mandag 14. januar 2013

Tor Bomann Larsen på Senioruniversitetet 061211



Foredrag ved Bomann Larsen 06.12.11, mine notater.

I 1928 var K. Hornsrud Statsminister og Arbeiderpartiet var på den tida regnet som revolusjonært. Mange var skeptiske til deres evne til å lede landet. Det var også først i 1933 at Arbeiderpartiet aksepterte at måten å komme til makta på var ved flertall i en avstemming og ikke ved kupp, som hadde vært måten å gjøre det på fram til da. Det siste valget i Norge før krigen var i 1936, og da var Arbeiderpartiet nesten sikre på flertall. De anså seg å være et republikansk parti. Martin Tranmæl stod på torget i Drammen og snakket om at de skulle ”bisette det borgerlige samfunn”. Dette var hard kost for de borgerlige partiene, og de mobiliserte slik at det ikke ble rent flertall for Arbeiderpartiet. Dette førte til at de måtte ta hensyn til Venstre og Bondepartiet for å få gjennomslag for sine saker. Kongen og kronprinsen tok det at Arbeiderpartiet framsto som republikansk alvorlig. De var begge glade i landet, men ville ikke styre uten folkets støtte, og var da rede til å flytte. Det skulle en Grunnlovsendring til for at kongen skulle gå av. Kong Haakon ville ikke ha ventet på det, men abdisert frivillig så fort han kjente seg uønsket som konge av folket. Mange ting skjedde på den tida. I 1936 søkte Trotski asyl i Norge, og bodde en tid på Hønefoss. Han var en revolusjonær høvding og ble av mange sett på som en trussel. Nygårdsvold dannet en mindretallsregjering. Bondepartiet ble ledet av Jens Hunseid, og Venstre av Mowinkel. Disse bidro til at sosialdemokratiet ble moderat og at sosialdemokratene ble holdt i tømme. Kongen gav Arbeiderpartiet legitimitet som et ansvarlig parti, og partiet svarte med å la staten ta over ansvaret for pensjonsordningene til de ansatte på slottet, hvilket før hadde gått fra apanasjen. En Madsen som hadde jublet ved tsarfamiliens fall i Russland, var den som stod for  at det ble lagd egne frimerker med portrettet til dronning Maud for å hylle henne da hun døde, og hun var jo i slekt med de som døde i Russland. Det forteller noe om hvor forvirrende tider det var. Dette var i 1938, og hele landet sørget over dronningen, mens mørke skyer gikk over Europa. Kongen var sikker på at det norske folk sto sammen, men fikk oppleve en noe annen virkelighet. Da det militære angrepet kom med Blucher i 1940 var det også et ideologisk og moralsk angrep på hele samfunnsordenen. Det konstitusjonelle Norge ble angrepet av et helt nytt verdenssyn ved det nazistiske verdensbildets inntog. Allerede i 1933 ble det første hakekorsflagget heist ved den tyske ambassaden i Oslo. I Europa hadde det vært store opptøyer i de byene som flagget ble heist i. I Oslo var det helt rolig, og det kunne kanskje ha sammenheng med at flagget ble heist på kronprinsesse Martha sin 32 årsdag som en hyllest, eller det kunne tolkes som at det norske folk på den tiden var søvnige og ikke tok innover seg hva hakekorset representerte. I 1936 leste kong Haakon Hitlers selvbiografi ”Mein Kampf” i dansk utgave, og han leste grundig med understrekninger på hver side. Det betydde at han også forsto rekkevidden og konsekvensene av det å sette denne ideologien ut i livet, og han ble klar over hvor han sto. Det var ingen tvil om at Norges konge da fikk Hitler som hovedfiende.
Hitler ble født i 1889 i monarkiet Østerrike/Ungarn som var et multikulturelt samfunn. Keiser Frans Josef regjerte over en rekke nasjoner, og det var altså dette mangfoldige keiserriket Hitler hadde lært seg å hate. Han ble en nasjonalist, og det innebar at han så en nasjon som en enhet, ett folk, ett blod og rasen som system. Han sto for en fører-kult, hvilket betyr at en mann skal sitte på toppen og ha all makt. Føreren skulle innsettes uavhengig av blodsbånd og folkets vilje, kun i kraft av sitt geni. Han skulle være den utvalgte fører som hadde en høyere form for innsikt, slik at han da kunne skape sine egne lover uavhengig av konstitusjonelle regler, og uten hensyn til den vanlige menneskehet. Han skulle altså stå over alle lover, innenfor sitt eget system.  Dette var monarkiets absolutte motsetning. Monarken styrer utelukkende ut fra konstitusjonen, det såkalte ”Æresordet” hvor han lover å regjere Norge i henhold til landets konstitusjon og lover. Loven bestemmer alt, kongens eneste oppgave er å  signere, å være en tjener av folket. For Hitler var kongen en mektig person, han så bort fra konstitusjonen og lovene, og i sitt hode hadde han allerede avsatt statsminister Nygårdsvold, og så på kongen som sin motspiller.
I 1935 skriver kronprins Olav et brev til sin fetter i England, Edward hvor han uttrykker uro for verdensfreden. Tyskland og England holder sammen mot Sovjetsamveldet og den revolusjonære trussel. Dette var 2 år inn i det nazistiske regime og det var en oppfatning blant mange at det var et barbarisk system i Sovjet. Det var typisk for samtiden å tenke seg en fiende i øst. Tyskland ble sett på som høyt utviklet både kulturelt og industrielt, og ble betraktet som et sivilisert samfunn. Det var ikke mange den gangen som forsto at Tyskland kunne utvikle seg i henhold til Mein Kampf og hva dette i tilfelle innebar. På den tida samarbeidet Chamberlain i England med Tyskland mot den skremmende fienden i øst. Kronprins Olav er en mann i 30 åra på dette tidspunkt, og forfølger tanken om å samarbeide med Tyskland og England mot systemet, bolsjevismen i Sovjet. Han hadde fredsforslag og tilbød seg også å gå aktivt inn i konflikten som fredsmegler, helt fram til 1939, og statsminister Nygaardsvold tillot det.
Krigen trappes opp, kongen sliter med sin egen regjering for å holde Norge nøytralt. Han er redd for at Norge vil havne på feil side i konflikten, det vil si på tysk side. Han er i tvil om dette helt til 8 april 1940, dagen før Blucher seiler inn i Drøbaksundet og det blir klart at det er Tyskland som angriper. Fram til da lurte de på: når angrepet  kommer, vil det være engelske eller tyske skip som kommer? Han får visshet om at det er det nest verste som skjer, alt ville vært mye verre om det var England som angrep, for nå kommer Norge inn på den riktige siden av konflikten som han hadde håpet. På dette tidspunktet forsto han heller ikke at Norge var okkupert. Hitler hadde tenkt seg helt inn på slottet for å ”forhandle” med Kongen, og ha Blucher liggende med kanonløpet rettet mot Victoria Terrasse som trussel. Men så ble Blucher senket og de som skulle innta slottet hadde ikke lenger noen militær styrke i ryggen. Tyskerne ventet seg samarbeid med Norge, og Norge viste seg å være samarbeidsvillig. Kongen, Stortinget og Regjeringen drar til Hamar og Nygaardsvold leverer avskjedssøknad. Det blir dannet et forretningsministerium av næringsdrivende og embedsfolk og dette blir ikke akseptert av Kongen eller Stortinget. Det blir et politisk vakuum som fylles av Stortingspresidenten.
Den 10 april søker Kongen, Regjeringen og Stortinget tilflukt i Nybergsund i Trysil. Tyskerne gjør et nytt forsøk på å få Kongen selv i tale via et sendebud, Breuer. Hitler hadde på dette tidspunkt avsatt Nygaardsvold i sitt hode og forholdt seg kun til Kongen som statsoverhode, som sin likemann. Regjeringen tvinger Kongen til å møte Breuer som kommer med et tilbud fra Hitler om å styrke kongemakten, ”Dynastiet”, han forsøkte rett og slett å bestikke kong Haakon VII, og å skru tiden tilbake til den gang da kongen virkelig var den eneveldige, det mektige overhode. Breuer får sitt svar, han sier: ”Jeg må rådføre meg med min regjering- Regjeringen beslutter, Kongen signerer”.
I et møte mellom Kongen og Regjeringen blir det klart at Kongen vil abdisere om Regjeringen godtar Quisling. Monarkiet må da avvikles, om Regjeringen går inn på dette. Ingen ville det, og det var et absolutt spørsmål som ikke var gjenstand for forhandlinger. Kongen og Regjeringen var nå svekket og maktesløs og flyktet nordover mens kampene pågikk. Et samarbeidsråd kalt administrasjonsrådet ble utnevnt i samarbeid med tyskerne etter førerens beslutning. Samarbeidsviljen viser seg igjen. De flykter lenger nord, til Troms mens de allierte sloss i Narvik. Fra ei hytte i Troms ble nye statsinstitusjoner grunnlagt.
2 juni var den svarteste dagen for kongen, da fikk han beskjed om at de allierte, britene og franskmennene hadde trukket seg ut av Narvik og lot Norge i stikken. Det ble et hard slag og bunnen falt ut av hans politikk, Norge ble overlatt til seg selv. Kongen, Regjeringen, Forsvarsledelsen og Stortingspresident Hambro bestemmer seg for å flykte til England. Britiske og franske representanter var tilstede for å overtale dem til å flykte for å redde sitt eget land. Å følge britene ble som å følge den tapende part, hvilket det så ut som på dette tidspunkt i historien, og det satt langt inne hos Kongen og Kronprinsen. Det ble en tung beslutning for Kongen å reise over til England, og det så ut som både Norge, Belgia og Nederland sto for fall. Det var nesten bedre med tysk fangenskap enn flukt til England. En utsending fra administrasjonsrådet, en gammel seilervenn av kongen, Anker, kom for å be Kongen bryte med Nygaardsvold, og også britene måtte overtale kongen for å dra til England. Det aller verste som kunne skje var en splittelse mellom Kongen og Kronprinsen og det klarte de å unngå. Den 7 juni 1940 forlot Kongen Norge, og styrte ikke lenger.
Kong Haakon etterlot seg mange dagbøker, og de siste notatene var på løsark. Da han var tilbake i Norge etter 5 år i England, førte han løsbladene inn mellom permer igjen, og var tro mot det han hadde skrevet, med unntak av den siste setningen.
Han skrev 5 år etter, da han var tilbake i Norge: ”Devonshire lettet kl 20 og jeg så Norge forvinne i horisonten.”
Mens det sto på, skrev han på løsark: ”Devonshire lettet kl 20 og jeg så Norge for siste gang.”
Det viser at den ekte historien skapes der og da og bærer preg av de følelser som hører til situasjonen.
Historien som er skrives i ettertid når fasit er tilgjengelig kan aldri bli sann og er da  falsk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar