Å møte meg selv i døra...

Jeg må skrive. Jeg må det. Og nå presser det på igjen.

Blodet mitt er forurenset. Uønskede parasitter, dårlige bakterier og seigt spindelvev av sopp og tråder av kolesterol flyter rundt i vevsvæsken i det tilsynelatende friske røde blodet som et eneste kaos. Det gjør at de hvite blodlegemene og gode bakteriene ikke får gjort jobben sin, de stivner i utmattelse og avmakt.

Dette kunne et mikroskopbilde av en bloddråpe fra fingeren min avsløre for meg nylig.

Hele min opplevelse av livet akkurat nå, ubarmhjertig vist meg på bilder av blodceller som klumper seg sammen i stedet for å flyte fritt og uhindret rundt, som små radiobiler polstret med akkurat passe myke/harde gummilister som tar av for støt mellom bilene – gjør støtene til lette, vennskapelige skubb og bump.

De stakkars blodcellene mine ser ut som de er skremt sammen som sauer i frykt for rovdyrangrep eller uvær.

Hva er jeg redd for nå, da?

Nå som boka er ute, katten ute av sekken, trollet i sola, eller hva det nå heter…

Nå burde angsten og stresset være vekk!

Jeg har skydd dietter, fastekurer og trening siden spiseforstyrrelsene i tjueåra, og sammenbruddet ved 35 års alder gjorde at jeg kastet alt jeg visste om kosthold, som med min perfeksjonistiske personlighet fort ble til rigide spiseregimer, på båten. Jeg la på meg tjue kilo tvert, klarte ikke å holde igjen lenger. Det var peanuts for meg da, jeg overlevde jo!

Lenge har det vært en sannhet jeg har levd godt med, spiseregimer og kostholdsråd holder jeg meg langt unna, sammen med badevekta var det rett ut med hele røkla. Bortsett fra noen retreats og rehab-opphold som fort er glemt som et nødvendig mellomspill før kroppen igjen krever sin rett, i form av masse deilig mat....min store glede i livet! ...men akk, for mye og for lite forderver alt...

Så var det helsa, da.

Heldigvis har det ikke gått så langt enda at det er irreversibelt. Jeg kan klare å komme tilbake til en all right form ved å ta noen grep.

Denne gangen er det ikke for å ta seg ut, det var det som var hovedhensikten forrige gang jeg fokuserte på kosthold og trening, ikke så mye helse, men det å være slank og vakker.

Jeg røyker ikke lenger, har holdt opp i tolv år, det vil si, jeg har ikke begynt igjen.

Det er en god ting. Jeg drikker lite alkohol, litt for lite, egentlig. Men så drikker jeg desto mer kaffe og spiser godteri og kaker. Som den eneste i husholdningen baker og spiser jeg kaker, jeg passer på å bake når jeg skal få besøk, det er så koselig!

Samtidig spiser jeg sunn mat, lite kjøtt, mye grønnsaker – jeg spiser generelt mye mat, og får derfor stort sett i meg de vitaminene jeg trenger gjennom kostholdet. Jeg tar med andre ord ingen kosttilskudd, ingen medisiner eller piller av noe slag. Det er en god ting, et sunt kosthold i bånn.

Jeg har hatt høyt stoffskifte og gallestein. Det er tilstander jeg er frisk fra, det satte seg ikke fast og ble kronisk, heldigvis. Når jeg stresser mindre, endres det sure miljøet i kroppen, ph-balansen gjenopprettes og de sykdomsfremkallende mikroorganismene skilles ut av kroppen som avfallsstoffer.

Begge gangene det ble sykdom ut av det, var det snakk om operasjon. Jeg kunne vært uten skjoldbruskkjertel og galleblære i dag om jeg hadde gått med på en slik løsning. Jeg valgte å beholde organene, på eget ansvar.

Når organer blir fjernet fra kroppen, må kunstige stoffer som utfører arbeidsoppgavene til organene tilføres. Da må man bruke medisiner på livstid. Det er jeg svært takknemlig for å slippe.

Nå er det igjen samling i bånn for min del. Nok en gang har jeg nådd det punktet hvor det ikke nytter å juge til seg selv lenger. Bildene viser at blodet som renner i årene mine er forurenset.

Det må gjøres noe med. Hvis jeg fortsetter på min galei som hittil, vil jeg få sykdommer. Uhumskhetene som foreløpig flyter rundt i blodet mitt, vil på et tidspunkt bli så mange at de vil begynne å avleires som plakk i blodårene, som krystaller i ledd, som tilstoppinger og polypper i tarmtottene. Det vil igjen kunne manifestere seg som hjerteinfarkt, leddgikt eller tarmkreft. Eller diabetes, Parkinson, Alzheimer, andre krefttyper, MS, ME, fibromyalgi eller annen kronisk tilstand.

Jeg har fått et varsel. Et skikkelig skremmeskudd. Og jeg hater det. Jeg elsker mat og kaker og alt som er godt! Jeg elsker å spise! Jeg lever for å spise!

Nå må jeg spise for å leve.

Hva er det som gjør at jeg lar det gå så langt?

Hvorfor vil jeg ha livet overstått så fort som mulig?

Hvorfor holder jeg på med sakte selvmord?

Hvorfor forer jeg parasitter, sopp og bakterier som bor i blodet mitt enda jeg vet konsekvensene av det?

Hvordan går det an å være så dum?

Hvorfor er dødslengselen så stor?

Jeg har vært her før, på dette punktet hvor radikal endring må til.

Hva skal endringen bestå i nå?

Jeg har ingen fast jobb å sykmeldes fra, ingenting å klage på, jeg er gjennomterapeutisert og er terapeut sjøl, har snudd hver stein fra barndom og livet fram til nå.

Nå skal parasittene sultes ut.

Den sultfølelsen har jeg ikke orket å motstå på mange år, og sist jeg prøvde ble det bare tull og spiseforstyrrelser ut av det, jeg orket ikke sultfølelsen, spiste noe lettspydd og spydde. Iskrem var det letteste å få opp uten særlig motstand.

Nå må jeg koble på hodet, klare å stå i sulten som ikke er annet enn de uønskede elementene i blodet mitt som skriker på føde, de trenger sukker for å holde miljøet surt – slik de liker det best, for å ta over hele arenaen og vinne, det vil si at jeg som vert vil bli syk og dø. Det er hensikten deres, og jeg kan ikke la det skje!

Hvorfor er det så mange som lar det skje? Som får disse sykdommene, som lar kroppen være sur over så lang tid at sykdommer manifesterer seg?

Hvorfor er vi så uvitende fortsatt?

Jeg får bare snakke for meg selv. Å slutte å røyke er greit, det er kun en ting å holde seg unna, noe jeg slett ikke trenger for å leve. Å disiplinere maten er noe helt annet, jeg kan jo ikke slutte å spise, eller jo, det er de som klarer seg kun på lys. Enkelte yogier hevder at de klarer seg uten mat og drikke. Jeg har ikke som ambisjon å komme dit.

Men å få en naturlig sult og metthetsfølelse, slik at jeg ikke må bruke så mye krefter på å regulere inntaket resten av livet, men at kroppen selv vet hva, når og hvor mye mat den trenger.

Går det an? Eller er evnen for alltid utvisket av sosial spising, et galt forhold til mat, å spise av hensyn til andre, å ta imot mat som andre serverer og måtte si ja for ikke å fornærme dem, å være overtilpasset, å ikke være kresen, vanskelig, sær…

Alt dette som jeg selv har vært lei av hos andre, å gjøre seg interessant på grunn av mat og helse, det vil jeg ikke.

Og så møter jeg meg selv i døra….