Psykisk lidelse eller fysisk sykdom?

«Pasient til lege: Yes, det er noe fysisk galt!»

Dette seiersropet kom som en respons på at pasienten hadde fått påvist lavt stoffskifte, og var sjeleglad at det ikke var noe psykisk.

Overskriften tilhører en kronikk skrevet av Kaveh Rashidi i A-magasinet 14. februar 2020.

Noe som synes på en blodprøve er mye lettere å forholde seg til enn den psykiske ubalansen som kommer i forkant av den fysiske manifesteringen, dette har jeg selv erfart. Etter mitt syn, er en fysisk manifestasjon som kalles sykdom, og kan avleses i en blodprøve, et bevis på at man ikke har lyttet til kroppens signaler i tide. Det betyr at man rett og slett ikke har vært sensitiv nok, og modig nok til å sette de grenser og ta de valg man burde ha gjort for å unngå utvikling av uønsket fysisk sykdom.

Selv står jeg overfor en operasjon fordi jeg ikke har lyttet godt nok til egen kropp. Jeg har innerst inne visst at jeg drev rovdrift på meg selv, men ikke hatt tilgang til hvordan jeg skulle valgt annerledes.

Hva kommer det av at jeg bedriver omsorgssvikt overfor meg selv? Hvorfor har jeg ikke alltid tilgang til NOK-punktet i livet?

Det er spørsmål jeg stiller meg. Jeg er fortvilet over at jeg har behandlet min kropp så lite medfølende og kjærlig, at et organ har blitt utslitt og må fjernes, fordi det ikke lenger oppfyller sin rolle i min kropp, og stadig sier fra om at det ikke orker mer. Jeg sørger over denne tilstanden, er skamfull og lei meg for at jeg ikke klarer å holde kroppen intakt med alle sine organer lenger enn til 58 års alder.

Det er stress, bekymringer og overvekt som har tatt knekken på galleblæra mi. Alt er mitt ansvar, og det er nesten ikke til å bære. Jeg vet ikke om jeg er alene om å tenke slik, stiller jeg altfor store krav til meg selv? Tar jeg på meg for stort ansvar? Hvem ellers skulle tatt det ansvaret?

Jeg ble rørt av legen som ikke benyttet anledningen til å rette en pekefinger mot meg, da jeg tilsto at jeg hadde forsøkt en gallerens-kur som siste krampetrekning for å se om det kunne være mulig å slippe den operasjonen, å kunne beholde galleblæra allikevel, å kunne gjøre noe selv.

Da jeg i stedet opplevde å få nok en galleblærebetennelse etter forsøket, var det nok til å overbevise meg om at en operasjon er det eneste rette, jeg bøyer meg endelig for det uunngåelige.

Kroppen responderte på rensen med forhøyet CRP, betennelsesmålet som skal være mellom 0-10 var over natta på 75. Ikke så ille det, men min erfaring er at den verdien kan øke fort, og at det er om å gjøre å komme i gang med antibiotika med det samme. Jeg fikk penicillin, og altså bare medfølelse fra legen. Han forsto godt at jeg ville gjøre et siste forsøk på å «bevare meg vel» og hel, med galleblæra intakt noen år til.

Denne teksten er farvel til et lite organ som har tjent meg trofast og lenge, men som nå har gitt opp å rope, gitt opp å varsle at jeg må gjøre ting annerledes. Opprøret har kulminert i en stille murring, en smerte som lar seg dempe greit med Voltaren, og bakterier som slås effektivt tilbake av Bactrim, to tabletter, to ganger i døgnet. Og en henvisning rett inn på sykehuset om blæra allikevel skulle ha krefter igjen til et siste, fortvilte smerteskrik i løpet av helga, og jeg må ha morfin.

Jeg ber om tilgivelse for at jeg har behandlet deg så dårlig, hvil i fred, kjære, elskede galleblære. Jeg skulle ønske jeg hadde lyttet til deg mens du bare var en psykisk lidelse, og ikke behøvde å danne krystaller og smerter for å få meg til å snu. Jeg klarte det ikke, jeg var for opptatt med andre, «viktigere» gjøremål.

At det er lettere å få aksept, tilhørighet og hjelp av samfunnet og helsevesenet når den psykiske ubalansen har manifestert seg i fysisk sykdom, er en stor svakhet ved vårt system, som også Kaveh Rashidi skriver i sin kronikk. Han skriver videre: «Med de psykiske diagnosene følger gjerne tabu, stigma og utenforskap.»

Jeg skulle ønske mine livsutfordringer, eller kall det gjerne psykiske lidelser, kunne vært løst på et lavere nivå, uten bruk av skalpell under full narkose.