Om ytringsfrihet - angiveri - perfeksjonisme

Jeg har vært i Riksarkivet og lest rettdokumenter fra landssvikoppgjøret etter 2 verdenskrig. De jeg har lest forteller en unik historie, slik hver og en av dommene fra den gang er unike og forteller hver sin spesielle historie. Alle historiene kan kaste lys over de 5 krigsåra i Norge. De 5 årene er fortsatt i stor grad mørklagt og fulle av myter fordi innholdet er så taushetsbelagt.
For hver gang jeg leser om nazistene, blir det litt klarere for meg hva de sto for og hvem de var.

Det som interesserer meg akkurat nå, er angiveriets natur eller form eller kultur.
Hva er forskjellen og hvor går grensene mellom sladder, anmeldelse, varsling, angiveri, "nabokjerringa", digital vaktbikkje, og så videre?

Når det å skrive et brev kan føre til en psykiatrisk diagnose og fengsel, det å synge feil sang på et møte kan føre til deportasjon, sier det meg at hele systemet er så sykt at jeg fortsatt har store problemer med å forstå hvordan noen kunne la seg lokke til å støtte opp om det. 

Jeg husker vi lærte "sladrehank skal selv ha bank" på skolen, og det sitter dypt i meg. Det gav seg utslag i at jeg var så redd for å sladre at jeg ikke fortalte det som skulle vært fortalt heller, men bar det med som traumer som kom til overflaten mange år seinere. Så, vonde ting skal fortelles om og håndteres av de voksne på en klok måte når vi er barn, og av kloke representanter for myndighetene når vi er voksne.

Hvem er de "gode" og hvem er de "onde" sladrehankene?
Hva skjer når de "onde" sladrehankene blir favorisert, får fordeler og spesialbehandling? Hva om vi ikke kan skjelne mellom de som rettmessig sier fra når urett begås og de som projiserer egne feil og mangler over på andre og som fører til at andre får "skylda" for noe de selv har gjort?

Hva om sladring blir satt i system? Da nærmer vi oss noe av det aller verste ved naziregimet, og det som lammet hele Tysklands befolkning under Hitler, og gjorde det mulig at alt det uhyrlige kunne skje. Ved å premiere angiveri slutter folk å stole på hverandre. De blir forsiktige med hva de sier, en uskyldig ytring kan få fatale konsekvenser. Når bagateller blir straffet som store forbrytelser, forvitrer respekten for den som straffer.
Les boka "Alle dør alene" av Hans Fallada, om hvordan det var å være tysk motstandsmann i Tyskland under 2 verdenskrig.

Det er farlig når et samfunn blir så gjennomregulert at man som vanlig borger nesten ikke kan bevege seg uten å gjøre seg skyldig i ett eller annet lovbrudd. Når perfeksjonistene kommer i maktposisjon, blir vi andre uperfekte utsatt for mobbing og truet til innordning etter regler som det kan være svært komplisert å følge. Når perfeksjonistens irritasjon over småting får lov til å bli til lover, er det fare på ferde. Da blir det nesten umulig å gjøre noe riktig.

I boka "Sjarmør og tyrann" av Alv Dahl og Aud Dalsegg forteller de om nazismen som "Psykopatenes diktatur" av Ingjald Nissen:

"Ingjald Nissen var norsk magister i filosofi og gav i 1945 ut det interessante arbeidet "Psykopatenes diktatur". Her søkte Nissen å forklare nazismen ut fra det at en gruppe psykopater fikk legal politisk makt. Denne delen av hans bok virket spekulativ, men var viktig fordi Nissen viste hvordan psykopater som søkte politisk makt var vanskelige å stoppe fordi normale mennesker ble passivisert i forhold til dem. Nissens viktigste bidrag var likevel en skarpsidig psykologisk analyse av psykopatens virksomhet i hverdagslivet, hvordan han virket på andre og deres reaksjoner på ham. I grunnsynet på psykopati fulgte Nissen ellers Schneiders synspunkter. Nissen var i sin tenkning påvirket av Adlers psykodynamiske teorier om mindreverdsfølelsen og hvordan den måtte kompenseres. Psykopatens grunnholdning overfor sine medmennesker var preget av angrep, hevdet Nissen. Det som preget psykopatien er...derimot konstansen i kampinnstillingen som går gjennom det psykopatiske individs samtlige reaksjoner, altså det forhold at svakheten og styrken, hatet og kjærligheten, fredeligheten og aggresiviteten, løgnen og sannheten anvendes i kamphensikt. Psykopatens kampinnstilling hadde tre fundamentale virkninger på normale mennesker ifølge Nissen:

• Normale mennesker trettes ut av psykopatens vedvarende og varierte angrep. De går i et stadig spent forsvarsberedskap i forhold til psykopaten som etter hvert gjør at beslutningsevnen og handlekraften lammes. 
• Normale mennesker mister respekten for seg selv og for andre ved at psykopatene stadig påpeker deres svakheter. Psykopatene skaffer seg herredømme over sine medmennesker ved å utnytte deres svakheter. Psykopatene kretser stadig rundt sine medmenneskers svake punkter, avslører dem aktiverer dem, og manøvrerer dem på en slik måte at feilene gjensidig forstørrer hverandre.

• Normale mennesker blir forsiktige med å tilpasse seg psykopatenes krav. På grunn av angsten for at deres egne svakheter skal bli avslørt, forbyr psykopatene all omtale av ømtålelige menneskelige problemer. Dette tvinger andretil å leve i en hemmeligholdelsesatmosfære som i familielivet fører til at fortroligheten forfaller og i samfunnslivet til de velkjente bortforklarende og beroligende erklæringer.

Således fører de psykopatiske menneskers sikrings- og maktkamp i hverdagslivet i sin alminnelighet til at de normale mennesker synker ned i et kompleks av forstemmelser, følelser og forestillinger som nedsetter deres initiativ, lammer deres livsvilje og undergraver deres livsdyktighet i det hele."
Nissen beskrev på en fremragende måte sentrale væremåter hos psykopater og den lammende virkningen de hadde på ofrene. Hans viktige iakttakelser fikk nok mindre innflytelse i psykiatrien enn fortjent fordi han i hovedsak brukte disse til mer spekulative forklaringer av nazismen. Hans bok kom imidlertid i nytt opplag, sist i 1991." (Dahl/Dalsegg: "Sjarmør og tyrann" 2001).

For meg har å lese dette vært en åpenbaring i å forstå nazismens natur, og noe av det jeg leser her gir gjenklang i meg.
Noen tiltrekkes av et slikt system.
Det som har vært, og er, skremmende for meg er: Hva var det med nazi-ideologien som lokket folk til seg, og hva var det i folket som gav respons på lokkingen?

Er det en sammenheng her, eller vil Ingjald Nissens forklaring fortsatt være spekulativ i våre dager?