økologisk bærekraftig, sosialt rettferdig og reelt demokratisk. Rundt 100 mennesker som er opptatt av dette var samlet til seminar på Litteraturhuset 18. september arrangert av ”Grønn Hverdag”. Jeg gjorde meg noen betraktninger, dette er stoff som bør tygges lenge.....

Ross Jackson, forfatter av boka Occupy World Street viste oss  i sitt foredrag at verdens befolkning bruker ca en og en halv planet for å opprettholde dagens forbruk av varer. Skjæringspunktet kom på midten av 80-tallet. Det som er urovekkende med dette er at vi ikke kjenner konsekvensene av å bruke mer enn det kloden kan produsere. Det som da er sørgelig, er at mer materielle ting kun gjør oss friskere og gladere inntil et visst punkt, det vil si at alle grunnleggende behov er dekket, hvilket selvsagt vil variere en del mennesker imellom. Overforbruk og luksus langt utenfor det rimelige gjør oss dessverre verken friskere eller gladere. Da er det andre mekanismer som inntrer, og andre verdier blir viktigere: alt det vi ikke hadde tid til mens vi skaffet oss alle tingene.

Grunnen til at behovet for å tenke nytt om økonomi har oppstått, er det nåværende systemets begrensninger. Det nåværende systemet er basert på økonomisk vekst, som i ”mer av alt” større, flere, nyere. Virkemiddelet for å få til dette, er økt forbruk, da holdes hjula i gang. ”Kjøp en bærepose til med julegaver” oppfordret Kristin Halvorsen oss til en jul. ”Ta ansvar, kjøp mer”,  var Roar Flåten sitt budskap året etter.

Hvordan kan det ha seg at vi ved å kjøpe mer enn vi trenger, kaste ting som ikke er ødelagt, kjøpe nytt i stedet for å reparere bidrar til positiv vekst i samfunnet?

Jo, det er fordi alle som produserer, selger og markedsfører alle varene som vi forbruker mister jobbene sine om vi ikke kjøper produktene deres. Vi i Vesten holder liv i veldig mange verden rundt ved vårt store forbruk av varer.

Mye arbeidskraft er flyttet fra primær- og sekundær- til tertiærnæringen. Fastlandsindustrien bygges ned etter hvert som vi pumper opp mer olje. Landbruk og industri er blant næringene hvor det ikke jobber så mange lenger. Den typiske arbeider i det private næringsliv i dag, er sysselsatt med produksjon, import, eksport, kjøp, salg og markedsføring av varer. Derfor er det ved å kjøpe flere varer at vi forbrukere kan vise ansvar og solidaritet med arbeiderne. Så vi fyller handlevognene med velsignelse fra Kristin Halvorsen og Roar Flåten.

En annen stor gruppe av arbeidere er ansatt i en offentlig sektor som stadig vokser. En oppvakt tenåring hadde lest i avisa at Arbeiderpartiet de siste årene hadde skapt 300 000 arbeidsplasser. Han lurte på hva de 300000 jobbet med? Man prøvde da å forklare så godt som mulig at når det offentlige skaper arbeidsplasser er det innenfor offentlig sektor. Myndighetene ønsker å ”redde framtida” ved å få oss  til å forbruke mer, samt å lønne flere i offentlig sektor til å passe på at ingen gjør feil. Rammeverket av byråkrati  blir  tykkere, og spillerommet for de som byråkratiet skal tjene innskrenkes. Da kan situasjonen  oppstå at byråkratiet til slutt er til for egen del, og har glemt hvem de er satt til å tjene. Sentralisering gjør at næringsliv og byråkrati blir mer fremmedgjorte overfor hverandre. Den gjensidige tilliten dem imellom svekkes, og ansvar pulveriseres. Vi er også i ferd med å få en  ”syndebukkmentalitet” etter amerikansk modell, og hver og en må tilpasse seg dette.

Alt dette virker intuitivt feil. I alle fall må det være lov å spørre om disse ”løsningene” fører til flere problemer enn de løser på sikt?

Er det slik at ”løsningen” brått er blitt problemet?

Tone B. Bergflødt