Klimahelvete

 2. desember 2022

Hva handler det om i dag, mon tro?

Jo, klimahelvete handler det om. Debatten i går vekket tanker. Det er umulig å ikke bry seg om klima- og miljø saken. Den er til stede i alle medier døgnet rundt. Grepet Fredrik Solvang tok i går, var smart. Han inviterte tre av de beste forskerne på sine felt innen temaet. De skulle kommentere påstander fra klimatoppmøter og media. I tillegg skulle de gi poeng på en skala fra sant til usant om påstandene. Det var godt å se og høre noen «voksne» som «kjølte ned» ungdommene fra den feberaktige frykten mange har for jordens undergang.

Jeg så et par avsnitt av Oldtidens Apokalypse på Netflix i går. Det er interessant nok å se arkeologer avdekke pyramider inni og oppå hverandre som russiske dukker, og hellige steder med magnetisk tiltrekning rundt om på jorda. Se programlederen gå i kilometerlange underjordiske ganger og vise fram overraskende fargerike hulemalerier til dramatisk musikk.

Se spor av kjemper som har levd og blitt feid av jorda av monsterbølger, vulkanutbrudd, oversvømmelser, orkaner og alt man kan tenke seg av naturens brutale framferd når en sivilisasjon har nådd sin ende.

Det er ikke tvil om at vår sivilisasjon slik den er i dag på kloden nærmer seg en ende eller apokalypse. Det er for mange tegn i tida til at det kan bortforklares. Det jeg imidlertid lurer på, er i hvor stor grad vi som lever nå kan forsinke en slik prosess. Jeg tviler ikke på at fossilt brennstoff sender mer co2 ut i atmosfæren enn den kan ta unna, og at det er fornuftig å fase ut bruken av olje. Og at vi mennesker kan besinne oss og forbruke mindre av det meste, og heller gjenbruke det vi allerede har produsert, er jeg 100 % for. Ta vare på matjord. Verne skog noen steder, hugge skog andre steder.

Det jeg ville si i dag, er at apokalypser kommer, sivilisasjoner går under, nye bygges opp. Det har skjedd så lenge jorda har eksistert. Kontinenter sklir fra hverandre og krasjer sammen. Det utløser jordskjelv og tsunamier. Slik har det vært, slik er det, og slik kommer det til å bli.

For oss som er så heldige å bo langt nord, tar det tid å merke de verste konsekvensene av klimaforandringene. Men vi vil snart merke flyktningestrømmene enda mer. Når det blir ubeboelig stadig flere steder, må folk flykte dit hvor det fortsatt er levelig.

Johan Galtung snakket om dette da jeg gikk på universitetet, jeg husker foredragene ga støkk i meg den gangen rundt år 2000. Galtung henviste til boka Gaia av James Lovelock. Han sa også at de eneste beboelige stedene på jorda ville være på den nordlige og sørlige halvkule, og at flyktningestrømmene kom til å gå dit.

Jeg har levd med denne virkelighetsoppfatningen siden den gang, og har ikke vært redd siden. Jeg synes det er ille at ungdom lider under dette, og at de tror så sterkt på at politikerne kan ordne opp. Jeg tror ingen kan «ordne opp» i dette, og lever egentlig greit med det.

Det jeg imidlertid tenker, er at menneskene har en utrolig tilpasningsevne, og at vi som menneskehet ikke bare sitter og ser på, vi tar de grep som er mulig for oss å ta, hver og en.

De framskritt som har kommet gjennom tidene, har tilsynelatende kommet brått, men er manifestasjoner av mange års forskning og arbeid.

Så jeg vandrer med freidig mot, og synes det er spennende å leve i denne tida.