Pappas kamp - og min 3 mai 2012

Jeg deler lenker på Facebook med innhold som jeg selv trenger å bli  minnet på. "Å legge fra seg børa" er noe jeg trenger å øve på. Det gjorde jeg i går i Gullaug kirke ved å dvele ved en tekst og så dele det som kom opp under meditasjonen. Det gjorde godt for meg i den situasjonen jeg står i. Min far er kritisk syk og ligger med pustehjelp på intensivavdeling på Drammen Sykehus. I helga var krisen på sitt verste, og jeg trodde han skulle dø. Den prosessen som da ble satt i gang endte med at han ved et under overlevde. Jeg burde være så glad! Men så er det ambivalensen som råder. For hva har han overlevd til? Han var veldig svak fra før og avhengig av mye hjep. Gjennom denne dødskampen har det imidlertid vist seg at han har et sterkt hjerte, og en sterk vilje til å leve! Det er jo veldig bra at han ikke har gitt opp! Hvorfor er jeg ikke glad, hvorfor klarer jeg ikke fullt ut å glede meg på hans vegne? Å besøke ham betyr å sitte ved sengekanten og holde ham i hånda og helst småprate litt. Jeg kan holde ham i hånda en stund. Å småprate ut i lufta er det vanskeligste jeg vet. Vi har pleid å snakke sammen og jeg har satt pris på samtalene våre. Sorgen over at det nå bare går en vei er stor. Jeg har også inntrykk av at når jeg forteller noe fra livet mitt så gjør jeg ham misunnelig for at jeg lever mitt liv og går videre mens han ligger der uten mulighet til å delta annet enn med blikket som noen ganger sier meg alt jeg trenger å vite og gjør det vondt å fortsette kommunikasjonen. Kjære pappa, hva er best for deg nå? Det er det heldigvis ikke opp til meg å avgjøre. Jeg er blitt mer ydmyk enn før over livet og døden. Livet varer så lenge som det varer, og uante krefter kommer når det står om livet, uansett. Min pappa er heldigvis i gode hender på sykehuset, de passer på slik at vi kan hvile innimellom. Det er vondt og slitsomt for meg som pårørende å se ham slite, hvordan han som sliter har det da, kan jeg nesten ikke forestille meg. Nå fortsetter dagen.