Familiebilder

Om å ta ned og henge opp familiebilder.
For snart 10 år siden, flyttet mine foreldre ut av hovedhuset på gården, og vi tok det i bruk til utleie for kurs og møter. Da ble det naturlig å flytte alle familiebildene ned i den store salen i vertgården. Min gamle familie hadde jo hengt på veggen i storstua inne i det hvite huset lenge, så det var sikkert godt for dem å lufte seg litt. Kanskje var det også fint for dem å komme fram i lystet og bli sett av mange?
I forrige uke hadde jeg et sterkt møte med en sterk og ualminnelig kvinne. Vi hadde bare møttes to ganger før, men kjent på en god følelse av å ha kjent hverandre lenge. Vi spiste formiddagsmat sammen, og så ville jeg at vi skulle sette oss inn i storstua. Det var noe jeg fikk en veldig trang til å fortelle, og der inne var rammene de rette, kjente jeg. Vel installert i hver vår gode stol, åpnet jeg opp for hele min slekt, og de kom til oss i rommet, vi kunne ane energiene deres. Min sensitive venn kunne kjenne at så mange som 9 generasjoner bakover var representert i rommet som en lang rekke. I løpet av seansen vi opplevde sammen i dette hellige rommet som ble skapt av tillit og kjærlighet for at healing kunne skje, kunne disse sjelene endelig få fred, og bevege seg videre dit de skulle. Dette opplevde jeg som å se for mitt indre blikk en drage med lang snor med ni sløyfer på som steg til himmels.
I dagene etterpå, har jeg kjent på noe nytt i meg selv, noe er borte, og noe nytt er i ferd med å vokse fram. Jeg ser verden med litt andre øyne enn før.
Det første virkelige tegnet på at det har skjedd noe, var at bildene som jeg hadde satt på pianoet i salen i vertsgården plutselig var tatt bort da jeg skulle ned og hente dem. Noen hadde lagt dem pent i et skap, det var tydeligvis på tide å ta dem tilbake eller fjerne dem. Jeg var på Nationalteateret og så "Freuds siste møte" den samme uka, og han hadde et bord hvor familiebilder dannet et stilleben, og jeg tenkte at det vil jeg også ha. Forklaringen på at bildene var tatt ned fra pianoet var at det hadde vært en pianostemmer der i mellomtida, ingen ånder som hadde flyttet dem, men allikevel, et litt merkelig sammentreff.
I dag fikk jeg er sterk fornemmelse av at nå skal resten av bildene tilbake til veggen i storstua i det hvite huset. Jeg kjenner på en "velkommen hjem" følelse, og gleder meg til å gjenskape aneveggen over den gamle salongen, ved siden av den gamle speilen og sybordet etter farmor med det gamle skrinet oppå. En annen ting som skjedde: Når jeg gikk ut med historien om farfar og meg i Familien, så veltet den gamle klokka etter farfar slik at glasset knuste. Det var akkurat som han ville gi et tegn på at han fulgte med. Om han likte det vet jeg ikke, tegnet var jo omtrent som en elefant i et glassmagasin, men det kan jo hende det var godt ment. Det er godt å kunne skrive dette uten å bli sentimental, jeg kjenner en glede ved at jeg tar familien min på begge sider inn i varmen, og at jeg kan glede meg over å se dem "hjemme" igjen.