Refleksjoner etter fagmøtet 22. august om ravinedaler.

Allerede i innledningen kunne man henge seg opp i begrepsbruken, det ble snakket om ravinelandskapet som «et levende landskap i utvikling». Ordet «utvikling» henviste til møtets hensikt, som nettopp var næringsutvikling av ravinedalene på Opsahl og i Tomineborgdalen.

Ordet «bevegelse» beskriver mer presist det som faktisk skjer i en ravinedal, noe som skjer naturlig og uunngåelig, uavhengig av menneskelig aktivitet, og ikke som en villet prosess, som ordet utvikling kan bety, noe som kan stoppes og settes i gang av mennesker. Dette kan virke som flisespikking, men ordbruk er viktig, i denne sammenheng som ellers.

Naturtypen ravinedal (geotop) ble vurdert som en rødlistet naturtype på rødlisten for naturtyper i 2011. Naturtypen er vurdert som sårbar. I en kartlegging som ble utført av BioFokus 2012-14, påpekes vei- og boligbygging, skredsikring og utfylling med masser som trusler mot naturtypen ravine, og som årsak til at en regional plan for masseforvaltning i Akershus ble igangsatt.

Planutvalget i Lier kommune har bestilt en oversikt over ravinelandskapet i Lier, den foreligger ikke ennå. Først når den foreligger kan vi ta stilling til et så omfattende prosjekt som det på Opsahl, og det i Tomineborgdalen.

Kanskje vil det også være aktuelt med en klimaplan for Lier, for å unngå fragmentering av og inngrep i sammenhengende grøntstrukturers viktige biotoper og økosystemer i naturlige fordrøyningssystemer (det vil si at nedbør holdes naturlig tilbake).

Lierelva er dalens hovedpulsåre, og alt vi gjør i dalsidene får følger for den. Styrtregn, som kommer like brått på hver gang, medfører flom i elva, som da går over sine bredder og inn på jordene, og gjør avlingene ubrukelig til mat. Lukking av raviner medfører å lede vannet til elva i rør som øker hastigheten på vannet og vi får slike flomskader på jordene.

At man skal «få noe ut av det» ble i møtet brukt som argument for utfylling av ravinedalene.

Slik jeg ser det, er nettopp den tankegangen grunnen til at ravinelandskapet er satt under lupen nasjonalt. Når man ikke har sans for naturen som en verdi i seg selv, men som noe som først får verdi ved bearbeiding og utvikling til idrettsanlegg, golfbaner, tomter, parker og annet som mennesker skal bruke, er det fare på ferde. Ja, selv utfylling til landbruksjord er en trussel for ravinedalene.

I Lier ble det bulldosert og fylt igjen svært mange raviner på 70-tallet, og de fleste gårdsdammene gikk også med i dragsuget den gangen, til fordel for større og mer lettdrevne jordbruksarealer.

De få dammene som er igjen får ekstra verdi etter en tørkesommer som vil har hatt i år, de ble i sin tid etablert som vanningsdammer, og det kan se ut som de kommer til nytte igjen om tørken i sommer var et utslag av klimaendringer og ikke et engangstilfelle. Dammene har også ofte salamander boende, hvilket er en verdi i seg selv.

Når det nå ser ut til å komme en ny «bølge» av ønsker om å fylle igjen og rydde opp i ravinelandskapet, er det både bra og skummelt på en gang.

Skjøtsel og vedlikehold trengs i ravinelandskap der det bor folk. Beitedyr bør tilbake i ravinene, som naturlige kulturlandskapspleiere. Hvis man ikke følger med og ser hva som skjer av utglidninger, og demmer opp for småras etter hvert som de skjer, ved å flytte eller få tilkjørt masser til steinsetting av dalsidene og oppbygging av utglidde veier, ville mye av Lierdalen vært utilgjengelig. Enkelte hus ville stått på «øyer» med avgrunn på alle kanter. Bønder vet dette, og det meste skjer som skjøtsel, en naturlig del av det å forvalte gård og grunn.

Når bevegelsene i ravinene blir holdt øye med, og reparert litt og litt, går det bra. Om skjøtsel blir forsømt over år, blir utglidningene så alvorlige til slutt, at store tiltak må til.

Da må det vurderes hva som skal reddes ved rassikring og massefylling, og hvor naturen må gå sin gang. Er det hus som ligger utsatt til, bør disse selvsagt forsøkes reddes, men til hvilken pris?

Der er vi inne på det store spørsmålet: Hva gjør vi når ravinen er blitt så dyp og så rasfarlig at det kreves nærmest en «rotfylling» for å bøte på skaden?

Hvilke konsekvenser har det å fylle igjen områdene på Opsahl og i Tomineborgdalen?

Egner disse grønne lungene seg til gjenfylling, eller skal de nennsomt steinsettes og forbli mest mulig intakte?

Hvor viktig er ravinene eller «lymfesystemet» for Grønne Lier?

Vi er sikre på det er mange fagfolk i bygda som kan dette bedre enn oss som politikere, vær så snill og kom på banen! Det dreier seg om hvordan landskapet i dalen skal se ut i framtida, akkurat nå er det Østsida av dalen det gjelder, og hvorvidt den bynære grønne lunga som Tomineborgdalen er, kan tettes igjen uten konsekvenser for oksygenopptaket til folk og dyr i Drammen?