Hvil i fred, kjære farfar og kjære pappa

Siste kapittel om mitt forhold til min farfars krigshistorie og min fars taushet er skrevet. Dette er mine siste ord til de siste NS-medlemmene, i takknemlighet:

Det jeg har lært, etter å ha fordøyd inntrykkene etter mitt møte med NS-etterkommere en snau uke, er at min farfar angret, sonet sin straff og bar sin historie med seg i graven.
Min far var ikke berørt, som han selv sa, ville aldri snakke om det, og tok med seg sin historie i graven.
Jeg har gravet opp igjen både min farfars og min fars historie for egen regning og risiko. Jeg gjorde deres historie til min, overidentifiserte meg kanskje med den, og gikk i dybden for å forsøke å forstå deres valg.
Farfar angret allerede under krigen, men var fanget i et system han ikke kom seg ut av, var en "nyttig idiot" som lot seg bruke av de som stemte ham fram. Han hadde nok litt svak ryggrad, lot seg litt for lett lede, og var kanskje også svak for smiger, noe jeg kan kjenne igjen som trekk hos meg selv som jeg har jobbet med å forbedre.
Han sonet som sagt sin straff, og hva annet skulle han gjort? Jeg har kommet til at jeg er glad for og stolt over det han viste etter krigen, han tok fullstendig avstand fra det han hadde vært med på og så at han hadde tatt feil. Det vil jeg ta med meg videre, jeg har vært naiv og har hatt et sterkt ønske om å renvaske farfar. Det har jeg gjort nå, og beholder alt det som var godt og det han gav meg med på veien som et varmt minne. Jeg er veldig glad for at jeg lærte den gode mannen å kjenne.

Jeg ønsker ikke å oppgi navnet på ham som skrev brevene, han hadde også samme innstilling, og familien tar sterkt avstand fra det de var med på under krigen, og innså at de hadde tatt feil.

Tusen takk til deg, du som åpnet huset ditt for oss NS-etterkommere, gjestfriheten du viste meg og de andre jeg fikk treffe hjemme hos deg. Det du gjør er viktig. Noen finner "sine", "flokken" sin.
Andre, slike som meg, trengte å møte dere for å finne ut at dere ikke er "flokken min", selv om vi tilbake i tid har noe felles i dette kapittelet av historien om 2 verdenskrig i Norge.

Jeg takker for at "Vennetreff" har brakt meg mange skritt videre i min prosess, dog kanskje ikke på den måten jeg hadde trodd. Men det er det som gjør livet spennende, tenker jeg, innsikt kommer til den tid og på den måte det gjør og kan ikke kontrolleres.

Jeg ønsker deg alt godt, og kommer ikke på flere møter, min misjon er fullført.