"Vennetreff"

Skien 11.01.13 på Clarion Collection Hotell Bryggekanten.

Tre gullskimrende søyler i vannet er hva jeg ser ut av vinduet på hotellrommet i Skien, i et av Petter Stordalens Hoteller. På skrivebordet ligger et hefte om hvordan menneskene skal innordne seg for å ha det best mulig, for på Petter Stordalen hotellene ”bryr de seg”, ”We care, do you?” De låner ut refleksvest om man vil løpe en tur, og de mer bedagelige, slike som meg kan i stedet steke seg en vaffel og ta med sammen med kaffekoppen opp på rommet. Vaffelen og kaffen er spist, og jeg tygger M. Det er godt å tygge når man er nervøs, og det er jeg nå.

Jeg skal møte mine fordommer i morgen, personifisert i en "Vennegruppe" av NS-etterkommere. Jeg har sett for meg hvem de er i flere år. Første gang jeg hørte om dem var fra en venninnne fra gamle dager som skilte seg fra en slektning med samme bakgrunn som meg. ”Vet du at det fortsatt er noen av dem som treffes?” Hun sa det på en måte så jeg ble nysgjerrig etter å høre mer. ”Jeg fant noen gamle blader på loftet, og innimellom der fant jeg noen som ikke var så gamle, de gir ut avis også. Skikkelig fælt, og de har de samme holdningene ennå! Jeg er så glad jeg kom meg ut av den familien!” Jeg lyttet og samtykket, ja det var jammen bra! Nå ser jeg jo at det er min familie også hun var glad for å unnslippe. Den gamle krigshistorien og svigerfamiliens medlemskap i NS hadde blitt nok en grunn for henne til å ta avstand til disse menneskene som jeg alltid hadde likt og respektert, og vært nabo med. Hennes fordommer svingte fint sammen med mine egne, jeg hadde vært sint på, foraktet og tatt avstand fra min egen familie for flere år siden. Mine holdninger var de samme som samfunnets, og var godt inngrodd i meg. Mine foreldres mål med barneoppdragelsen var at vi skulle bli så alminnelige og vanlig som mulig. De hadde ingen ambisjoner på våre vegne, og syntes alt vi gjorde var bra nok, og da trodde vi på det.

12.01.13

Frognerlia, Frogner Hovedgård, navn jeg kjenner fra hjembygda, er det første som møter meg når jeg nærmer meg adressen hvor møtet skal finne sted. Det er en strålende, gnistrende fin vinterdag, og jeg finner huset. En vakker smijernsport festet i kraftige steinsøyler, med brennende fakler på toppen ønsker velkommen. Huset er et staselig kvadratisk murhus som ligger fritt på en romslig tomt.

Dagen før hadde jeg gått en tur i Skien sentrum, sett de vakre doble kirketårnene som majestetiske landemerker. I letingen etter et sted å spise litt, fant jeg Husfliden, og ble fristet til å gå innom. Der fant jeg akkurat slike produkter som jeg liker, ekte, gode håndverksmessig solide ting av god kvalitet. Klær av ull, håndklær av lin, lysestaker av smijern, bestikk av gammelt merke, ”Skaugum”, og for ikke å glemme alle de vakre Telemarksbunadene. For meg er dette en viktig del av norsk kultur, selv om jeg vokste ut av min bunad for flere kilo siden og ikke har brydd meg med å skaffe en ny, ser jeg verdien av de gamle broderimønstrene og den vakre sømmen og er glad noen holder dette i hevd. Jeg føler jeg har kontakt med noe rotekte, en følelse av ”hjem” her i Husfliden i Skien.

Jeg kjenner på det de ønsket å bevare, de som tok et ansvar under 2 verdenskrig og fikk hjulene til å gå rundt under okkupasjonen, slike som min farfar. Jeg tror det var det de ville, at folk skulle ha det bra, kunne spise seg mette og handle varer også mens landet var okkupert av en fremmed makt. Hvem er disse menneskene jeg skal møte om få minutter? Jeg sitter i bilen, den er parkert utenfor Frogner Hovedgård – et imponerende tun med velholdte bygninger. Sola gir litt varme og lys fra høyre, jeg parkerte bilen slik at den skulle gjøre det. Jeg skriver dette, og så kjører jeg mot det firkantede huset med smijernsport og fakler.

13.01.13

Jeg sitter i min egen stue og reflekterer over hva jeg har opplevd på min tur til Skien. Hva fant jeg, ble mine fordommer bekreftet eller avkreftet?

Dessverre, så ble fordommene delvis bekreftet. På den måten at jeg opplevde at det flertallet var opptatt av, var å snakke om krigen på detaljnivå, hva som hadde skjedd og ikke skjedd, med det mål for øye å revidere historien. Det er mulig menn generelt har en annen interesse for krigsdetaljer enn kvinner, på grunn av militærtjeneste og forståelse av forsvar og politikk på et nivå som jeg ikke klarer å følge dem på. Eller at jeg er lite interessert i slike detaljer, og mer opptatt av veien videre med denne bagasjen som vi alle har felles. Hvordan ser framtida ut, hva har vi lært av krigshistorien, og hvordan kan vi gjenkjenne mønstre slik at historien ikke gjentar seg? Slike spørsmål er jeg opptatt av, og selvsagt også det rent psykologiske, hvordan har denne felles historien påvirket oss og hva kjennetegner oss NS-etterkommere som gruppe i dag?

Det jeg kan være enig i som ble sagt, var at Nasjonal Samling og medlemmene av partiet etter krigen ble nært, eller faktisk helt assosiert med nazismen som ideologi og NS-medlemmene ble i stor grad assosiert med nazistene. Det er det som har gjort NS-børa så ekstra tung å bære. Jeg er enig i at det er viktig for vårt, og våre forfedres ettermæle å klare å nyansere dette bildet for ettertida. Å begynne å pynte på Hitler og nazismen, er imidlertid for meg helt fjernt. Jeg trodde så og si alle var enige om at Hitler var en ond mann og nazismen som ideologi er et feilslått og livsfarlig prosjekt å sette ut i livet. Jeg reagerer da på alle forsøk på å gjøre denne historien god, for meg må den gjerne se så ille ut som det historien viser i dag.

Det jeg imidlertid skal være med på, er å finne hva som skilte NS fra Nazismen, slik at de gode menneskene som i beste mening ble medlem der uten å vite rekkevidden av hva de da sa ja til, blir renvasket.

Med vennlig hilsen Tone Birgitte Bergflødt