FFF - Fat Female Forty

FFF Fat Female Forty (Fiftyseven for min del, heldigvis) er den humoristiske(?)forkortelsen de bruker internt på sykehuset når de får inn en overvektig, middelaldrende dame med galleproblemer. Det fikk jeg høre ved en av innleggelsene i vinter.

En slik nedlatende omtale av en utrolig smertefull og alvorlig tilstand, tyder på at gallesykdom også er en skammens sykdom. I læreboka og på Google står det at den rammer stort sett overvektige kvinner etter fertil alder, og kan det derfor være slik at sykdommen dermed har lav status? For det opplever jeg at den har. Man ser på utseendet at pasienten har forsynt seg av livets goder på alle måter, det er en slags grådighetssykdom, og den er selvforskyldt, og dermed foraktes de som pådrar seg tilstanden. Dette er selvsagt satt på spissen, jeg vet om både tynne folk og barn som har galleproblematikk. Men at sykdommen ofte settes i sammenheng med at man har spist for mye fett, tror jeg stemmer som en generell oppfatning. 

En liten digresjon:

I det siste har jeg sett på Netflixserien The Crown. Der er en scene hvor statsminister Anthony Eden får et smerteanfall på toget. «Han har gallestein!» utbrøt jeg fra sofaen i det samme, og det viste seg å stemme. Han vred seg i smerter, og fikk injisert morfin. Senere i filmen så vi ham på sykehuset hvor han fikk blokket ut gallegangen slik at gallesteinen kunne passere. Han gikk også med amfetaminsprøyte i veska, som han satte på seg selv når anfallet var i emning. Til slutt måtte han resignere og gå til dronningen for å få sykemelding. Det foregikk omtrent slik: 

Statsminister Eden framfører sitt ærend, stående i formell audiens, og at han skal reise bort på rekreasjon, hvormed dronningen spør, eller nærmere fastslår «du reiser vel ikke så langt, så jeg kan få tak i deg?». Eden svarer at legen har forordnet en reise til Seychellene. Dronningen kaster litt på hodet og repliserer med et fnys: «Seychellene, hva foreskriver han da for oss andre?» Eden blir stille noen sekunder og sier lavt: «Det gjelder livet mitt». Dronningen trykker på knappen som viser at audiensen er over.

Etter at jeg selv har fått galleblærebetennelse og gallestein, forstår jeg hva Anthony Eden slet med, og andre sliter med, stort sett i stillhet. For dette får du ikke greie på før du er rammet av det selv, og forteller om det. Da viser det seg at forbausende mange forteller om seg selv eller noen de kjenner som vet veldig godt hva dette handler om. Som mange ting ellers i livet, kom denne sykdommen overraskende på meg, jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med det, hvor alvorlig det var eller om det gikk an å bli frisk fra det. Det eneste jeg fikk høre, var at jeg burde operere bort galleblæra, med en gang.

Jeg syntes det var drastisk å operere bort et organ etter et par anfall, og ville helst prøve å leve slik at galleblæra kunne friskmeldes. Dermed tok jeg selv ansvar for egen galleblære, og det gikk bra, jeg var fri for anfall fram til våren 2019. Da var det hendelser i livet mitt som satte sjokk i meg, og anfallene var slik at jeg måtte på legevakta to ganger i løpet av påsken. En ugrei sommer fulgte, med store utfordringer, både relasjonsmessig og jobbmessig. En ørebetennelse gjorde meg døv på et øre og ga seg ikke før etter flere antibiotikakurer. Høsten kom, uten at problemene var løst. Øret ble bra, men så begynte anfallene igjen. Første gang ble det konstatert galleblærebetennelse, samt gallestein som satt fast i gallegangen. Smertene var ubeskrivelige, og smertelindringen var morfin rett i armen på sykehuset. Jeg følte meg lett som en fjær da gallesteinen ble operert ut uten kniv, men med en lang slange gjennom munnen og ned i gallegangen som ble blokket ut, slik at steinen kunne passere.

Jeg er altså flink til å produsere gallesteiner, og har flere av dem liggende på vent i galleblæra. De begynner å røre på seg av ulike årsaker, det verste jeg kan gjøre er å spise fett eller stresse. Da mobiliseres det der inne i galleblæra, og jeg får beskjed. Så kraftig beskjed at jeg må komme meg på legevakt så fort som bare det.

Til sammen har jeg hatt tre inn- og ut-innleggelser på sykehuset siden oktober, tre antibiotikakurer, pluss diverse turer til fastlege for kontroll. For hver gang symptomene melder seg, synker jeg lenger ned i et svart hull, og det er tyngre og tyngre å komme seg opp igjen. Jeg er satt opp til operasjon i mars, men må da være betennelsesfri, de opererer ikke folk med betennelse i kroppen.

Så jeg lever fettfritt, melkefritt og melfritt for tida. Bruker tid på å finne ut av det med maten og er spent etter hvert måltid hvordan kroppen tar imot det den får.

I en alternativ medisinbok jeg har, står dette når jeg slår opp på gallestein, og jeg kjenner meg så veldig godt igjen i beskrivelsen, også at tilstanden henger sammen med depresjon, et liv som dette er utmattende og gledesløst til tider:

Lever II levergange og gallegange, gallekolikk, gulsott, hepatitt, leverbetennelse, gallesten, depresjon.

Storhjernebarken.

Det er en feminin identitetskonflikt med en følelse av ikke å vite hvor man hører til, hvor man skal være eller ikke vite hva man skal beslutte seg til.

Julebrev 2019 – Nyttårsbrev 2020

Jeg begynte på et julebrev før all faenskapen satte i gang for alvor, kom ikke lenger enn dette:

Den jula Skjeggen døde

Den jula alle kom hjem

Den jula jeg var syk

Den jula jeg forsto at livet mitt må endres drastisk om jeg skal leve lenge

Den siste jula på gården?

Den siste jula i det store hvite huset?

Den jula jeg hørte Bugge Wesseltoft

Den jula jeg gikk med rød kjole allerede andre søndag i advent, ikke lilla

I tillegg til min miserable helsetilstand, ble altså katten min, Skjeggen, sjuk.

Den begynte å blø fra nesa og ble liksom forkjølet. Vi var hos dyrlegen og tok røntgen, i tilfelle det hadde satt seg noe fast i nesa hans. Det var ingen fremmedlegemer der, og dyrlegen mente det var herpes eller kreft. Jeg sørger over min gode venn gjennom 11 år. Han var en flott type, og jeg er glad for å ha vært mennesket hans. Hvil i fred under kastanjetreet, kjære Skjeggen.

Skjeggen er død. Han vekte meg i natt, han mjauet utenfor soverommet.

Godt Nyttår, kjære deg, som tar deg tid til å lese