Foredrag ved Bomann Larsen 06.12.11, mine notater.
I 1928 var K. Hornsrud Statsminister og Arbeiderpartiet var
på den tida regnet som revolusjonært. Mange var skeptiske til deres evne til å
lede landet. Det var også først i 1933 at Arbeiderpartiet aksepterte at måten å
komme til makta på var ved flertall i en avstemming og ikke ved kupp, som hadde
vært måten å gjøre det på fram til da. Det siste valget i Norge før krigen var
i 1936, og da var Arbeiderpartiet nesten sikre på flertall. De anså seg å være
et republikansk parti. Martin Tranmæl stod på torget i Drammen og snakket om at
de skulle ”bisette det borgerlige samfunn”. Dette var hard kost for de
borgerlige partiene, og de mobiliserte slik at det ikke ble rent flertall for
Arbeiderpartiet. Dette førte til at de måtte ta hensyn til Venstre og
Bondepartiet for å få gjennomslag for sine saker. Kongen og kronprinsen tok det
at Arbeiderpartiet framsto som republikansk alvorlig. De var begge glade i
landet, men ville ikke styre uten folkets støtte, og var da rede til å flytte.
Det skulle en Grunnlovsendring til for at kongen skulle gå av. Kong Haakon
ville ikke ha ventet på det, men abdisert frivillig så fort han kjente seg
uønsket som konge av folket. Mange ting skjedde på den tida. I 1936 søkte
Trotski asyl i Norge, og bodde en tid på Hønefoss. Han var en revolusjonær
høvding og ble av mange sett på som en trussel. Nygårdsvold dannet en
mindretallsregjering. Bondepartiet ble ledet av Jens Hunseid, og Venstre av
Mowinkel. Disse bidro til at sosialdemokratiet ble moderat og at
sosialdemokratene ble holdt i tømme. Kongen gav Arbeiderpartiet legitimitet som
et ansvarlig parti, og partiet svarte med å la staten ta over ansvaret for
pensjonsordningene til de ansatte på slottet, hvilket før hadde gått fra
apanasjen. En Madsen som hadde jublet ved tsarfamiliens fall i Russland, var
den som stod for at det ble lagd egne
frimerker med portrettet til dronning Maud for å hylle henne da hun døde, og
hun var jo i slekt med de som døde i Russland. Det forteller noe om hvor forvirrende
tider det var. Dette var i 1938, og hele landet sørget over dronningen, mens
mørke skyer gikk over Europa. Kongen var sikker på at det norske folk sto
sammen, men fikk oppleve en noe annen virkelighet. Da det militære angrepet kom
med Blucher i 1940 var det også et ideologisk og moralsk angrep på hele
samfunnsordenen. Det konstitusjonelle Norge ble angrepet av et helt nytt
verdenssyn ved det nazistiske verdensbildets inntog. Allerede i 1933 ble det
første hakekorsflagget heist ved den tyske ambassaden i Oslo. I Europa hadde
det vært store opptøyer i de byene som flagget ble heist i. I Oslo var det helt
rolig, og det kunne kanskje ha sammenheng med at flagget ble heist på
kronprinsesse Martha sin 32 årsdag som en hyllest, eller det kunne tolkes som at
det norske folk på den tiden var søvnige og ikke tok innover seg hva hakekorset
representerte. I 1936 leste kong Haakon Hitlers selvbiografi ”Mein Kampf” i
dansk utgave, og han leste grundig med understrekninger på hver side. Det
betydde at han også forsto rekkevidden og konsekvensene av det å sette denne
ideologien ut i livet, og han ble klar over hvor han sto. Det var ingen tvil om
at Norges konge da fikk Hitler som hovedfiende.
Hitler ble født i 1889 i monarkiet Østerrike/Ungarn som var
et multikulturelt samfunn. Keiser Frans Josef regjerte over en rekke nasjoner,
og det var altså dette mangfoldige keiserriket Hitler hadde lært seg å hate.
Han ble en nasjonalist, og det innebar at han så en nasjon som en enhet, ett
folk, ett blod og rasen som system. Han sto for en fører-kult, hvilket betyr at
en mann skal sitte på toppen og ha all makt. Føreren skulle innsettes uavhengig
av blodsbånd og folkets vilje, kun i kraft av sitt geni. Han skulle være den
utvalgte fører som hadde en høyere form for innsikt, slik at han da kunne skape
sine egne lover uavhengig av konstitusjonelle regler, og uten hensyn til den
vanlige menneskehet. Han skulle altså stå over alle lover, innenfor sitt eget
system. Dette var monarkiets absolutte
motsetning. Monarken styrer utelukkende ut fra konstitusjonen, det såkalte
”Æresordet” hvor han lover å regjere Norge i henhold til landets konstitusjon
og lover. Loven bestemmer alt, kongens eneste oppgave er å signere, å være en tjener av folket. For
Hitler var kongen en mektig person, han så bort fra konstitusjonen og lovene,
og i sitt hode hadde han allerede avsatt statsminister Nygårdsvold, og så på
kongen som sin motspiller.
I 1935 skriver kronprins Olav et brev til sin fetter i
England, Edward hvor han uttrykker uro for verdensfreden. Tyskland og England
holder sammen mot Sovjetsamveldet og den revolusjonære trussel. Dette var 2 år
inn i det nazistiske regime og det var en oppfatning blant mange at det var et
barbarisk system i Sovjet. Det var typisk for samtiden å tenke seg en fiende i
øst. Tyskland ble sett på som høyt utviklet både kulturelt og industrielt, og
ble betraktet som et sivilisert samfunn. Det var ikke mange den gangen som
forsto at Tyskland kunne utvikle seg i henhold til Mein Kampf og hva dette i
tilfelle innebar. På den tida samarbeidet Chamberlain i England med Tyskland
mot den skremmende fienden i øst. Kronprins Olav er en mann i 30 åra på dette
tidspunkt, og forfølger tanken om å samarbeide med Tyskland og England mot
systemet, bolsjevismen i Sovjet. Han hadde fredsforslag og tilbød seg også å gå
aktivt inn i konflikten som fredsmegler, helt fram til 1939, og statsminister
Nygaardsvold tillot det.
Krigen trappes opp, kongen sliter med sin egen regjering for
å holde Norge nøytralt. Han er redd for at Norge vil havne på feil side i
konflikten, det vil si på tysk side. Han er i tvil om dette helt til 8 april
1940, dagen før Blucher seiler inn i Drøbaksundet og det blir klart at det er
Tyskland som angriper. Fram til da lurte de på: når angrepet kommer, vil det være engelske eller tyske
skip som kommer? Han får visshet om at det er det nest verste som skjer, alt
ville vært mye verre om det var England som angrep, for nå kommer Norge inn på
den riktige siden av konflikten som han hadde håpet. På dette tidspunktet
forsto han heller ikke at Norge var okkupert. Hitler hadde tenkt seg helt inn
på slottet for å ”forhandle” med Kongen, og ha Blucher liggende med kanonløpet
rettet mot Victoria Terrasse som trussel. Men så ble Blucher senket og de som
skulle innta slottet hadde ikke lenger noen militær styrke i ryggen. Tyskerne
ventet seg samarbeid med Norge, og Norge viste seg å være samarbeidsvillig.
Kongen, Stortinget og Regjeringen drar til Hamar og Nygaardsvold leverer
avskjedssøknad. Det blir dannet et forretningsministerium av næringsdrivende og
embedsfolk og dette blir ikke akseptert av Kongen eller Stortinget. Det blir et
politisk vakuum som fylles av Stortingspresidenten.
Den 10 april søker Kongen, Regjeringen og Stortinget
tilflukt i Nybergsund i Trysil. Tyskerne gjør et nytt forsøk på å få Kongen
selv i tale via et sendebud, Breuer. Hitler hadde på dette tidspunkt avsatt
Nygaardsvold i sitt hode og forholdt seg kun til Kongen som statsoverhode, som
sin likemann. Regjeringen tvinger Kongen til å møte Breuer som kommer med et
tilbud fra Hitler om å styrke kongemakten, ”Dynastiet”, han forsøkte rett og
slett å bestikke kong Haakon VII, og å skru tiden tilbake til den gang da
kongen virkelig var den eneveldige, det mektige overhode. Breuer får sitt svar,
han sier: ”Jeg må rådføre meg med min regjering- Regjeringen beslutter, Kongen
signerer”.
I et møte mellom Kongen og Regjeringen blir det klart at
Kongen vil abdisere om Regjeringen godtar Quisling. Monarkiet må da avvikles,
om Regjeringen går inn på dette. Ingen ville det, og det var et absolutt
spørsmål som ikke var gjenstand for forhandlinger. Kongen og Regjeringen var nå
svekket og maktesløs og flyktet nordover mens kampene pågikk. Et samarbeidsråd
kalt administrasjonsrådet ble utnevnt i samarbeid med tyskerne etter førerens beslutning.
Samarbeidsviljen viser seg igjen. De flykter lenger nord, til Troms mens de
allierte sloss i Narvik. Fra ei hytte i Troms ble nye statsinstitusjoner
grunnlagt.
2 juni var den svarteste dagen for kongen, da fikk han
beskjed om at de allierte, britene og franskmennene hadde trukket seg ut av
Narvik og lot Norge i stikken. Det ble et hard slag og bunnen falt ut av hans
politikk, Norge ble overlatt til seg selv. Kongen, Regjeringen,
Forsvarsledelsen og Stortingspresident Hambro bestemmer seg for å flykte til
England. Britiske og franske representanter var tilstede for å overtale dem til
å flykte for å redde sitt eget land. Å følge britene ble som å følge den
tapende part, hvilket det så ut som på dette tidspunkt i historien, og det satt
langt inne hos Kongen og Kronprinsen. Det ble en tung beslutning for Kongen å
reise over til England, og det så ut som både Norge, Belgia og Nederland sto
for fall. Det var nesten bedre med tysk fangenskap enn flukt til England. En
utsending fra administrasjonsrådet, en gammel seilervenn av kongen, Anker, kom
for å be Kongen bryte med Nygaardsvold, og også britene måtte overtale kongen
for å dra til England. Det aller verste som kunne skje var en splittelse mellom
Kongen og Kronprinsen og det klarte de å unngå. Den 7 juni 1940 forlot Kongen
Norge, og styrte ikke lenger.
Kong Haakon etterlot seg mange dagbøker, og de siste
notatene var på løsark. Da han var tilbake i Norge etter 5 år i England, førte
han løsbladene inn mellom permer igjen, og var tro mot det han hadde skrevet,
med unntak av den siste setningen.
Han skrev 5 år etter, da han var tilbake i Norge:
”Devonshire lettet kl 20 og jeg så Norge forvinne i horisonten.”
Mens det sto på, skrev han på løsark: ”Devonshire lettet kl
20 og jeg så Norge for siste gang.”
Det viser at den ekte historien skapes der og da og bærer
preg av de følelser som hører til situasjonen.
Historien som er skrives i ettertid når fasit er
tilgjengelig kan aldri bli sann og er da
falsk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar