Jeg, en velferdsprofitør?

1. desember 2022

Jeg leste blogginnlegget til Kristin Clemet som sto på trykk den 30.11.22 med stor interesse:

https://civita.no/blogg/mediene-og-rikingene-baronene-fiffen-og-profitorene/?fbclid=IwAR2DA-O-iVZmRDhSoa2q08O7elgEc8oW2TYoRGFk1mZucWcD_gRzp2NmD4w

I de årene vi selv har drevet vår lille bedrift, har jeg reagert med overraskelse på holdninger vi har møtt. At næringslivet skaper verdier og betaler skatt, mens drifta i kommunene og lønna til de kommuneansatte finansieres av skattepenger fra kommunen og overføringer fra staten, som også er skattepenger, er en sammenheng det er vanskelig å formidle og å forstå. Jeg har prøvd noen ganger, og raskt blitt stoppet munnen på av fornærmet motpart, offentlig ansatt.  Og for ikke å miste vennskapet, har jeg klokelig siden holdt munn.

Intensjonen med dette blogginnlegget er å bidra til nyansering og forståelse av hva næringslivet er, og hvordan det bidrar, gjennom å fortelle om noen erfaringer jeg har hatt.

Den tida jeg var lokalpolitiker i Senterpartiet var spesiell, i og med jeg valgte meg partiet på grunn av gården jeg hadde overtatt på odel, og drev sammen med mannen min. Jeg tenkte tradisjonelt, at Senterpartiet best kunne ivareta våre interesser som bønder.

Da driften på gården for oss etter hvert kom til å handle mer om gårdshotellet vi hadde utviklet som «landbruk pluss – virksomhet», og en del av jordene ble leid ut til nabobønder, flyttet fokuset mitt seg stadig lengre mot høyre i politikken.

Jeg følte meg fra start mer hjemme på blågrønn side enn rødgrønn innen Senterpartiet, og trodde på en bevegelse mot sentrum, hvor næringsdrivende, bønder, ansatte og forbrukere kunne enes om de beste løsningene for samfunnet som helhet.

Da «samlivet» med Senterpartiet for min del opphørte på nyåret i 2022, var grensen nådd, partiet hadde over tid beveget seg i, for meg, feil retning. Dette ble helt tydelig for meg etter en sak hvor jeg i mitt stille sinn satte et ultimatum, om partiet stemte mot min indre overbevisning i saken, var min tid i partiet over. Det skjedde, og utmeldingen var et faktum.

Jeg lever godt som partiløs, og ser at flere med meg har valgt å forlate partiet. De siste målingene viser at partiet ikke hadde vært representert på Stortinget i det hele tatt om det hadde vært valg i dag, og prognosene hadde slått til.

Hva kommer det av?

Kristin Clemet er inne på det i sitt blogginnlegg:

«For mange medier virker det som næringslivet er blitt ensbetydende med «rikingene». Skjellsord glir sømløst inn i de fleste avisredaksjoner. Næringslivsfolk er «laksebaroner», «milliardærer», «superrike» og «profitører». 

Etter min mening er det ikke bare mediene som setter likhetstegn mellom næringsliv generelt og «rikingene». Det gjelder også mitt forhenværende parti, Senterpartiet. Hvordan har det fjernet seg så langt fra stoltheten i det å skape verdier av egen kraft? Det kan virke som de vil at alle skal være prisgitt offentlige overføringer. Selv om samfunnsoppdraget til bønder er å produsere mat, er mange bønder også innovative og selvgående, og tjener penger utenom selve gårdsdrifta, med gården som arena. Og det er her "hunden ligger begravet", å bruke gården som arena for tilleggsnæringsdrift klinger dårlig i manges ører. 

En ting jeg alltid har reagert på, er forskjellen på utfordringer og behov i bynære og utkantkommuner innen samme fylke, for min del gamle Buskerud, nå Viken. I utkantkommunene var det om å gjøre å legge til rette for mer tilflytting og næringsetablering, plass var det nok av. I de bynære, jeg snakker om Lier, var utfordringene å finne bolig- og næringsarealer nok til å dekke folks og næringslivets ønsker om bolig og arbeidsplasser. Å skulle ivareta alle interesser innen et og samme parti, var svært utfordrende, «som å bære sprikende staur», treffende sagt av salige Per Borten.

Anekdote 1:

Jeg husker godt en av de første partimøtene jeg var på i en utkantkommune.

Vi satt rundt et kaffebord og skulle ta en runde hvor vi presenterte oss, og sa litt om hva vi drev med. Ved siden av meg satt en forhenværende ordfører i en av bygdene. Etter presentasjonen var det tid for kaffe. Min sidemann plundret med korken på kaffekanna, og sendte den irritert over til meg med et «Du får skjenke du, som driver innen tyrrismen», ordene ble nærmest spyttet ut, og jeg forsto hva han tenkte om presentasjonen jeg nettopp hadde delt. Å drive innen «tyrrismen» ga negativ status i den bygda, det ble helt tydelig for meg, og veldig overraskende. Jeg var faktisk stolt av det vi hadde fått til på gården vår, at vi i tillegg til gårdsdriften, som ikke på langt nær ga nok til livsopphold for noen av oss, tjente våre penger på bedriften vi hadde skapt, med det turister og andre la igjen for kost og losji, samt selskaps- og kurslokaler.

Anekdote 2:

«Først må med dela, så kan me skapa» kommentaren kom fra en av deltakerne på møtet. Vedkommende hadde før vært i SV, og var nå nytt medlem i Sp. Jeg rakte hånda i været, og spurte: «Du mente vel omvendt, man kan vel ikke dele før man har skapt?» Da fikk jeg til svar at det er Gud som skaper, og vi som deler det Gud har skapt. Det viste meg at virkelighetsoppfatningen noen ganger er så forskjellig at det ikke går an å bli enig. I mange debatter opplever jeg dette, man snakker totalt forbi hverandre, fra helt ulikt ståsted, og kommer ingen vei.

Hvorfor kommer dette opp som et tema nå?

Jo, det var blogginnlegget til Clemet som satte meg tilbake til den tida vi drev gårdshotellet. Hun skriver:

«De fleste bedriftseiere rundt om i landet er ekstremt opptatt av sine ansatte og av det lokalsamfunnet de virker i, og mange av dem er for tiden veldig bekymret for hva som skal skje, dersom bedriften ikke overlever eller ikke har ressurser til å investere eller motstå dårlige tider.»

Vi har kjent slike bekymringer på kroppen over flere år, det toppet seg i koronatiden, og vi bestemte oss for å avvikle.

Jeg kom på rapporter vi fikk hvert år fra DNB, med tittelen «Verdiskaper 20..», som viste hva vår lille bedrift bidro med økonomisk til samfunnet det året.

I tillegg til lønn til min mann og meg og våre tre ansatte, bidro bedriften med skatt og avgifter nok til å holde to offentlig ansatte i arbeid, en førskolelærer og en helsearbeider.

Etter at vi avviklet overnattingsbedriften, sørget for å lose de ansatte over i andre jobber, og nå leier ut til asylmottak, ser regnestykket noe annerledes ut, men vi bidro fortsatt etter koronaen i 2020 med «389 139 kroner til samfunnet i løpet av et år, fordelt på 580 lærebøker, 242 tannlegebesøk, 2 km elgsikring, og tre meter med gangfelt, pluss 474 671 kroner i kjøpekraft i sitt lokalsamfunn.»

Slike rapporter blir nok ikke delt i media, ref Clemet, så det er vi som får dem som må ta ansvar for å dele på private blogger:

«Det er noe sykt i forholdet mellom norske medier og norsk næringsliv. Mange store norske medier dekker nesten ikke næringslivet på en normal måte, slik de dekker sport, kultur og politikk.»  «…. det holder ikke å dekke skandaler eller tabber. For «man forstår ikke business uten å forstå business as usual».

Hva er “business as usual”?

For vår del, har det vært å stå til tjeneste 365 dager i året, for folk og fe. Å ha ansvar for dyr og mennesker krever høy grad av tilstedeværelse, ansvarsfølelse, og omsorgsarbeid. Det handler om å sørge for trygge rammer å leve og trives innenfor. Dyr trenger mat, vann, fjøs og beite, og en snill bonde. For folk er det ikke så annerledes, de skal også ha trygge rammer å trives innenfor: mat, vann, seng, egnede lokaler og utearealer, og hyggelig betjening.

Hva er det «folk» tror om oss?

Min mann og jeg har gått fra å være ansatt i trygge jobber i flere år, i bank, privat næringsliv, helsevesen og kommune, til å «hoppe av» midt i livet, og bli selvgående bønder og næringsdrivende, til det vi er nå, utleiere til privat akuttmottak for flyktninger, det noen vil kalle «velferdsprofittører».

Alt vi har gjort siden vi forlot våre trygge jobber, har heldigvis blitt applaudert av mange lokalt, misbilliget av noen. Vi har ikke merket mistilliten så godt direkte, annet enn små hentydninger, men i media og på politikkens venstreside florerer mistillit og negative kommentarer til «sånne som oss», som tjener penger på egen skaperkraft og eget arbeid over mange år. Clemet skriver:

«…For det andre er ikke eierne av de fleste bedrifter i Norge superrike profitører og baroner. De er helt vanlige folk som gjør sitt beste for å etablere og drive en bedrift – eller for å overta familiebedriften fra tidligere generasjoner.»

Gårder skal tradisjonelt gå i arv til neste generasjon gjennom odel. Våre tre barn har valgt å takke nei til tilbudet.

Hva gjør vi da?

Jo, vi går videre og finner andre som vi ta over livsverket. At det i perioden før vi takker for oss for godt gjør oss til «velferdsprofittører» lever vi godt med, vi mener vi har bidratt positivt til samfunnet de årene vi har lagt ned mer arbeid enn vi noensinne hadde forestilt oss, for å bringe en nedslitt gård til det den framstår som i dag.

Gården og bygningene er i dag hjem for rundt 100 flyktninger fra Ukraina. Når behovet ikke lenger er til stede for mottak, rigges gården til et familiesenter som tilbyr barneverntjenester til det offentlige.

Jeg kan ikke tenke meg bedre bruk av odelsgården min, enn at det vakre, skjermede stedet kommer flere til gode, samtidig som jorda drives. Det har vært mitt ønske siden vi overtok.

Så får vi heller leve med merkelappen som blir gitt oss av en del på venstresida i politikken, «velferdsprofittører». Jeg har jobbet meg gjennom familiens skam etter andre verdenskrig, så jeg skal vel klare å leve med dette også, uten å gå med bøyd hode.

Les forresten gjerne boka «Farfars skrin», der beskriver jeg gjennom kunnskap fra mitt fag, psykologi, hvordan skam kan ramme nedover i generasjoner. Boka får du kjøpt direkte av meg, gjerne signert, eller i bokhandel/nettbokhandel.

Takk for oppmerksomheten.