Jordbær til besvær, før og nå

"Jeg står ved vekta og tar imot bøtter og baljer, kasser og hva selvplukkerne enn har funnet det for godt å fylle med jordbær, rett fra åkeren.

Sommerjobben i år er å veie bæra for selvplukkerne, og passe på at de som plukker betaler for seg. Det er som å ha kommet til himmelriket. 

Alt er bedre enn å plukke jordbær, det føles som å være i helvetes forgård, som den ultimate straff."

Tankene ble til ord i disse dager, hvor jordbærbønder kritiseres massivt for å frakte plukkere verden over, fordi nordmenn ikke er motiverte for å gjøre jobben. 

Og hvorfor det? Minnene strømmer på:

Å gud som jeg hatet den jobben! Svetten som silte under den brennende sola, myggen som beit, og kleggen! Brennesla som brant, ryggen som verket….det eneste positive var at den ble brun... Og var det ikke sol, så var det regnet som silte og gjørma som skvatt rundt gummistøvlene og bæra som var våte og sleipe og som råtna om det fuktige været varte lenge. Dagene besto i å sitte på huk, eller gå tvekroket i timesvis hver dag, bare avbrutt av å bære kassene til veiestedet hver gang kassa ble full. Tolv kurver i hver, grønne sprø plastkurver med hull i bunnen. Kurvene satte vi fra oss i ranna etter hvert som de fyltes, og så samlet vi dem sammen i ei kasse til slutt. Jordbær plukket vi på akkord, det var slett ikke snakk om noen timesbetaling den gangen jeg var aktiv i jordbæråkeren på 70-tallet. Var du rask på labben kunne du tjene godt, var du treig, ble det mindre. Og hvis du rasket med deg «rått og røti» forstått som kart og råtne bær, ble det tilsnakk og du måtte selvsagt sortere bæra før det kunne leveres til grossist. Hvis det ikke ble oppdaget, fikk bonden trekk i oppgjøret, og dårlig rykte. De plukkerne som slurvet, kunne selvsagt ikke regne med jobb neste år.

Jeg skriver dette i dag, nær femti år etter somrene hjemme på gården hvor faren min drev med «mangesysleri», det vil si, dyrket mye forskjellig i løpet av året. Jeg husker jordbær, salat, blomkål, broccoli, kruspersille, squash, rosenkål, agurker, tomater, paprika, pelargonia, julestjerner, evighetsblomster, erteblomster, sukkererter, bønner.

Alt skulle sås, prikles, plantes, noe skulle bindes opp, lukes, hakkes, tynnes. Så skulle varene høstes, plukkes og skjæres, renses, buntes, pakkes, plastes, veies, og til slutt, kjøres til grossist eller kjøpmann. Der ble kassene med grønnsaker og bær tatt imot, veid og registrert, og pappa fikk en kvittering på det han hadde levert. Så kom oppgjøret etter at alt var kontrollert, og det ble trekk i oppgjøret om ikke kvaliteten holdt mål.

Blomkålen skulle være blendahvit, og fri for visne blader, salaten friskt grønn, sprø og fast, jordbæra modne og røde, men ikke overmodne, kruspersillen mørkegrønn og spenstig, agurkene tynne og rette, ikke bitre og tykke, tomatene blanke og faste, rosenkålen akkurat passe stor og tett, de store og løse ble sortert ut sammen med de små, squashen heller ikke for stor, i det hele tatt, alt skulle være høstet i rett øyeblikk og håndtert med kyndig hånd og blikk.

Dette er kunnskap som nedarves, man vokser opp med det, og «får det i henda», som taus kunnskap som vanskelig læres i løpet av en sommerjobb i tre uker en sommer.

Hvorfor importerer vi arbeidere i norsk landbruk?

Jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv og min erfaring for å svare på det. Jeg vokste opp i ei tid hvor det var en selvfølge at barna på gården hjalp til med det som skulle gjøres. Selv startet jeg å jobbe på akkord rundt ti års alder, og lærte meg fort sammenhengen mellom arbeid og penger. Ønsket jeg meg noe, var det bare å jobbe til jeg hadde penger nok.

Den gleden det var å kjøpe for egne penger, gjorde det verd strevet, og jeg ser det var verdifull læring i det som i dag vil være helt uakseptabelt barnearbeid. Selve jobben var imidlertid uutholdelig kjedelig, og jeg kunne ikke komme meg fort nok til sommerjobb i butikk, så snart jeg var seksten.

Deretter jobb i bank. Jeg oppdaget at livet kunne være lett, nesten magisk å få penger bare ved å møte opp, sminket, og med fine klær og hæl på skoa.

Akkurat som ikke bankfolk jobber? Jeg synes jeg hører kommentarene, så jeg kommer deg her i forkjøpet, du som måtte føle deg truffet, eller i disse dager, til og med krenket!

Jo da, vi jobbet! Jeg husker da de lange køene foran kassa, alle timene med nattsafetelling i kjelleren, i dårlig luft og pengestøv som kilte i nesa, og vi røyka på spiserommet og i lokalet etter stengetid – i dag er det uakseptabelt omtrent alt vi gjorde!

Men for meg var dette lek, ikke jobb! Jeg visste hva jobb var. Det var for meg å få møkk på henda, å bøye ryggen, å bli våt av svette eller regn, jobb var slikt som foregikk ute, ikke tørt og svalt inne! 

Jeg var motivert av penger når jeg jobbet ute, når jeg jobbet inne, var det av ren lyst, og sammenhengen mellom arbeidet jeg gjorde og pengene jeg fikk, ble borte for meg. Lønna kom jo inn på konto uansett hva jeg gjorde i løpet av timene på jobb, om det var mange kunder eller få, vi kunne til og med strikke og lese ukeblad i smug i stille perioder, gjemt bak skranken... og lønna kom jammen for det! Rein magi for en som var vant til å jobbe på akkord...

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg veit ikke helt selv, hadde bare behov for å si akkurat dette, akkurat nå.