"Regjeringen ønsker store krise-fullmakter – foreslår ny coronalov" overskrift i VG 200320

Jeg har i dag, 20.mars 2020, delt flere innlegg på Facebookveggen min som handler om den utvidede fullmakten regjeringen ønsker Stortingets tilslutning til.

Det som skjer nå, er som om året 1940 skulle kommet i reprise. Forskjellen er at krigen denne gangen står mellom selve menneskeheten og et bitte lite virus. Sykdommen som viruset forårsaker, har brått har blitt en verdensomspennende trussel, i likhet med en verdenskrig. Den rammer alle på en eller annen måte, direkte eller indirekte, uten unntak. Erkjennelsen av at vi alle er forbundet med, og avhengige av hverandre, framstår klarere enn noen gang.

Handlingene som trusselen medfører av ekstreme statlige inngrep i samfunnsliv og enkeltpersoners liv, er langt på vei de samme som unntakstilstanden innført da Norge ble okkupert av fremmed makt i 1940.

Når jeg leser forordningene som er foreslått i 2020, slår det meg hvor likt det er det jeg leste i rettsdokumentene i Riksarkivet, og det jeg ellers leste av litteratur som research til boka «Farfars skrin – i skyggen av NS», utgitt på Prego Mobile forlag i 2018.

Det jeg ønsket å vise ved å skrive boka, var at mange av dem som meldte seg til tjeneste for landet (ja, det var det de faktisk trodde de gjorde) i en vanskelig tid ved å melde seg inn i partiet Nasjonal Samling, blant andre min farfar, var oppriktig opptatt av å gjøre en god jobb for landet ved å bidra til å sørge for å «holde hjula i gang».

Den 19. mars 2020 sto denne overskriften i Bondebladet: «Vår viktigste oppgave nå er å sørge for at hjulene holdes i gang for alle som produserer mat. Aldri har vel bonden vært viktigere.»

Det blinket i øynene som skarpe flashbacks fra alle avisforsidene jeg pløyde gjennom under arbeidet med boka. Ordene i Bondebladet anno 2020, dekket hele forsidesiden, det var krigstyper, underskrevet av lederen i Norges Bondelag, Lars Petter Bartnes.

Det er på høy tid med økt fokus på beredskap, og på viktigheten av å ha en sterk nasjonalstat. Når det kommer til kriser som denne, må alle land først og fremst sørge for egne innbyggere. For å lykkes med det, må hvert land ha gode beredskapsplaner innen helse, militært, og for matproduksjon og - distribusjon. Koronakrisen kan tjene som en alvorlig og nødvendig test på hvordan Norge er rustet til å takle kriser, denne vi står midt oppi nå, og kriser som kommer.

Tilbake til starten av innlegget, og hvorfor jeg skriver dette:

Grunnen til at flere juseksperter nå går ut og advarer mot å gi utvidede fullmakter til regjeringen i denne krisesituasjonen er, slik jeg forstår det, at Norge da i praksis går fra å være et demokrati til å bli et diktatur, riktignok i en begrenset periode, men allikevel som et farlig eksperiment. Statsministeren forsikrer at de utvidede fullmaktene skal «anvendes med klokskap». Det tviler jeg ikke på at hun mener, med hele sitt hjerte. Historien viser imidlertid at i kriser som denne, kan frykten ta overhånd, dømmekraften svekkes, og uheldige og forhastede beslutninger tas, og da helt uten motforestillinger fra en opposisjon. Det kan medføre at myndighetene samlet eller som enkeltpersoner kan komme til å gjøre overgrep mot befolkningen eller mot enkeltpersoner, som vanskelig lar seg forsvare i ettertid.

Er Norge villig til å ta den sjansen?