Sliten til margen

- Når man har stått i konflikt i mer enn ni måneder, dør man i løpet av helbredelsesprosessen, hørte jeg i dag. Det er en sannhet etter metamedisin-teorien, og det gir mening. Derfor kan man utvikle sykdom og tilstander som krever livsviktig legehjelp i etterkant av kriser.

Jeg vet jeg har en stayerevne ut av en annen verden, jeg holder ut å stå i både indre og ytre konflikter veldig lenge. Det er ingen god egenskap, helsemessig, og jeg forstår at det kan ha skjebnesvangre konsekvenser.

Hva så?

Nå vil jeg bare være hjemme, hvile, strikke, lese, se på film, følge med på nyheter, scrolle på Facebook, skrive noen blogginnlegg iblant, ha akkurat passe med klienter til psykodramaterapi, lage mat, spise mat, drikke vin, kose meg, tenne lys, drive fram hyasinter, se orkideene få nye blomster, ta vare på stiklinger, overvintre pelargonier, møte venner, drikke kaffe eller vin og skravle med venninner, gå i teater og på konsert, og være sammen med familien når tiden er inne for det.

Mange år med usikkerhet har satt sine spor.

Jeg lurer på om folk flest forstår hva det innebærer å være sin egen herre og egen lykkes smed som selvstendig næringsdrivende i en liten bedrift over mange år?

Fra vi startet opp på gården har det vært et slit. Selv om skapergleden og det å klare oss uten hjelp og overføringer, annet enn det alle får til gårdsdriften, har vært en drivkraft, har det holdt hardt mange ganger å stå i usikkerheten. Ikke minst gjelder det de fem årene vi var forfulgt av skattemyndighetene. Det var et sant helvete, prøv det den som vil. Selv om rettsaken viste at vi hadde rett, har behandlingen vi fikk av det offentlige satt sine spor. Det har jeg lenge hatt lyst til å skrive om, og dele.

Jeg hørte om trygdesaken på nyhetene i dag, den som handler om alle som urettmessig ble straffet for å ha oppholdt seg utenlands mens de mottok penger fra staten, og hvor staten har beklaget.

Vi har aldri fått noen beklagelse.

I fem år brukte staten det som må ha vært mange årsverk og millioner for å kreve inn et mindre beløp av oss, jeg går ikke inn på detaljer, det er for komplisert, og tok meg tre år fra vi ble stevnet å forstå. Det jeg kan si er at anklagen hadde med moms og skatt i forbindelse med etablering av gårdshotellet vårt å gjøre.

Vet myndighetene hvilke konsekvenser det har for enkeltindividet å bli forfulgt over år fordi en saksbehandler har tolket lover og regler feil, og at det siden går prestisje i saken?

Og så bare trekke på skuldrene når det er over, uten så mye som en beklagelse til oss?

Jeg forstår at et system ikke kan be om unnskyldning, men det er faktisk enkeltpersoner som gjør sine vurderinger og tar sine beslutninger for at en slik prosess skal bli igangsatt, og drevet gjennom år.

Hvorfor er disse skjermet for etterforskning?

Hvordan kan de bare fortsette i jobben som om ingenting har skjedd, mens vi som er de fornærmede i saken må jobbe oss igjennom overgrepet i årevis etterpå, med de helsemessige konsekvenser det har?

Jeg får lyst til å banne. Og gjør det inni meg, akkurat her, akkurat nå.

Jeg har lengtet lenge etter å si dette.