Å bade i regn

Å lese, å komme på gamle minner. Jeg tilbrakte mine barndoms somre ved Asdøltjern i Sylling på min bestefars hytte. Vi badet i regn og leste bøker i parafinlampelys. I dag regner det og jeg sitter på et rom i Sverige og ser utover en ferskvannssjø, og disse minnene dukker opp. Jeg har nettopp vært ute og badet i regn, og kjenner følelsen av å være stolt av meg selv og berettigelsen det gir for å krype opp i senga igjen og lese videre i boka "Disse øyeblikk" av Herborg Wassmo.

Da olla ble borte.
På hytta vår "Fjellbu" som ligger i skogen i Finnemarka, var det et naturlig oppkomme som var verdifullt for farfar som var den som pleide å bo der når han hogg tømmer og som merket det best da olla ble borte. Det var da de gravde ut til Glitrevannverket. Jeg hørte mye om olla da jeg var liten, og forsto at den hadde vært viktig, og at det var et stort tap da den forsvant. Det betydde at vi ble avhengige av å hente vann i bekken, det var lengre å gå, kunne være bedervet vann av kadavere eller møkk, og dessuten tørker bekken ut når det er varme somre.
Hvor stor betydning dette hadde, forsto jeg egentlig ikke før i dag, og det var Herbjørg Wassmo som viste meg det. Hennes farmor ble fra seg da de hogg skogen og la bekken i rør slik at olla deres forsvant. Hun ble en skygge av seg selv, sluttet å gå ut og hadde en forestilling om at de ble forgiftet av det kommunale vannet, hun hadde selv sett nakne folk som badet i det vannet som hun skulle drikke! Mannen hennes bestilte filtreringsutstyr på postordre, så da hjalp det litt.....men tilbake til olla vår - det naturlige oppkomme tørker ut og erstattes av noe menneskeskapt, vannet tvinges til å komme der vi vil, ikke der det selv finner det for godt å finne veien opp fra grunnvannet..... jeg husker også den uforståelig sterke reaksjonen jeg hadde da de hogg skogen min - første gang jeg kom dit etter hogsten spratt tårene og jeg ble bunnfortvilet og sørget lenge over trærne som var borte, selv om de ble til både hus, hytte og driftsbygning.....det tok et par år før jeg gikk i den skogen igjen. Da var det masse fin lyng og mange fine små avleggere av plantet gran og selvsådd furu, og jeg så at det ville bli skog igjen om noen år.....dessuten hadde vi fått utsikt fra hytta for første gang- fint det også....så tida leger sår, selv om ingenting blir som før, så kan det bli bra det nye også.....men jeg tar meg tid og frihet til å sørge over det som var, for å gi rom til det som er og skal komme.