Nylig var jeg på sykehuset for en samtale om to smerteanfall
jeg har hatt i det siste, som jeg kjente igjen som gallesteinanfall. Denne
gangen ble jeg ikke redd, men det gjorde like fordømt vondt. Forrige gang dette
skjedde var for rundt to år siden. Jeg sto da i en fryktelig stresset situasjon
hvor jeg trodde at boka mi ikke skulle bli ferdig, noen gang. Det ville for meg
vært en katastrofe, jeg hadde investert så mye i det prosjektet, og dratt så
mange med meg inn i det. Jeg måtte ta en pause fra arbeidet, gjøre helt andre
ting. Så løsnet det, og boka kom ut for et år siden.
Denne gangen sto jeg også i en svært vanskelig livssituasjon
som jeg brått ble kastet ut i. Anfallene kom, kroppen reagerte med smerte på
det jeg sto i.
Den første gangen jeg var på sykehuset til samtale, var
legen helt bestemt på at det beste var å operere bort hele galleblæra. Det var
ikke noe annet å gjøre, og da ville alle plager bli borte, sa han. Han var i
ferd med å sette opp time for kirurgi, da jeg sa nei takk. Jeg kjente inni meg
at det ikke var aktuelt med noen operasjon, dette ville jeg at kroppen skulle
ordne opp i selv. Jeg visste at det var stress, tanker, ord og gjerninger som
hadde fått symptomene til å framtre, og jeg visste at det kunne helbredes med
kjærlighet og omsorg for meg selv. Det lille barnet i meg var vettskremt og
skrek så høyt det kunne for å få min oppmerksomhet. Når skriket kommer i form av
et gallesteinanfall, så lytter man…
Mitt nei til operasjon, ble et ja til en nødvendig endring i
måten jeg lever livet mitt på.
Det har nå gått to år uten anfall. Etter forrige sjau, fikk
jeg intensiv akupunkturbehandling og passet på å spise lite og ofte, heller enn
sjeldne, store måltider. Jeg fikk beskjed på sykehuset om å unngå fett, og det
gjorde jeg i starten. På ferietur i Lake District i England, falt jeg for
fristelsen å smake på en lokalprodusert, feit og utrolig god pølse, men da
måtte jeg sone med et anfall som gjorde at vi måtte snu fra en tur vi skulle
på, ta smertestillende, gå rett i seng og sove til det var over.
Det var det siste anfallet jeg hadde. I mellomtiden er boka blitt
ferdig, og freden har senket seg i livet.
Så slo lynet ned igjen, og kroppen reagerte spontant med å utløse
liknende anfall som jeg husket fra sist. Denne gangen ble jeg kjørt rett til legevakta,
jeg ville ikke prøve å holde det ut. Der fikk jeg en sprøyte og smertestillende
tablett. Rett hjem i senga og sove det av meg. Våknet dagen etter, det var
over. Da blir man så lykkelig over å være i live, at man glemmer alt annet.
Det gikk imidlertid ikke mer enn en snau uke før neste
anfall kom. Ny tur på legevakta, jeg orker ikke være martyr og skulle lide i
stillhet lenger. Da undersøkte de om jeg kunne bli operert med det samme, men
heldigvis var dette i påsken, og de hadde ikke tid. Hjem igjen, ny smertestillende,
og så fikk jeg god omsorg noen dager, ro, hvile og kjærlig omtanke. Jeg skulle
få et brev etter påske med time til samtale på sykehuset. Akkurat da hadde jeg
nok sagt ja til å få organet fjernet. Når smerten er på det verste, gjør man
hva som helst. Det er som tortur, uten at jeg noen gang har opplevd det, med
det mener jeg uutholdelig smerte som får deg til å gå med på hva som helst.
Noen sammenlikner gallesteinsanfall med å føde. Å føde er
det mest meningsfulle jeg har gjort, tre ganger har jeg vært så heldig å
oppleve fødsel. Smerten er stor, men man tåler det utroligste når smerten er meningsfull
og resultatet er så ønsket og vakkert som et nyfødt barn. Da er også smerten
fort glemt.
Dagen kom for avtalen på sykehuset. Jeg hadde vært smertefri
et par uker, og gallesteinene holdt seg i ro. Jeg spiser det jeg vil, men
passer på å ikke bli stapp mett. Det funker for meg. Pølser spiser jeg fortsatt
ikke, etter episoden i Lake District. Kanskje jeg prøver en på 17 mai…
Jeg hadde forsvaret på plass, jeg ville ikke ha operasjon
denne gangen heller. Jeg satt i gangen og ventet, og lurte fælt på hvordan jeg
skulle målbære mitt ønske. Så blir jeg møtt av en smilende lege som så visst
ikke hadde tenkt å operere bort noe som helst! Han humret litt da jeg fortalte hvor redd jeg hadde vært for å bli presset til operasjon, slik jeg opplevde å
bli forrige gang. Han hørte på meg, og var enig i at slike anfall kunne være
stressutløst. Det kunne være en katarr i magesekken i tillegg, for mye syre,
som også blir utløst av stress.
-Selv om det
morsomste jeg vet er å operere ut galleblærer, gjør jeg det jo ikke i
utrengsmål, humret han videre, og jeg følte meg både bekreftet og trygg. Vi
snakket litt videre, og da sa han at det slett ikke er noen garanti for å bli
smertefri om man opererer bort galleblæra, de hadde til og med tilfeller hvor de
hadde operert bort galleblærer uten steiner i. -Jeg opererer helst ikke bort «psykiske»
galleblærer, sa den kloke doktoren.
Jeg tror mange lar seg operere fordi smerten og avmakten de
kjenner er uutholdelig, og at de tror at følelsene blir borte sammen med organet, om
man skjærer organet hvor symptomene oppstår bort med kniv.
Jeg har også hatt symptomer i skjoldbruskkjertelen, som
regulerer stoffskiftet. Mitt var i en periode altfor høyt, og da var også
operasjon på tale.
Jeg forsto også da at en operasjon ikke ville løse mine
problemer, de måtte jeg ta tak i selv, på andre måter.
Bak en stor fysisk smerte, ligger det følelser og ubearbeidede
hendelser som ved å løses, kan få den fysiske smerten til å forsvinne. Men den
kommer tilbake, om en ny uutholdelig livssituasjon skulle oppstå. Da kanskje i
et annet organ, et organ som står i forbindelse med følelseskonflikten som
ligger bak. Det finnes kunnskap om dette, mange retninger man kan gå for økt bevissthet
om disse sammenhengene. Selv er jeg utdannet innen psykologi og psykodrama.
Aller mest har jeg lært av livet selv, jeg har kjent uutholdelig smerte på
kroppen, og forstått at helbredelse innebærer endring av livsstil, og økt bevissthet
om tanker, ord og gjerninger. Yoga og pust er gode metoder for meg.
Kropp, sinn, følelser, sjel, tanker, ord og handlinger
samspiller på finstemt vis, og ubalanse merkes som symptomer, som et kompass
som viser oss at endring må skje. Signalene kommer sterkere og sterkere, helt
til vi ikke lenger kan overhøre stemmen, den overdøver alt annet om vi ikke
lytter. Da tvinges vi i kne av vår egen kropp, og heling kan begynne. Det er
magisk, og enormt stort å oppleve.
Jeg er takknemlig for livet mitt som det er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar