Referat fra "Occupy World Street" 18.09.2012

Noen mennesker ser behovet for et nytt økonomisk system i verden. Det nye systemet skal være økologisk bærekraftig, sosialt rettferdig og reelt demokratisk. Rundt 100 mennesker som er opptatt av dette var samlet til seminar på Litteraturhuset 18. september arrangert av ”Grønn Hverdag”. Jeg har laget et referat og gjort meg noen betraktninger, dette er stoff som bør tygges lenge.....

Ross Jackson, forfatter av boka Occupy World Street viste oss i sitt foredrag at verdens befolkning bruker ca en og en halv planet for å opprettholde dagens forbruk av varer. Skjæringspunktet kom på midten av 80-tallet. Det som er urovekkende med dette er at vi ikke kjenner konsekvensene av å bruke mer enn det kloden kan produsere. Det som da er sørgelig, er at mer materielle ting kun gjør oss friskere og gladere inntil et visst punkt, det vil si at alle grunnleggende behov er dekket, hvilket selvsagt vil variere en del mennesker imellom. Overforbruk og luksus langt utenfor det rimelige gjør oss dessverre verken friskere eller gladere. Da er det andre mekanismer som inntrer, og andre verdier blir viktigere: alt det vi ikke hadde tid til mens vi skaffet oss alle tingene.

Grunnen til at behovet for å tenke nytt om økonomi har oppstått, er det nåværende systemets begrensninger. Det nåværende systemet er basert på økonomisk vekst, som i ”mer av alt” større, flere, nyere. Virkemiddelet for å få til dette, er økt forbruk, da holdes hjula i gang. ”Kjøp en bærepose til med julegaver” oppfordret Kristin Halvorsen oss til en jul. ”Ta ansvar, kjøp mer”,  var Roar Flåten sitt budskap året etter.

Hvordan kan det ha seg at vi ved å kjøpe mer enn vi trenger, kaste ting som ikke er ødelagt, kjøpe nytt i stedet for å reparere bidrar til positiv vekst i samfunnet?

Jo, det er fordi alle som produserer, selger og markedsfører alle varene som vi forbruker mister jobbene sine om vi ikke kjøper produktene deres. Vi i Vesten holder liv i veldig mange verden rundt ved vårt store forbruk av varer.

Mye arbeidskraft er flyttet fra primær- og sekundær- til tertiærnæringen. Fastlandsindustrien bygges ned etter hvert som vi pumper opp mer olje. Landbruk og industri er blant næringene hvor det ikke jobber så mange lenger. Den typiske arbeider i det private næringsliv i dag, er sysselsatt med produksjon, import, eksport, kjøp, salg og markedsføring av varer. Derfor er det ved å kjøpe flere varer at vi forbrukere kan vise ansvar og solidaritet med arbeiderne. Så vi fyller handlevognene med velsignelse fra Kristin Halvorsen og Roar Flåten.

En annen stor gruppe av arbeidere er ansatt i en offentlig sektor som stadig vokser. En oppvakt tenåring hadde lest i avisa at Arbeiderpartiet de siste årene hadde skapt 300 000 arbeidsplasser. Han lurte på hva de 300000 jobbet med? Man prøvde da å forklare så godt som mulig at når det offentlige skaper arbeidsplasser er det innenfor offentlig sektor. Myndighetene ønsker å ”redde framtida” ved å få oss  til å forbruke mer, samt å lønne flere i offentlig sektor til å passe på at ingen gjør feil. Rammeverket av byråkrati  blir  tykkere, og spillerommet for de som byråkratiet skal tjene innskrenkes. Da kan situasjonen  oppstå at byråkratiet til slutt er til for egen del, og har glemt hvem de er satt til å tjene. Sentralisering gjør at næringsliv og byråkrati blir mer fremmedgjorte overfor hverandre. Den gjensidige tilliten dem imellom svekkes, og ansvar pulveriseres. Vi er også i ferd med å få en  ”syndebukkmentalitet” etter amerikansk modell, og hver og en må tilpasse seg dette.

Alt dette virker intuitivt feil. I alle fall må det være lov å spørre om disse ”løsningene” fører til flere problemer enn de løser på sikt?

Er det slik at ”løsningen” brått er blitt problemet?

Ifølge Ross Jackson er en systemendring nødvendig fordi ubegrenset vekst er utopisk. Vi setter stadig dypere og mer uopprettelige økologiske fotavtrykk på kloden. Jeg sammenlikner det med en traktor som kjører ut på et jorde som er drevet økologisk. Jo større og tyngre maskiner bonden bruker på jorda, jo hardere blir jorda pakket sammen, og jo vanskeligere er det å få frø og planter til å gro godt. Da trengs det mer bearbeiding, og jo mer bearbeiding, jo mer avrenning og utvanning av næring som da må tilføres med mer kunstgjødsel. Intensiv drift og monokulturer over lang tid gjør noe med jorda. I globalt perspektiv skjer noe av det samme, jo mer vi forbruker jo mer tærer vi på ressursene. Bærekraft blir ofte glemt og det spises av såkornet.

Vi har mange ganger hørt at noen må bli rikere for at også de fattige skal få mer. Det som er tilfellet nå, er at noen få blir veldig mye rikere, mens de mange blir veldig mye fattigere. Mekanismen vi har vært vant til å trøste oss med virker ikke som før, gapet mellom fattig og rik øker, globalt sett.

Regnskapet til en nasjon måles i Brutto Nasjonal Produkt, BNP. Der tas alt med, all aktivitet blir regnet som positiv. Det gir seg merkelig utsalg i at selv ulykker, sykdom, krig og katastrofer gir positive tall på BNP.  All aktivitet er god, dør det mange i en ulykke, får de som lager kister og begravelsesbyråene god butikk, får mange kreft, er det stor etterspørsel etter medisiner og utstyr for å ta seg av disse, er det krig, blomstrer våpenindustrien. Det er lett å forstå, i og for seg, men det kan også være et tankekors at noe av aktiviteten blir aktivitet for aktivitetens skyld. Jeg tenker på alle små leker som barna får på McDonalds eller i Donald Duck-blad. Jeg har mange ganger lurt på hvordan det er mulig å få produsert alt dette, etter min mening er det å produsere søppel. Ungene synes det er moro i 5 minutter mens de spiser maten eller før de leser bladet, og hva skjer så? Jo det er for galt å kaste det med en gang, så det havner i en eller annen skuff og samler seg opp til udefinerbart søppel som i og for seg ikke er ødelagt eller oppbrukt, men bare ubrukelig fra starten. Dette var et hjertesukk fra hverdagen.

Som filosofen Descartes separerte mennesket i kropp og sjel, har det samme mekanistiske verdensbilde separert mennesket fra naturen. En slik måte å se verden på tar ikke hensyn til helheten.

Thatcher og Reagan som ledet Storbritannia og USA på 80 tallet hadde fri flyt som filosofi, og mente dette ville komme alle til gode. Det har vist seg i ettertid at å slippe markedet løs i den grad det da ble gjort, ikke bare ødelegger mennesket men også miljøet. Det vil føre til en økonomisk krise som er mye verre enn noe vi har sett tidligere. Idealistene blir de som tror veksten vil fortsette inn i himmelen. Det gamle verdensbildet var feil, som det var den gangen de trodde jorda var flat. Det er forbindelse mellom menneske og natur, og vi er alle forbundet på måter vi ikke kan forstå. Vi kan ikke separere oss fra jorda og hverandre. Om vi ser slik på verden blir de som sulter bare som familiemedlemmer, og vi bør ønske at alle i familien har det bra, og ikke at bare en i søskenflokken skal trekke vinnerloddet og få alt. Corporatocracy er ordet som brukes om det fenomen at det er store konsern som kontrollerer alt, også de politiske systemer, og tar større og større del av kaka. I USA er det den som klarer å samle mest penger og kan bruke så mye de vil på kanmpanjer som ofte vinner, og det fenomenet er en fare for demokratiet. Det er også lett å gjennomskue kynismen i konkurransen som dominerer i det nåværende økonomiske system: ”La dem bare konkurrere om å produsere den billigste maten, de billigste varene og produktene, og DE VIL ALLTID FORBLI FATTIGE! ”

I Hellas er de blitt tvunget til å foreta endringer og det kan være greit å være forberedt på hva som kan komme her også når krisen rammer. Stikkord som fattigdom, ulikhet, arbeidsløshet, depresjon, kriminalitet, selvmord og en generell atmosfære av frykt er hva de lever med i de landene som er mest rammet av krisen. Responser på detter er sinne og leting etter syndebukker. Det vokser fram ekstrem nasjonalisme og hatet deres blir  rettet mot utlendinger. Anarkisme oppstår, og anarkistene retter hatet mot kapitalismen og kapitalistene. Noen henfaller til nostalgi, de drømmer om fortida og venter rolig til alt faller tilbake på plass, ”alt var mye bedre før-tenkning”.  Atter andre samles for å dele og for å finne alternativer sammen. Grekerne går tilbake til landbruk, permakultur og biodyamisk dyrkning. De danner cooperativer av lokale bønder. De danner kollektive kjøkken, noen gir, andre får, noen lager maten andre spiser den. Det dukker opp mye aktivitet som ikke har penger innblandet, lokale valutaer og deling, bytting av varer og tjenester. Baksiden av alt dette er at det betales lite skatt til det offentlige, fordi mange grekere ikke stoler på at skattene blir forvaltet på rett måte og vil ta hånd om fordelingen selv. En krise kan bety fare eller ny mulighet. Kriser åpner sinnene og samler folk. Det vil ikke si at man ikke skal forsøke å unngå kriser. Det gjør man best med å bygge opp grunnen før krisen. Da må man ikke vente på anerkjennelse for alt man gjør, ta vare på tradisjonelle verdier og ikke glemme hvordan vi lager mat og produserer ting! Vi må spre ordet, kommuniserere budskapet om at det er viktig å jobbe med sterke sider, men at vi heller ikke må glemme de svake sidene og utvikle disse. Vi må gå fra dominans til fellesskap, og for å komme dit står vi kanskje overfor en situasjon like dramatisk som den franske revolusjon på 1700 tallet.

Denne revolusjonen skal ha menneskerettigheter og bærekraft som viktigste utgangspunkt og mål.

Økologisk økonomi er svaret til Ove Jacobsen fra Bodø Handelshøyskole. Han ser paradigmeskiftet komme innen økonomisk teori og praksis. Han kaller symptomene vi ser i dag for ikke intenderte utfordringer eller konsekvenser av det system som vi ikke hadde forutsett. Adam Smith sa på 1700-tallet at den økonomiske veksten slutter naturlig, men at det ville være lenge til. Nå ser det ut til at det nærmer seg slutt på den sunne økonomiske veksten globalt sett. Inntekter ett sted i verden skaper problemer andre steder i verden . Det er en human krise hvor ting griper inn i hverandre, og dette har også konsekvenser for vitenskapen, og den må også endres fra den mekanistiske virkelighetsoppfatning til en dypere systemisk endring basert på en endret forståelsesramme.

Den nåværende måten å tenke på er bygget på ”sannheter” som etter hvert fortegner seg som gammelt tankegods:

”For å være sunn må økonomien vokse, dvs vi må øke forbruket av materie og energi.”

”For å være lykkelige må menneskene forbruke mer og mer.”

”Når de rike får mer, vil også de fattige etter hvert bli rikere.”

Tror vi lenger på dette?

Kan noen forklare meg begrepene:

Pareto-optimalitet

Trickle down-effekten

Det som alle kan være enige om, er at samfunnet er foranderlig, uferdig, dynamisk og alltid underveis, slik som menneskene er i en tilsvarende prosess, både som gruppe og som individer. Derfor er det viktig også å ha med seg at de som levde før motorkjøretøy ble oppfunnet, spådde at New York ville være en by med hestemøkk i meterhøye lag i gatene om mennesketall og trafikk skulle fortsette å vokse som det gjorde den gangen. Så kom jo bilene og problemet ble aldri aktuelt. Det er fort gjort å bekymre seg unødig, og mye krefter brukes på det. Vi kan fortsette å tro på teknologiske nyvinninger for å løse de kriser vi nå står overfor, og de vil også komme. Menneskene står ikke og ser på, de jobber hele tida for å forbedre miljøet de lever i. Det er allikevel lurt å ha to tanker i hodet på en gang, den ene gode løsningen behøver ikke utlukke den andre.

Det vil bli viktig med en flervitenskapelig dialog framover for å møte utfordringene vi står overfor.

Det vil også bli viktig å tenke ”Transdisiplinaritet” , dvs det å knytte teori opp mot praksisfeltet slik at ikke håndverkstradisjoner og framgangsmåter som kan bli nyttige på sikt ikke går helt i glemmeboken.