«En farfar i livet skulle alle ha»
… sang barnebarnet ved farfarens kiste i kirken i dag.
Teksten til Odd Nordstoga kunne ikke passet bedre.
Jeg husker foreldrene til bonden som i dag ble begravet, de
var slektninger, naboer og gode venner av farmor og farfar. Når jeg husker
foreldrene til en som var født før krigen, ja, da kommer jeg brått på min egen
alder og forgjengelighet.
Men tilbake til sangen til Nordstoga. Tårene presset seg noe
uventet på under siste verset:
«En farfar sitt fang det er godt å ha, for farfar har vore
her før. Med heile sitt liv ligg han framom deg. Og spør du, ja Bessfar han
viser veg. Ja, en farfar li livet skull` alle ha»
Farfar var 60 år da jeg ble født. Han lå godt «framom» meg,
ja, som i sangen, med et helt voksenliv, på godt og vondt. Jeg skriver om livet
hans i boka «Farfars skrin» som fortsatt er å få kjøpt.
Farfar lærte meg å se på globusen hvor i verden Norge var, hvor
i Norge vi bodde og hvor de andre kontinentene lå. Han viste meg hvor jeg kunne
finne Maria Nøkleblom, på et hemmelig sted «borti havna» på gården, eller
havnehagen som det vel heter. Ballblom på skauen kommer jeg også på at han
fant, nå mens jeg skriver. Og vi støpte lys av gamle stearinstumper. Globusen
hans står så jeg ser den, på farmors gamle sybord, her i stua vår i leiligheten
på Auvi terrasse. Gården er i andres hender nå. Jeg vet ikke om han hadde likt
det. Det ligger nok et håp i mange av dem som har en odelsgård at en
etterkommer skal ta over, at gården skal gå videre i slekta.
Slik ble det ikke hos oss. Jeg lever godt med det nå, men
det har vært en sorgprosess, og jeg har ikke vært på gården siden vi solgte.
Det er jeg ikke klar for, om noen gang.
Jeg følte for å skrive dette i dag, etter en vakker
begravelse for en gammel nabo. Der har etterkommere tatt over, og jeg kjenner,
som alltid, vemod hver gang jeg hører om gårder som går videre i nye
generasjoner innen familien.
