Farsdag

Var det i dag jeg skulle skrive litt?

På selveste farsdagen satte jeg krans og lys på grava til pappa. Jeg kjente godt etter, men det er ikke der han er, på kirkegården. Jeg ville forsøke et besøk, det er min mor som har stått for besøkene der i alle år, jeg er takknemlig for at hun har holdt grava verdig og fin.

Nå har tiden kommet for at det forventes at jeg viderefører tradisjonen. Jeg så folk på gravene rundt, de gikk flere sammen. Noen gråt.

Jeg har lenge lurt på hva det er med meg som ikke tiltrekkes gravplassen til pappa, farmor og farfar, og ikke føler noe når jeg er der?

Det var flere år siden sist jeg var bortom grava, og jeg husket ikke engang mer enn omtrentlig hvor den var. Det jeg imidlertid visste, var at navnene til farmor og farfar står på baksiden av steinen, det som før var forsiden. Alle tre navnene er plassert på samme stein. Rasjonelt, nøysomt og fornuftig, slik de var alle sammen, og bare en grav å stelle for de etterlatte.  

Så tenker jeg på de store minnesteinene med navn på kjente og ukjente bygdefolk, sammen. Der sto det mange lys og blomster, så hyggelig det så ut!

Jeg tenker jeg ville likt bedre å gå dit, da ville jeg kanskje følt at pappa hadde vært sammen med venner, og ikke lå der alene, riktignok sammen med mor og far.

Er det ufølsomt og privat å skrive dette?

Blir du krenket av å lese?

Jeg minnes mine kjære stadig vekk, de dukker opp akkurat når de skal. Minner kan vekkes av en samtale, et musikkstykke, av en matrett, en lukt, en smak, en lyd eller et bilde.

Det er stort sett gode minner som vekkes nå, mange år etter de gikk bort. Uenigheter, sorg og smerte er bearbeidet og kan kun kjennes som et svakt blaff en gang iblant.

Jeg fylles av takknemlighet idet jeg skriver dette, takk for alt dere var, pappa, farmor og farfar.