tirsdag 14. mai 2019

Jeg elsker livet mitt som det er


Nylig var jeg på sykehuset for en samtale om to smerteanfall jeg har hatt i det siste, som jeg kjente igjen som gallesteinanfall. Denne gangen ble jeg ikke redd, men det gjorde like fordømt vondt. Forrige gang dette skjedde var for rundt to år siden. Jeg sto da i en fryktelig stresset situasjon hvor jeg trodde at boka mi ikke skulle bli ferdig, noen gang. Det ville for meg vært en katastrofe, jeg hadde investert så mye i det prosjektet, og dratt så mange med meg inn i det. Jeg måtte ta en pause fra arbeidet, gjøre helt andre ting. Så løsnet det, og boka kom ut for et år siden.
Denne gangen sto jeg også i en svært vanskelig livssituasjon som jeg brått ble kastet ut i. Anfallene kom, kroppen reagerte med smerte på det jeg sto i.
Den første gangen jeg var på sykehuset til samtale, var legen helt bestemt på at det beste var å operere bort hele galleblæra. Det var ikke noe annet å gjøre, og da ville alle plager bli borte, sa han. Han var i ferd med å sette opp time for kirurgi, da jeg sa nei takk. Jeg kjente inni meg at det ikke var aktuelt med noen operasjon, dette ville jeg at kroppen skulle ordne opp i selv. Jeg visste at det var stress, tanker, ord og gjerninger som hadde fått symptomene til å framtre, og jeg visste at det kunne helbredes med kjærlighet og omsorg for meg selv. Det lille barnet i meg var vettskremt og skrek så høyt det kunne for å få min oppmerksomhet. Når skriket kommer i form av et gallesteinanfall, så lytter man…
Mitt nei til operasjon, ble et ja til en nødvendig endring i måten jeg lever livet mitt på.
Det har nå gått to år uten anfall. Etter forrige sjau, fikk jeg intensiv akupunkturbehandling og passet på å spise lite og ofte, heller enn sjeldne, store måltider. Jeg fikk beskjed på sykehuset om å unngå fett, og det gjorde jeg i starten. På ferietur i Lake District i England, falt jeg for fristelsen å smake på en lokalprodusert, feit og utrolig god pølse, men da måtte jeg sone med et anfall som gjorde at vi måtte snu fra en tur vi skulle på, ta smertestillende, gå rett i seng og sove til det var over.
Det var det siste anfallet jeg hadde. I mellomtiden er boka blitt ferdig, og freden har senket seg i livet.
Så slo lynet ned igjen, og kroppen reagerte spontant med å utløse liknende anfall som jeg husket fra sist. Denne gangen ble jeg kjørt rett til legevakta, jeg ville ikke prøve å holde det ut. Der fikk jeg en sprøyte og smertestillende tablett. Rett hjem i senga og sove det av meg. Våknet dagen etter, det var over. Da blir man så lykkelig over å være i live, at man glemmer alt annet.
Det gikk imidlertid ikke mer enn en snau uke før neste anfall kom. Ny tur på legevakta, jeg orker ikke være martyr og skulle lide i stillhet lenger. Da undersøkte de om jeg kunne bli operert med det samme, men heldigvis var dette i påsken, og de hadde ikke tid. Hjem igjen, ny smertestillende, og så fikk jeg god omsorg noen dager, ro, hvile og kjærlig omtanke. Jeg skulle få et brev etter påske med time til samtale på sykehuset. Akkurat da hadde jeg nok sagt ja til å få organet fjernet. Når smerten er på det verste, gjør man hva som helst. Det er som tortur, uten at jeg noen gang har opplevd det, med det mener jeg uutholdelig smerte som får deg til å gå med på hva som helst.
Noen sammenlikner gallesteinsanfall med å føde. Å føde er det mest meningsfulle jeg har gjort, tre ganger har jeg vært så heldig å oppleve fødsel. Smerten er stor, men man tåler det utroligste når smerten er meningsfull og resultatet er så ønsket og vakkert som et nyfødt barn. Da er også smerten fort glemt.
Dagen kom for avtalen på sykehuset. Jeg hadde vært smertefri et par uker, og gallesteinene holdt seg i ro. Jeg spiser det jeg vil, men passer på å ikke bli stapp mett. Det funker for meg. Pølser spiser jeg fortsatt ikke, etter episoden i Lake District. Kanskje jeg prøver en på 17 mai…
Jeg hadde forsvaret på plass, jeg ville ikke ha operasjon denne gangen heller. Jeg satt i gangen og ventet, og lurte fælt på hvordan jeg skulle målbære mitt ønske. Så blir jeg møtt av en smilende lege som så visst ikke hadde tenkt å operere bort noe som helst! Han humret litt da jeg fortalte hvor redd jeg hadde vært for å bli presset til operasjon, slik jeg opplevde å bli forrige gang. Han hørte på meg, og var enig i at slike anfall kunne være stressutløst. Det kunne være en katarr i magesekken i tillegg, for mye syre, som også blir utløst av stress.
 -Selv om det morsomste jeg vet er å operere ut galleblærer, gjør jeg det jo ikke i utrengsmål, humret han videre, og jeg følte meg både bekreftet og trygg. Vi snakket litt videre, og da sa han at det slett ikke er noen garanti for å bli smertefri om man opererer bort galleblæra, de hadde til og med tilfeller hvor de hadde operert bort galleblærer uten steiner i. -Jeg opererer helst ikke bort «psykiske» galleblærer, sa den kloke doktoren.
Jeg tror mange lar seg operere fordi smerten og avmakten de kjenner er uutholdelig, og at de tror at følelsene blir borte sammen med organet, om man skjærer organet hvor symptomene oppstår bort med kniv.
Jeg har også hatt symptomer i skjoldbruskkjertelen, som regulerer stoffskiftet. Mitt var i en periode altfor høyt, og da var også operasjon på tale.
Jeg forsto også da at en operasjon ikke ville løse mine problemer, de måtte jeg ta tak i selv, på andre måter.
Bak en stor fysisk smerte, ligger det følelser og ubearbeidede hendelser som ved å løses, kan få den fysiske smerten til å forsvinne. Men den kommer tilbake, om en ny uutholdelig livssituasjon skulle oppstå. Da kanskje i et annet organ, et organ som står i forbindelse med følelseskonflikten som ligger bak. Det finnes kunnskap om dette, mange retninger man kan gå for økt bevissthet om disse sammenhengene. Selv er jeg utdannet innen psykologi og psykodrama. Aller mest har jeg lært av livet selv, jeg har kjent uutholdelig smerte på kroppen, og forstått at helbredelse innebærer endring av livsstil, og økt bevissthet om tanker, ord og gjerninger. Yoga og pust er gode metoder for meg.
Kropp, sinn, følelser, sjel, tanker, ord og handlinger samspiller på finstemt vis, og ubalanse merkes som symptomer, som et kompass som viser oss at endring må skje. Signalene kommer sterkere og sterkere, helt til vi ikke lenger kan overhøre stemmen, den overdøver alt annet om vi ikke lytter. Da tvinges vi i kne av vår egen kropp, og heling kan begynne. Det er magisk, og enormt stort å oppleve.
Jeg er takknemlig for livet mitt som det er.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar