tirsdag 27. november 2012

Fra snill til flink. Betraktninger fra Senterkonferansen 23-24 november 2012



Fra snill til flink.
Betraktninger fra Senterkonferansen til Buskerud Senterparti 23-24 november 2012.

Dagslyset slapp nesten ikke til disse to dagene som konferansen varte. Fredagen var helt mørk, både fordi novemberdagen uten snø er kort, og fordi budskapet fra talerstolen denne dagen var dystert. Selv ikke landbruksminister Trygve Slagsvold Vedums brede hvite smil og avslappede holdning der han satt på kanten av panelbordet med oppbrettede ermer og dinglet med beina, klarte å gjøre ordene til annet enn dypt alvorlige forvarsler om hva dette partiet skal igjennom før valget i 2013.
Jeg har hørt Per Olaf Lundteigen bruke termen ”Mission impossible” ved et par anledninger. Han blir tent av det umulige, og har gjort en meget god jobb med å formidle upopulært stoff i de siste 20-30 åra. Hans budskap er aktuelt som aldri før, og jeg ønsker ham og Senterpartiet all mulig lykke til. Jeg har kjent meg beslektet med ham i å bli tent til innsats der andre sier at ”det der går ikke”. Derfor har jeg også fått utrettet en del i mitt liv.
Åslaug Haga utfordret oss som var der til å ta et valg, enten går vi fullt inn for å bringe Senterpartiet videre i Regjeringsposisjon, eller så lar vi partiet ”hvile” i Stortinget en periode for i fred og ro bygge seg opp igjen som parti med en tydelig ideologi, hvilket vi fikk gode innspill på under denne konferansen.
Senterpartiet som forvaltningsparti må finne sin form for å kunne nå fram til nye velgergrupper. Som Trond Nordby sa: ”I takt med nedlegging av gårdsbruk går Senterpartiet ned mot sperregrensa.” Han sa også at ”på sikt bør det likevel være håp om et større SP som er forankret i brede bygdeinteresser, som står fast som Dovre mot EU, uten å tilsløre sin egentlige identitet for å kunne samarbeide med AP.”
Det tror jeg også.
Bønder har tradisjonelt vært en viktig velgergruppe for Senterpartiet. Vi trenger norske bønder som kan produsere god, norsk mat. Da må bonden bli ”flink”, det hjelper ikke lenger å bare være ”snill”, som en av deltakerne på konferansen gikk fram og snakket om, med en anelse nostalgi og resignasjon i stemmen.
Min far og farfar var bønder. Jeg husker min far fortelle: ”Far stakk til folka sine litt ekstra mat i dårlige tider, og ettergav husleia for leietakere når han så det sto dårlig til. Sto det dårlig til, snudde han i døra, tok regninga med seg hjem, og bytta den i en kurv med mat som han gikk tilbake med.”  Selv om det ikke var så fett hjemme hos farfar og familien heller, så delte de av det de hadde.
Min far drev gartneri og grønnsakproduksjon på friland, og brakte skikken videre. Han likte bedre å gi bort grønnsaker enn å ta betalt. Hver gang vi hadde besøk, sendte han med en pose grønnsaker, og det samme når han var gjest et sted. ”Det kommer intet i en lukket hånd” var læresetningen de levde etter, og den var farmor sin. Min mor gjorde den også til sin, og serverte kaffe og kaker når folk kom for å plukke jordbær på selvplukk. Jeg hadde nok en liten kremmer i meg den gang, og ville starte kafe, så kunne vi selge kaffe og vafler til de som kom på landet for å plukke bær. Men nei, det skulle ikke tas betalt for kaffe og vafler på denne gården, nei! Det ble ansett som mindreverdig og gjerrig, kan jeg huske, å ta betalt for mat og tid. Mine foreldre var ikke vant til tankegangen ”tid er penger” som andre hadde naturlig inne. De skulle alltid gi inntrykk av å ha god tid og en kaffekopp og en prat å by på.
Jeg så hva det kostet.
Kaffepausene gikk på bekostning av arbeid som skulle gjøres, og medførte stressreaksjoner og kjefting i etterkant. Det var viktig å være snill, og snillheten vistes på hvor mange som var innom for den kaffekoppen og praten. Og det var mange. For min far var kaffepausene lyspunkt og kjærkomne avbrekk i en traurig arbeidsdag. Andre av hans kollegaer og kamerater var ikke så ”snille” og dermed strengere på kaffepausene og dit dro man ikke bare ”innom”. Det var de ”flinke” bøndene.
Resultatet av min fars ”snillhet” så vi da vi skulle ta over gården. Arbeidsfolka hos ham hadde skaffet seg både hus, gode utdanninger til barna sine og god økonomi. De hadde blitt godt behandlet, var nøysomme og hadde klart å bygge seg opp ved det arbeid og den lønn de hadde hos min far.
Han selv var blitt tidlig syk og halvt ufør, og overlot et nedslitt gartneri, en utslitt maskinpark og jordekanter og ravinedaler fulle av landbrukssøppel til neste generasjon. Det tok fire år ved siden av full jobb å rydde opp, før vi kunne skaffe dyr og gjøre om bruket fra gartneri og grønnsakgård til storfebruk med økologisk grasproduksjon.
Min far var ”snill”. Kirken var full i begravelsen, og han var en elsket mann og min gode, gode pappa.
Men var han en god forvalter av jorda?
Kan man være en ”snill” bonde og en god forvalter på en gang?
Kan bonden i dag tillate seg å være ”snill” i et samfunn hvor velferdsstaten tar seg av dem som ikke kan betale husleia og en kurv med mat når det trengs gis av Fattighuset, Frelsesarmeen eller Kirkens Bymisjon?
Rollene er snudd, bonden har, som Trond Nordby så presist beskrev, hatt en negativ klassereise, i dag er det kanskje bonden selv som trenger litt ekstra for å berge både seg selv og gården sin.
Kanskje er det på tide med en holdningsendring hos bonden også, om han ikke allerede har foretatt den?
Han må, som de fleste andre i samfunnet finne seg i at tid er penger, han må tåle å ta betalt for tjenester og produkter på en skikkelig måte, han må selge seg selv og sine produkter i konkurranse med andre. Han må ”komme ned på jorda” til det folket og det fellesskapet han før gikk med matkurv til og gav henstand på husleia til, og som han kunne tillate seg å synes synd på. Det er ikke lenger plass til den snille bonden, og det er en utfordring Senterpartiet og bondeorganisasjonene må ta innover seg for å kunne skape seg en ny identitet. Trond Nordby sa at ”Senterpartiet har gjennomgått en proletarisering og at ”veien til kaksepartiet Høyre er uoverstigelig”. Det kan se slik ut.
Min mann og jeg tilhører ”den nye bondestanden”. Vi er av dem som har gjennomgått Fram Agro-kurs i regi av Innovasjon Norge. Dem som har fått alle drømmer og illusjoner om ”det gode liv på landet” brutalt revet ned. Dem som har fått greie på forskjellen på ”kultur og fritid” og jobb, altså det som gir penger i kassa. Vi er blitt vist realiteten i det å starte opp et gårdsbruk fra bunnen ved å skape en bedrift hvor målsettingen er å stå på egne bein fra dag en. Vi er av dem som har sett svart på hvitt hva dette innebærer og som har tatt utfordringen og hoppet av gode jobber for å satse på utvikling av gården og jordbruket. Vi er av dem som har brukt minst ti av våre beste år med angst og blodslit for å få hodet over vannet som bønder i ”Annerledeslandet”.

Det lysner i horisonten, for som jeg ser det, så finnes ”Annerledeslandet” allerede, og det begynner å bli fint å være bonde der!
Så ser jeg også at engasjementet mitt må være gården, og at det er ved å engasjere meg i den jeg kan være et godt eksempel på ”den nye bonden”.
Politikken får dere som er flinke til det ta dere av, jeg skal heie fra sidelinja! Tusen takk til Åslaug Haga som med sin klare oppfording til å ta et personlig valg, fikk meg til å innse det.

Takk for oppmersomheten.
Hilsen Tone Birgitte Bergflødt
Bonde på Renskaug Vertsgård i Lier

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar