Jeg har i dag, 20.mars 2020, delt flere innlegg på
Facebookveggen min som handler om den utvidede fullmakten regjeringen ønsker
Stortingets tilslutning til.
Det som skjer nå, er som om året 1940 skulle kommet i
reprise. Forskjellen er at krigen denne gangen står mellom selve menneskeheten og
et bitte lite virus. Sykdommen som viruset forårsaker, har brått har blitt en
verdensomspennende trussel, i likhet med en verdenskrig. Den rammer alle på en
eller annen måte, direkte eller indirekte, uten unntak. Erkjennelsen av at vi
alle er forbundet med, og avhengige av hverandre, framstår klarere enn noen
gang.
Handlingene som trusselen medfører av ekstreme statlige inngrep
i samfunnsliv og enkeltpersoners liv, er langt på vei de samme som
unntakstilstanden innført da Norge ble okkupert av fremmed makt i 1940.
Når jeg leser forordningene som er foreslått i 2020, slår
det meg hvor likt det er det jeg leste i rettsdokumentene i Riksarkivet, og det
jeg ellers leste av litteratur som research til boka «Farfars skrin – i skyggen
av NS», utgitt på Prego Mobile forlag i 2018.
Det jeg ønsket å vise ved å skrive boka, var at mange av dem
som meldte seg til tjeneste for landet (ja, det var det de faktisk trodde de
gjorde) i en vanskelig tid ved å melde seg inn i partiet Nasjonal Samling,
blant andre min farfar, var oppriktig opptatt av å gjøre en god jobb for landet
ved å bidra til å sørge for å «holde hjula i gang».
Den 19. mars 2020 sto denne overskriften i Bondebladet: «Vår
viktigste oppgave nå er å sørge for at hjulene holdes i gang for alle som
produserer mat. Aldri har vel bonden vært viktigere.»
Det blinket i øynene som skarpe flashbacks fra alle avisforsidene
jeg pløyde gjennom under arbeidet med boka. Ordene i Bondebladet anno 2020, dekket
hele forsidesiden, det var krigstyper, underskrevet av lederen i Norges Bondelag,
Lars Petter Bartnes.
Det er på høy tid med økt fokus på beredskap, og på
viktigheten av å ha en sterk nasjonalstat. Når det kommer til kriser som denne,
må alle land først og fremst sørge for egne innbyggere. For å lykkes med det,
må hvert land ha gode beredskapsplaner innen helse, militært, og for matproduksjon
og - distribusjon. Koronakrisen kan
tjene som en alvorlig og nødvendig test på hvordan Norge er rustet til å takle
kriser, denne vi står midt oppi nå, og kriser som kommer.
Tilbake til starten av innlegget, og hvorfor jeg skriver
dette:
Grunnen til at flere juseksperter nå går ut og advarer mot å
gi utvidede fullmakter til regjeringen i denne krisesituasjonen er, slik jeg
forstår det, at Norge da i praksis går fra å være et demokrati til å bli et
diktatur, riktignok i en begrenset periode, men allikevel som et farlig
eksperiment. Statsministeren forsikrer at de utvidede fullmaktene skal «anvendes
med klokskap». Det tviler jeg ikke på at hun mener, med hele sitt hjerte. Historien
viser imidlertid at i kriser som denne, kan frykten ta overhånd, dømmekraften
svekkes, og uheldige og forhastede beslutninger tas, og da helt uten
motforestillinger fra en opposisjon. Det kan medføre at myndighetene samlet eller
som enkeltpersoner kan komme til å gjøre overgrep mot befolkningen eller mot
enkeltpersoner, som vanskelig lar seg forsvare i ettertid.
Er Norge villig til å ta den sjansen?
Godt og klokt skrevet Tone :)
SvarSlettJeg ser ikke hvem du er, men takker deg så mye for kommentaren!
SlettAlt godt,
Beste hilsen Tone B.
Interessante refleksjoner, tankene flyr av sted, ut i intet... Takk for at du byr på tankene dine Tone :)
SvarSlettJeg ser ikke hvem du er, men takker deg så mye for at du leste og for kommentaren din!
SlettAlt godt,
Beste hilsen fra Tone B.