Hva er verre enn døden?

 

Et overnattingsbesøk og nominasjonen til finalen i Ulest, vekket skrivelysten, ja, vitaliteten min. Under følger resultatet til deg som er interessert og orker.

Og her kan du stemme på boka «Farfars skrin – i skyggen av NS»: https://www.facebook.com/bookisofficial/photos/a.394574957629490/1034534290300217/

Jeg lyttet nylig til et intervju/samtale mellom to terapeuter på nettet. Som terapeut er jeg, naturlig nok, mer enn gjennomsnittlig interessert i nytt innen psykologifaget.

Intervjueren gikk rett på sak, første spørsmål var:

-          Hva er verre enn døden?

Ved en slik start på en samtale, rettet jeg meg opp i stolen og spisset ørene…

-          Et traume er et ran av vitalitet – å være levende død. Verre enn døden er å være levende død.

Jeg smakte på setningen, og kunne ikke annet enn å si meg enig.

Det har vært perioder i livet hvor jeg har kjent det slik, og hvor jeg har berget meg igjennom fordi jeg vet det er forbigående. Hva når det ikke er det? Hva når periodene med vitalitetstap går over i hverandre og blir til en sammenhengende lidelse?

-          Når føler du deg mest levende?

Spørsmålet fikk meg til å reflektere. Ikke når er du lykkelig, men når føler du deg levende. Ja, det er hva det handler om, å føle seg levende. Jeg innså det, brått og inderlig. Og svaret fra intervjuobjektet kunne vært mitt eget:

-          Når jeg ved språkets hjelp sprenger grensene for hva jeg vet – da føler jeg meg levende.

Ja! Akkurat sånn er det. Nye innsikter, ny kunnskap, ny lærdom, når jeg opplever det, kjenner jeg liv!

Det skjer når jeg leser bøker og aviser, når jeg samtaler med andre, når jeg ser film og serier, ser nyheter, får impulser fra omverden.

Kanskje skjer det aller mest når jeg blir invitert inn i en annens univers, gjennom fortrolige samtaler som venn eller i terapeutrollen, eller som forfatter, når folk som har lest boka mi tar kontakt og deler fra sitt eget liv, fra sin egen historie.

Hannah Arendt var en tysk/amerikansk statsviter, ofte omtalt som politisk filosof. Hennes mest kjente arbeider handler om å forstå opprinnelsen til totalitarisme, å vise nazismens og kommunismens felles røtter. (Wikipedia)

Når jeg hører eller leser om henne eller noe av henne, skjerpes sansene…

-          Hannah Arendt sier at vi som terapeuter har et ansvar for å fortelle beretningene fra terapirommet videre, å vise verden at virkeligheten er verre enn krim.

Vi må skrive bøker som merkes, det er vårt ansvar å lide, ikke distansere oss. Vi skal ikke holde det ut. I vårt samfunn prøver vi å late som det ikke er så ille som det faktisk er. Vi må prøve å forstå det uforståelige, forstå uten å akseptere. Ondskap ligger utenfor det forståelige.

Forståelse av ondskap og traumer kan ikke puttes inn i en teori. Det skal ikke begripes, det finnes verre ting enn døden, ondskapens handling og konsekvens.

Wow! For en tirade, for en innsikt, for en glede, nå kjenner jeg at jeg lever, jeg forstår til fulle hva hun sier, det er et under!

-          For å forstå ondskap må vi interessere oss for hva det er. Vi må forstå forråelsesprosessen som kommer i forkant. Man tenker kanskje «jeg orker ikke mitt barn, jeg vil slå mitt barn», og blir forskrekket over egne tanker. Så spinnes tanken inn i ondskapen av en egen logikk, så det blir noe bra, på en måte…den man elsker tukter man…

Dette er begripelig, slik kan jeg faktisk forestille meg at en voldsspiral kan starte.

-          Hva legitimerer ondskap? Det paradoksale er at den som er blitt utsatt for vold og overgrep må helbrede seg selv. Den krenkede må jobbe seg ut av krisen selv. Det er hinsides urettferdig at den som har vært utsatt for ondskap som barn selv må jobbe seg ut av traumene!

Det finnes ikke gode eller onde mennesker, men gode og onde handlinger. Ofte er det et utslag av tankeløshet eller tanker om egen vinning som fører til onde handlinger, en slags naiv ondskap.

Jeg tenker på et uttrykk har hørt brukt: Er vedkommende ond eller dum? Noen ganger kan det være vanskelig å skille, og det kan skje den beste, at vi gjør dumme ting. Det er når det dumme blir gjort bevisst, at det blir ondt, tenker jeg.

-          Hendelser og minner kan dukke opp i dissosiative små glimt, man kan ikke huske det, men kan bli trigget av hva som helst. Det kan være en lukt, en lyd, en sang, noe visuelt, et sted, en person, og det kan skje når som helst.

Jeg tenker at det er slike øyeblikk som er liv, at noe aktiveres, vitaliseres, noe man kan utforske videre, en flik av et forheng som løsner, slik at man kan dra det forsiktig fra, og avdekke nytt indre landskap…

-          Traumer står i veien for det livet man vil leve. Språket kan hjelpe – lettelsens kraft er den kraften som oppstår når du kan fortelle dine minner. Veien fram til minnene er det vanskeligste terapeutiske arbeidet. Man vil så gjerne fortelle, man lengter så etter tårene, hele livet har kanskje bestått i å holde følelsene på avstand!

«Men hva er det med deg da? Hørte jeg stemmen til venninnen min liksom langt borte fra. Det enkle spørsmålet var dråpen i begeret som allerede var fullt av tårer jeg aldri hadde grått. Nå presset de på. Jeg fikk bare sagt:- Ha det, snakkes siden, før jeg la på.» (Fra boka «Farfars skrin» s.65-66)

Denne lille sekvensen fra boka «Farfars skrin» måtte med nå. Min egen erfaring av et livsviktig gjennombrudd, et øyeblikk hvor sløret til mitt skjulte indre ble trukket fra, og noe i meg brast. For meg var det så alvorlig at jeg vurderte å kjøre i fjellveggen. Jeg hadde aldri kjent livet bryte seg fram som på den kjøreturen hjem fra jobb, og det skremte nesten vettet av meg. Men livskraften var sterkere enn dødslengselen, og derfor er jeg ikke redd lenger når nye traumer står for tur til å bli forløst, og jeg i forkant av det kjenner meg livløs, ja nærmest død innvendig. Da holder jeg ut, og lengter etter en forløsning, som jeg vet kommer når jeg minst venter det.

I dag skjedde det etter å ha hatt en venninne på overnattingsbesøk, vi fikk skravlet oss igjennom mye, og hun hadde nettopp lest en bok som hadde gjort inntrykk, og fortalte fra den.

Vi er begge terapeuter, og var enige om at vi må tåle å høre om overgrep, må ikke snu oss vekk. Vi må tåle barnets fortelling, tåle å høre, tåle å se.

Det var da jeg kom på intervjuet som jeg hadde notater fra, Hannah Arendts påminnelse til oss terapeuter: dere har plikt til å fortelle videre, skrive bøker som gjør vondt, lide med de som lider.

Jeg skrev boka «Farfars skrin – i skyggen av NS». Jeg er tredje generasjons etterkommer. Det er ikke min smerte jeg kjenner, men den nedarvede smerten fra farfar, farmor og far. Selv har jeg hatt en god barndom. Samtidig er den min. Den sitter i hver celle i kroppen på meg, og det er opp til meg å frigjøre meg fra den.

Jeg kjenner mennesker som selv har opplevd det smertelige, vold og overgrep. De er bærere av sin egen smerte, og jeg ser hvor vanskelig den er å bære. Det er derfor vi har psykologer, terapeuter, sjelesørgere og andre som kan lytte til og romme berettelsene. Men hjelper det i lengden om historiene blir igjen i det lukkede rom?

Er det ikke slik som Hannah Arendt sier, berettelsene må ut! De må fortelles! Smerten og lidelsen må deles! Vi har ikke lov å lukke øynene og ørene! Det de måtte tåle, måtte oppleve, det må vi i det minste tåle å høre om!

Jeg kjenner folk som går med smerter i kroppen fordi de har spenninger som de aldri kan slippe, de er i konstant alarmberedskap, noe i dem tror de skal dø, eller noen andre kommer til å dø, eller noe forferdelig kommer til å skje, om de slipper seg nedpå. De har gått sånn i over femti år, ja mange går slik livet ut!

Noen av dem har historier som min, skamfulle familiebakgrunner, andre har selv vært utsatt for overgrep og vold. De kan ikke fortelle om det, for da vil folk se på dem som ofre, og det vil de ikke. De forteller det kun til noen få, men så er ikke det nok. De hadde hatt bruk for å slippe hemmeligheten helt ut i offentligheten! Men hvem klarer det uten å bli sett på som et offer, og bli synes synd på?

Å skrive en bok, slik jeg var i den heldige situasjonen å kunne gjøre, er slett ikke innen rekkevidde for alle. Da må man ha god støtte rundt seg, både økonomisk og terapeutisk, og et hav av tid!

Hva skal de gjøre som bærer tungt, og ikke får satt fra seg den emosjonelle ryggsekken sin?

Nylig fikk jeg tips om to forskingsprosjekter som ble lagt ut i 2018. Om noen vet noe om dem, er jeg interessert i det! Her er kopi av teksten fra Kunnskapsdepartementet:

Skal forske på bearbeidelse av fortiden

Nyhet | Dato: 17.10.2018 | Kunnskapsdepartementet

Dette innholdet er mer enn 1 år gammelt. Informasjonen kan derfor være utdatert.

Når det er begått urett mot enkelte grupper i samfunnet, slik som mot kvinnene som hadde relasjon til tyskerne under krigen, kan skadevirkningene sitte i lenge. Nå skal to forskningsprosjekter bidra til bearbeidelse av det som skjedde.

– Vi vet at kvinner som involverte seg med tyske soldater under krigen, ble trakassert og internert i dagene som fulgte etter krigen. Norske myndigheter har beklaget behandlingen kvinnene fikk. Nå er det viktig at vi lærer av det, slik at lignende ikke skjer igjen. Vi trenger kunnskap om hvordan vi på best mulig måte kan bearbeide fortiden, sier kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner.

Det skal forskes på fortidsbearbeidelse, med utgangspunkt i erfaringer som er gjort. Men forskningsoppdraget skal ikke begrenses til bestemte grupper eller konflikter. Forskerne skal gi anbefalinger om prosesser og tiltak for bearbeidelse, forsoning og tillit i samfunnet. Det kan også hjelpe etterlatte å komme videre.

– Barn av NS-medlemmer hadde en vanskelig oppvekst på grunn av sine foreldres handlinger. I en utredning gjort av Holocaust-senteret, kommer det frem at mange NS-barn opplevde en rekke uformelle sanksjoner. Barna tilhørte en gruppe som ble kollektivt stigmatisert i etterkrigstiden. Men vi vet ikke nok om myndighetenes behandling av barna. Derfor vil regjeringen også her lyse ut et forskningsprosjekt, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø.

Begge forskningsoppdragene skal lyses ut i høst.