Veier ut av depresjon

 Ærlighet.

Det er min viktigste verdi. På godt og vondt.

Og det er først når jeg er dønn ærlig, at jeg får kontakt, først da tekstene mine berører. Jeg ser på antall klikk på bloggen at det er i underkant av 300 mennesker som har lest teksten fra i går, «Depresjon». Det tilsvarer 12 skoleklasser med 25 i hver klasse. Det er mange mennesker. Kun en brøkdel av dem gir seg til kjenne ved å trykke like eller kommentere, eller begge deler. Vit det når du legger ut noe. Folk leser selv om de ikke gir seg til kjenne. Det har jeg lært av Ida Jackson og hennes Heksesirkel. Sjekk ut siden, finnes på Instagram. 

Tusen takk til deg som har lest, likt og kommentert, det betyr utrolig mye for meg å få tilbakemeldinger når jeg går ærlig ut.

Veier ut av depresjon.

Hva er depresjon?

Er den venn eller fiende?

Hvordan kan du gjenkjenne den når den kommer, sniker den seg på, eller braser den inn døra du trodde var lukket og låst og sikret på alle måter?

Hva er sammenhengen mellom depresjon og fysisk sykdom?

Hvorfor snakker vi ikke om det?

Kan kreft ha med depresjon å gjøre?

Mange blir sinte om man insinuerer at fysisk sykdom kan ha psykiske årsaker.

Fagfolk har blitt fratatt legelisenser og autorisasjoner ved å hevde det.

Legene Gabor Mate og Anna Luise Kirkengen har skrevet bøker om krenkede barn som blir syke voksne, og om at kroppen sier fra.

Shabana Rehman sier det, høyt og tydelig i sin tekst i Nettavisen 28.06.22:

 

«Uansett utfall så er jeg også nødt til å gå innover og helbrede det som er oversett og knust inni meg. Alle de tøffe årene i norsk offentlighet bar jo også preg av å ha blitt forfulgt, hatet og jaget. Å stå der i storm etter storm, smile, gå videre og å holde fokus på visjonen har gitt meg masse. Men det var også et vesen inni meg som var fryktelig lei seg over menneskenes oppførsel.

 

Jeg har flere navn på dette vesenet. Et av dem er den sarte jenta. Hun ba nå om all oppmerksomhet. Hun måtte sees og trøstes. Tiden var kommet for å sette alt annet til side og ta vare på henne.»

 

Jeg er så utrolig takknemlig for at hun skriver dette. Det er noe jeg har hatt lyst til å formidle helt siden innsikten kom til meg for 20 år siden, fysisk sykdom og psykisk sykdom, som depresjon kan ha en sammenheng!

Man skulle tro at Shabana var som Pippi, sterkest i verden, hun har til og med løftet en mulla!

Og ment og skrevet og hatt stand-up show og performance og deltakelse i Farmen, blitt hånt og latterliggjort, vært i økonomisk storm, og alt har skjedd i offentligheten, slik at vi alle kunne følge med, føle, si og mene det vi ville.

Hva koster det å by på seg selv slik hun har gjort?

Er det prisen hun nå betaler, med helsa si?

Er det faktisk det som skal til, å gjøre vold på seg selv? Er det prisen for å få folk til å se, til å høre, til å mene, til å bli sinte og lei seg, fornærmet og frustrert?

Hun har vekket følelser hos oss i mange år.

Nå kjemper hun sin tøffeste kamp, den handler om å redde den skadde, vettskremte lille jenta som bor i henne, og som ikke så annen råd for å bli hørt enn å lage så store smerter at den voksne Shabana ikke lenger kunne overhøre henne.

Jeg ser det slik, og er så utrolig glad for at kloke Shabana endelig har tatt den lille jenta på alvor.

Hvorfor tar det så lang tid før enkelte av oss hører stemmen til det indre barnet i oss?

Hvorfor er det så vanskelig å få øye på henne, og å dekke hennes behov når vi er voksne?

Jeg vet etter hvert mye om det, og har jobbet med å få det til i flere år. Å ta omsorg for den lille jenta som bor i meg har vært, og er, en krevende jobb for meg, som jeg vet det er for veldig mange.

Jeg vil gjerne også høre fra deg hva du gjør for å ta vare på det lille barnet i deg.

Shabana blir beskyldt av flere leger for å være desperat når hun søkte hjelp i utlandet. Hvem blir ikke desperat når barnet deres er i fare??

At en lege kan si det til sin pasient, betyr at han ikke har denne innsikten, mildt sagt. Det er jeg frustrert over. Selv om helsevesenet vårt er bra på nesten alle måter, mangler denne kunnskapen.

Når man går til legen blir man spurt hvor det gjør vondt, og ikke:

 -Hva har hendt med deg?