Hvor startet min
alternative historie?
Det første som
faller meg inn, er møtet med Suchada. En thailandsk massør som jobbet ved et
massasjeinstitutt jeg fikk behandlinger ved. Hun så meg som en grønn spire, og
fortalte meg det hun så, og jeg forsto språket og visste det hun sa var sant. Så
kommer jeg på den gangen på Finnskogtoppen hvor de hadde healing på behandlingsmenyen,
og jeg fikk en opplevelse av forløsning på benken der som satt i lenge. Det var
på den tida jeg forsto at folk kunne se ting jeg ikke kunne se, og de kunne
fortelle meg ting om meg selv jeg ikke var bevisst, men som kroppen visste at
stemte. Bekreftelsen kunne arte seg som gåsehud over hele meg, eller spontane
tårer eller latter. Da hadde behandleren streifet sjelen min med ord, musikk
eller berøring. Ordene, musikken eller berøringen virket som plumbo i et tett
rør, det bobler litt, før det stillestående vannet tar noen runder rundt
avløpet, og fosser ut av vasken med et slags sukk eller slurp.
Som mottaker vet
man når healing virker, men hvordan kan det veies og måles slik at myndighetene
blir fornøyd?
Det er slikt som
dette en gruppering på Stortinget, med en farmasøyt fra Høyre i spissen, vil avgiftsbelegge.
Jeg kom på en
episode til. Hun var den første healeren jeg var hos. Hun tok 400 kroner for 3
timers konsultasjon, og tida kunne ikke vært et minutt kortere. Da jeg kom inn
i stua hennes, hilste hun ved å dytte meg forsiktig rundt i rommet. Jeg syntes
det var merkelig, men lot henne holde på, lot meg føre rundt i rommet en stund,
før hun ga seg, ba meg sette meg i sofaen og sa «her var det ikke mye motstand».
Hun hadde fått en viljeløs, formbar geleklump inn i stua si. Jeg var totalt overgitt
det som skjedde meg, og det var slik jeg følte det der ute i verden også. Det
viste hun meg altså som det første hun gjorde under behandlingen. Det var som
en løve som lekte med musa, og visste at her kan jeg holde på akkurat slik jeg
vil med byttet mitt. Forskjellen var at jeg slett ikke skulle spises, men lære
noe om meg selv. Musa skulle lære av løven. Byttedyret skulle lære av rovdyret.
For meg er dette
kanskje essensen av det jeg har opplevd og lært gjennom min erfaring med det
alternative, å lære å forsvare meg, å beskytte meg, å finne tilbake til
instinkter og forsvarsmekanismer som hadde blitt borte gjennom barne-, ungdoms-
og voksenår. Jeg kjenner nå min egen historie så godt at jeg kan gå tilbake og
se at det faktisk er det som har skjedd.
Samfunnet likte
meg nok bedre slik jeg var før, lydig, pliktoppfyllende, akkurat passe på alle
måter, verken tynn eller tykk, høy eller lav, sint eller glad, helt på
gjennomsnittet i ett og alt. Fulgte alle råd, regler og påbud til punkt og
prikke, en prektig borger.
De første hjelperne
jeg oppsøkte etter sammenbruddet, var legen, presten og psykologen. Alle tre
fantastiske hjelpere, de reddet liv den gangen da dette skjedde. Legen sørget
for å ta alle prøver for å utelukke alvorlig sykdom, gi meg sykemelding og time
hos fysioterapeut for prolapsen. I tillegg var han en klok mann, og det
viktigste han gjorde for meg og min familie, var å gi av sin tid og livsvisdom.
Han skrudde av takstameteret på et kvarter pr pasient, og satt med meg en
St.Hansaften hvor jeg var stum og kun kommuniserte med lapper. Jeg var redd for
å være til bry, men han sa at bare han rakk en fotballkamp til kl 20 på
kvelden, var han fornøyd, jeg var siste pasient og kunne sitte der så lenge jeg
trengte det.
For en lege! Jeg
følte jeg hadde verdi, han ga meg verdighet ved den handlingen, og jeg kan aldri
få takket ham nok for det.
Den neste
hjelperen var presten. Han tok meg imot i kirken, utenfor kontortid, og så lenge
som jeg trengte det. Han kjente bygda, familien og historien, og kunne se meg
og det jeg strevde med i mitt miljø. Jeg fikk komme igjen flere ganger til
samtale. En uvurderlig gave.
Så kom
psykologen inn i bildet. Hun var den tredje jeg kom til, de to første forsto
jeg ikke hva mente, de bare satt og hørte på meg, uten å gi noe tilbake, det virket
meningsløst for meg. Jeg trengte en som lyttet, ja, men som også ga meg både
bekreftelser og motstand. Den ene jeg var hos tror jeg satt og sov…da føler man
seg ikke særlig mye verd…han bekreftet ved å være passiv det jeg kom for, en følelse
av verdiløshet og en selvfølelse under null, en retraumatisering.
Den tredje, en kvinne
midt i livet, ble min vei inn til mitt eget indre, hun klarte å få hull på
byllen, klarte å få meg på sporet av mitt eget indre liv - jeg visste ikke engang
at noe sånt fantes. Jeg var ufødt rent psykologisk som 35 åring, nærmest som et
barn på rundt 10 år. Noe hadde skjedd som hadde gjort at det indre livet hadde
stivnet. Fysisk artet det seg som prolaps i ryggen, jeg var dønn stiv, null
fleksibilitet.
Psykologen kom
inn til meg ved å bruke eventyr som metafor, det forsto 10 åringen, og den
terapeutiske kontakten ble opprettet.
Etter rundt ett
år med jevnlige samtaler, sa hun at hun hadde lært meg det hun kunne, men at
det var nå jobben begynte. – Intellektet ditt ligger et hestehode foran
følelsene, sa hun, og fortsatte: -De følelsene må fram og bearbeides, og da må
du oppsøke andre enn meg. Det finnes mange alternative behandlere som jobber
med følelser.
Starten på
prosessen min var hos lege, prest og psykolog, alle godkjente av samfunnet som «de
rette» hjelperne. Jeg er dypt takknemlig for vårt gode helsevesen og den norske
kirke.
Men så var altså
ikke reisen slutt ved dette. Den hadde bare så vidt begynt…
En tiåring i en
35 årings kropp, klarer seg ikke alene der ute. Min redning ble en hel hærskare
av hjelpere som dukket opp på min vei, nesten som for Dorothy i «Trollmannen
fra Oz.» Langs «The Yellow Brick Road» møtte jeg sjamanen, healeren, massøren, gestaltterapeuten,
psykodramaterapeuten, naprapaten, refleksologen, numerologen, astrologen, osteopaten,
og mange, mange flere. Alle disse trådde til, mot betaling selvsagt, for å «oppdra»
meg til et gangs menneske som var i stand til å ta vare på meg selv. I tillegg
til, og samtidig med, dette, ble universitetsstudiene, terapeututdanningen og
lesing av hundrevis av bøker avgjørende for å bli kjent med meg selv.
Hvor skulle jeg
ellers fått denne hjelpa, om ikke innenfor det alternative? Hvor henvender man
seg i det offentlige helsevesen for å få hode og kropp til å henge sammen? I
psykiatrien? Jeg var jo ikke syk, men trengte råd, veiledning og kunnskap
formidlet av andre som selv hadde gått veien. Hvor finner man dem innen det
offentlige?
Styrken i de alternative
tilbudene er at man gis mulighet til å lete seg fram til man finner sin egen
vei. Målet er å finne sin egen stemme, og det er avgjørende at man treffer på
folk som kan lokke den fram, uten å påføre en sine egne svar, eller samfunnets
ensretting, som fort kan bli påført innen systemet, fordi de som jobber der som
helsepersonell har noenlunde samme utdanning og menneskesyn. Mangfoldet blir
borte om det blir så dyrt å oppsøke de alternative at få har råd, hvilket fort
kan bli konsekvensen om merverdiavgift på alternativ behandling innføres.
Avgjørende for min
tilfrisking var også å skrive dagbok. Krona på verket var å gjøre dagboka om
til det som ble til boka «Farfars skrin», og å få den utgitt på forlag.
Her er ord fra
en anmeldelse av boka, i den beskriver jeg min reise:
«Anbefalar alle
å lesa denne, for dette er ei viktig bok om forståelse og forsoning i norsk
krigshistorie. For som det står så fint i boka; «Skammen går videre i
generasjoner når det skammelige ikke blir snakket om.»
Her er hele
anmeldelsen:
En tydelig bro
mellom det offentlige helsevesen og det alternative, ble synlig for meg da jeg overvar
legen Audun Myskja og healeren Joralf Gjerstad, «Snåsamannen», i samtale på et
stort arrangement på Lillehammer 31.januar i 2019.
Jeg blogget om
arrangementet i ettertid, og det ble delt av nær to tusen mennesker etter at
Myskja selv delte det som sammendrag fra kvelden.
Her er
blogginnlegget:
Jeg håper den
broa blir stående, og at de alternative behandlerne fortsatt kan yte tjenester
som folk flest har råd til å benytte. Og vær så snill, ikke sett mine gode
hjelpere og meg i samme bås som de som gir kosmetisk kirurgi. Vi hører ikke
hjemme der.
IKKE FJERN MOMSFRITAK
FOR ALTERNATIV/KOMPLEMENTÆR BEHANDLING
Vennlig hilsen
psykodramaterapeut og forfatter Tone B. Bergflødt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar