"Europa vil brenne". Sa en jeg kjenner for rundt ti år siden, og flyttet til en annen verdensdel. Jeg kom på dette utsagnet igjen da jeg så den danske serien "Familier som vores" som ble lansert på nrk den 1.januar. Det har heldigvis ikke kommet til "brann" i Europa ennå, men uroligheter, klima- og miljøkatastrofer og framvekst av ekstreme høyrepartier ser vi på nyhetene nærmest hver dag.
Serien gjorde et dypt inntrykk, og jeg kan relatere mye til eget liv, med flyttinger og nyetableringer i nærmeste familie, selv om vi slett ikke har opplevd samme tragedie som i serien, at hele landet er i ferd med å synke i havet.
Vi er trygge i Norge. Og i Danmark i uoverskuelig framtid, håper jeg. Men en liten tvil har kommet. Hvor langt unna en klimakatastrofe er de mest utsatte landene i Europa? Hvor fort stiger havet? Hva vil filmskaperne vise oss, eller forberede oss på?
Å forlate alt kjent. Å miste hjem, familie, venner, tradisjoner, språk, historie, sanger. Hva gjør det med folk? Hva kjennetegner dem som klarer seg i nytt land, lærer seg nytt språk, skaffer kontakter, venner, jobb? Hvem klarer ikke å tilpasse seg og går dukken?
I serien følger vi flere familier og enkeltskjebner som vikles inn i hverandre. Vi ser hvordan enkelte tar irrasjonelle valg som blir skjebnesvangre for flere, og bestemmende for hvor de havner.
Noen betraktninger fra meg på en søndag i januar 2025, trygt i egen stue, i Norge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar