12. desember 2024

 Vi er halvveis i advent, og vår julereise nærmer seg. Jeg kjenner at spenningen stiger dag for dag, og skrivelysten og kreativiteten lider under det. Jeg legger derfor ut det siste innlegget i min lille adventsblogg i dag, og ønsker deg som leser en fortsatt fin adventstid og god jul når den tid kommer!

Men så har jeg allikevel litt på hjertet i dag. Artisten Sol Heilo ble i går frastjålet en tilhenger med masse utstyr hun er avhengig av i sin jobb som artist og kunstner. Jeg delte innlegget hennes på min side, og oppfordret mine venner til å dele. Så ser jeg en kommentar under innlegget: om hun har låst hengeren. Det vet jeg ikke, men hadde det spilt noen rolle, i og med hele hengeren har blitt tauet bort?

Vi hadde to grove innbrudd i løpet av tida vi drev vertsgården. Jeg husker den lammende følelsen da vi oppdaget det. Jeg mistet mer enn det som ble stjålet den gangen, nemlig tilliten til folk og tryggheten i eget hus. Nå hadde jeg kanskje i overkant mye av begge deler, kanskje hadde tilliten jeg alltid har hatt til folk på et tidspunkt gått over i naivitet, og tryggheten i livet over i resignasjon. 

Disse hendelsene er historie nå, og lærdommen er at jeg har fått en mer balansert tillit til folk, og mer realistisk trygghet i livet. Jeg utsetter meg for noe mer risiko, og tåler spenning bedre enn på lenge. Jeg er allikevel påpasselig med det meste jeg gjør, og passer godt på det jeg eier. 

Jeg håper Sol Heilo får tilbake tilhengeren sin med innhold, og at du slipper å oppleve tyveri og innbrudd i juletida. Pass godt på det du har, ikke vær naiv!

Alt godt fra Tone B.

11. desember 2024

 Hva skjer en onsdag midt i adventstida når jula skal feires utenlands? Et av målene for dagene som gjenstår, er å "spise oss ned", slik at kjøleskapet er mest mulig tømt før vi drar. Litt av en måsetting, vi er heldige som har så nok av alt, at å begrense seg er en dyd. 

Vi har noen hyggelige vennetreff å se fram til, og pakking! Hva tar en med seg dit hvor temperaturen varierer mellom 20 varme og 5 kalde grader?? Det blir som ekstremvariant av norsk vår og høst! Badedrakt og ullgenser! Ja, ja, egentlig ikke så uvant for meg som prøvde isbad i Drammen forrige vinter...

I disse dager er strømmen dyr, og variasjonen fra landsdel til landsdel er stor. Nå er det vel ordninger som jevner ut det folk faktisk må betale, men allikevel, noe uopprettelig har skjedd med strømpolitikken, slik det ser ut. Nok om det, jeg har undret meg over dette lenge.

Litt pludring om smått og stort i bloggen i dag, jeg tar fram amerikakofferten, finner fram badedrakta og ullgenseren, gleder meg til tapas hos gode venner i kveld, og ønsker deg nok en fin førjulsdag!

 

10. desember 2024

 Om en uke reiser vi til Eirik i USA. Derfor har juleforberedelsene allerede vart en stund for min del. Da blir det tydelig hva som er viktig - å se familie og venner, og å spise noen av de tradisjonelle rettene.

Til jul gleder jeg meg aller mest til å treffe sønn og svigerdatter, og feire jul sammen! At det også blir et avbrekk fra vinteren, kommer som en deilig bonus! 

Robotstøvsugeren jobber på, strever litt med dørstokkene, men tar sats og kommer seg over med pust og pes. Jeg reflekterer over livet, hvordan det stadig er i endring. Noen ganger er endringene store, nærmest å regne som paradigmeskifter. Det tar tid å tilpasse seg en helt ny tilværelse, og jeg kjenner fortsatt på det etter alle flyttingene. Jeg kjenner også på det å bryte juletradisjoner ved å reise utenlands. Første gang vi gjorde det, var i 2015, da besøkte vi Eirik og Håkon i Chile. Da ble alle tradisjoner brutt, og etter det har det vært lettere å gjøre endringer i julefeiring, pynting og matlaging. Tradisjonene skrelles av, lag for lag, og det er spennende å se hva som blir igjen år for år, hva som betyr noe, hva det følger glede med å opprettholde. Jeg tok bilde av det pyntede julebordet før julekålen, og kjente på gleden over å ta fram nisseserviset enda et år, jeg prioriterer plass i skapet til det, selv om det kun brukes til jul. 

Jeg bakte de tre brødsortene i år, men la merke til at det gikk mest av grovbrødet. Så får vi se hva som skjer neste år, om vørterkaka og hvetekaka blir historie, som det hjemmebryggede ølet, den hjemmelagde fårerullen, det selvhugde juletreet og julekortskriving har blitt, sammen med mange andre ting jeg ikke kommer på i farta. Stresset forsvinner sammen med tradisjonene, det er en velsignelse. Sånn som jeg holdt på før! Jeg blir flau ved tanken på alt jeg gjorde før jul, jeg opprettholdt tradisjoner som om det gjaldt livet! Ikke rart det ble noen "melt-downs" i blant...

Kos deg med juleforberedelser du som leser, ha en fin tirsdag!

9. desember 2024

 Dagen derpå, det er mandag. Stua er satt tilbake til utgangspunktet, bordplater tatt bort, bestikk og servise lagt i skuffer og skap. Men adventsstemningen holdes igjen, med julestjerne, hyasinter, adventslys og røkelse på lilla løper.

Det gikk lite mat i går! Vi reflekterte over det til frokost i dag, Øystein og jeg. Det vil si, suppen gikk det en del av, det var brød og pålegg som det ble spist lite av. Jeg mener å huske fra årene før at det virkelig har vært stort innhogg av mat i dette måltidet. Forskjellen fra da til nå, er at vi alle var yngre, mer aktive og dermed spiste mer. Den gangen hadde vi dessuten våre tre halvvoksne sønner hjemme til jul.

Jeg husker det var stas med julemat, julekaker, marsipan og klementiner. Mor og far kjøpte en kasse med klementiner til jul, og vi barna satt foran barne-tv, skrelte og spiste. Dessuten fant vi en klementin i julestrømpa første juledag, gjerne sammen med en liten boks med rosiner og en sjokoladeplate.

Nå kommer sola inn vinduet og setter meg i en annen stemning, tilbake til her og nå. 

Jeg bruker litt tid på å nullstille meg etter et selskap, det krever fokus og forberedelser i forkant, og da blir det en utpust som varer til livet igjen tar tak, og der skjedde det....

En melding på telefonen, og nå har jeg nettopp vært og hentet en vintage julegave til Eirik, som han ønsket seg, tilfredsstillende å finne noe brukt på Finn. 

Nyt vakker ettermiddagssol!

8. desember 2024

 Årets "julekål" er servert og fortært på nisseserviset, i år igjen. Jeg er glad og takknemlig for familien som stilte opp, og gjorde at tradisjonen fortsatt holdes levende. "Julekål" har vært servert i jula på gården så lenge jeg kan huske, og lenge før det. Retten, som er ei suppe, består av kraft fra koking av rull og sylte, og ribbefett. Om vi stopper der, heter det "mølje", den serveres med et spesielt flatbrød, "møljebrød", som fortsatt selges under det navnet, og spises med gaffel. I vår familie blir mølja utvidet med finsnittet kål, karve og kjøttboller, derav navnet "julekål", og spises som suppe med skje. Ved siden av, har vi julens brød, vørterkake og hvetekake, edamerost, geitost, sylte og rull, og gjerne et par andre oster med marmelade til. 

Å være vertskap for denne tradisjonen er vi glade for, selv om vi ikke lenger bor på gården. 

Jeg tar fram juleduker som jeg husker fra barndommen, i dag fikk jeg greie på at min mormor hadde brodert den ene, min mor den andre, bestefar den tredje. Ellers dukker det opp lysestaker etter farmor og farfar, sølvskjeer etter oldemor og oldefar, og diverse minner i julepynten etter folk i familien som har feiret jul før oss. 

En velsignet stund, akkompagnert av den lave duren fra oppvaskmaskinen, med beina høyt, jeg fordøyer dagens selskap med å skrive dette, og takker dere alle som spanderte denne andre søndagen i advent med oss!

Ha en fin kveld!

7. desember 2024

I dag har jeg ikke stort på hjertet, det er praktiske gjøremål som vinner over det skriftlige. Jeg innser at det for min del må være et overskudd av tid og krefter for at inspirasjonen og skrivegleden skal oppstå. Under stress holder begge seg unna, hvor gjemmer de seg, mon tro? Jeg ser dem for meg som to luringer som ikke gidder å bruke tid på å dytte en treg dame, meg, i gang - siden de har slitt seg ut på det før. Når de oppdager at de praktiske gjøremålene er for mange til at det kommer ord, går de og legger seg igjen, og våkner ikke opp før jeg vekker dem.... og nå tror jeg jammen de våknet og ble med på leken en liten stund!

Ha en fin lørdag!

6. desember 2024

6. desember 2024

Jeg så «Snøsøsteren» på Netflix her om kvelden. Jeg tenkte det var en barnefilm, aldersanbefalingen var 10 år.

Jeg ble satt rett tilbake til min egen sorgprosess for 20-30 år siden underveis i filmen. De døde jeg sørget over, min farfar, farmor og far, «oppsøkte» meg helt til jeg bearbeidet sorgen og slapp dem videre. Dette klarte jeg ikke uten hjelp, og hjelpen kom i de mest utrolige forkledninger, som i gode menneskemøter, via ulike terapeuter, drømmer og «syner».

Nå har jeg også vært i en slags sorgprosess etter å ha solgt barndomshjemmet, gården vår. Jeg vet imidlertid at jeg har kommet videre, ved at jeg skriver dette, her og nå.

Jeg har ikke hatt tilgang til kreativitet og skaperevne på lenge, og har undret meg på om de ville komme tilbake noen gang. Jeg vet fra før at jeg ikke kan presse fram ord eller drømmer, de må strømme uhindret fra det ubevisste og ned på arket.

Jeg følger Mai Camilla Munkejord sin prosess gjennom bøkene hennes, podcasten «La masken falle», og gjennom det hun skriver på Facebook, samt kommentarene fra andre lesere. Dette har inspirert meg, og jeg takker for at hennes prosess har bidratt til å «restarte» min egen.

Jeg legger ut dette som dagens tekst på min lille adventskalender her på bloggen min, og takker deg som leser.

Ha en fin fredag!

5. desember 2024

Hva svarer du når noen spør deg om hjelp eller å få låne noe, og det ikke passer akkurat da?

For eksempel at du skal bruke tingen i løpet av dagen, men vet ikke akkurat når, og vil ha den tilgjengelig?

Og hva blir reaksjonen hos den som spør?

En sjelden gang blir jeg, og jeg vil tro de fleste, utsatt for det, og før har jeg alltid bare sagt ja, selvfølgelig til den som spør, og sittet igjen med ergrelse over at den tingen selvsagt er borte, akkurat idet jeg skulle bruke den selv. 

Jeg har lært at løsningen er å gjøre konkrete avtaler, slik at begge tilpasser seg.

Dette er noe de fleste gjør helt automatisk, jeg har måttet lære det.

For at en slik "byttehandel" skal gå smertefritt for seg for begge parter, må den som spør tåle betingelsene som settes, uten å bli fornærmet over det. Den som eier tingen/arbeidskraften gir noe som har verdi for den andre, der og da, og vil være behjelpelig om han føler at den som spør anerkjenner det, og ikke tar tjenesten som en selvfølge. 

Den som spør må også være forberedt på et nei, at det ikke passer, og tåle det, uten å ta det som en avvisning av det mennesket for alltid. Jeg vet om folk som lever med avvisningsproblematikk, det kan være en butikk man "aldri setter sine bein i", fordi en ansatt en gang har oppført seg "frekt", eller en venn som takket nei til en invitasjon og aldri ble invitert igjen. Noen har lite å gå på, og lar den minste avvisning påvirke relasjoner og handlemønstre for alltid.

Med disse refleksjonene ønsker jeg deg en fin adventstorsdag!

4. desember 2024

Dagens tema: Hva kan jeg dele av informasjon om meg selv, og til hvem?

Hva er forskjellen på privat, personlig og offentlig?

Jeg husker en psykolog som brukte metaforen teaterscene og sal for å belyse forskjellen. Fordel dine venner i salen, de på første rad kan du dele det meste med, og så deler man mindre og mindre jo lengre bakover i salen de sitter. Det du deler som når de på øverste losjerad, kan like godt stå på trykk i avisa!

Gjennom livet endrer det seg hvem som sitter hvor i salen, i forhold til deg som står på scenen. Noen få vil kanskje alltid sikre seg plass på første rad, og få med seg de fleste forestillingene, mens andre flytter seg i salen fra forestilling til forestilling, de kommer og går, og får kanskje bare med seg en og annen, når det er noe på programmet som interesserer. 

Det eneste som er fast, er at jeg spiller hovedrollen på min egen scene, slik alle andre gjør på sine!

Det er kanskje hovedbudskapet her, la aldri noen andre spille hovedrollen i ditt liv!

Ha en fin adventsonsdag!

3. desember 2024

Jeg så ut av vinduet, og måtte bare ta et bilde av novembersola over åsene på andre sida av elva i dag. Lyset på denne tida av året har alltid fascinert meg, jeg fikk alltid lyst til å male den gangen jeg holdt på med det. 

I går var jeg på konsert på Lier kulturscene sammen med en god venninne, veldig hyggelig å bli invitert med på et trivelig førjulsarrangement i nærmiljøet. ....og det både svingte og berørte, tre kor og et band sørget for skikkelig god stemning.

Med lyden av oppvaskmaskinen, duften av kaffe, levende adventslys inne og vakkert novemberlys ute, er det godt å ha pc i fanget og skrive det som måtte komme.

Ja, hva trenger å bli sagt i dag? Hva presser seg på? 

Gleden over livet 

At en venn får gode nyheter av legen etter å ha gått lenge med sykdomsfrykt 

At en annen venn stadig kommer seg etter en stygg ulykke

Gleden ved å få bilder og video av glade barnebarn med nisseluer i adventstida

Spenningen ved nye oppgaver for både mann og meg framover

Forventninger til å feire jul i utlandet i år

Gleden over at det går bra med alle barna og familiene deres, og øvrig familie

Jeg ble spurt i går, da jeg fortalte at vi skulle feire jul utenlands, om jeg ikke var stressa ved tanken? Jeg kjente godt etter, og kunne si nei med hele meg. Vi feirer litt norsk jul hver dag nå i adventstida, spiser hjemmelaget leverpostei, sylte og edamerost på brødskiva, ser på julekalender på tv, har besøk og er på besøk, og er klare for helt andre tradisjoner dit vi kommer, til Sør-Carolina, USA. 

Så ønsker jeg deg en riktig fin tirsdag, vakkert ute i dag!

2. desember 2024

Politikk - på de hjelpeløses premisser eller på dem som skaper verdier sine?

Jeg hadde nylig en samtale som satte meg på spørsmålet - som jeg jo for all del også har vært opptatt av i alle år siden "politikeren i meg" våknet.

I stedet for å lage en diskusjon ut av samtalen, lyttet jeg, og fikk mange fine innspill til videre refleksjon.

Jeg leser, skriver og tenker, det er min hovedinteresse. I pausene går jeg en tur, baker brød, lager middag, vasker klær og hus. 

Hun jeg snakket med fortalte at hun verken leste eller skrev, ble kvalm bare ved tanken på å uttrykke seg på noe medium i det hele tatt. Dette var som forventet ut fra hennes situasjon, hun var uføretrygdet på grunn av ME. 

Våre liv var ellers ganske like, slo det meg. Jeg er også hjemmeværende, og har vært det i mange år. Min situasjon er selvvalgt, mens hun har blitt tvunget ut i uførhet, med sin diagnose. Jeg har brukt tid og krefter på verv innen politikk og annet, skrevet leserinnlegg, blogg og bok, ja, levd akkurat slik jeg selv har valgt, fordi vi også drev gård som bedrift i mange år, og hentet inntekt derfra. Hva om jeg ikke hadde orket noe av dette? Hvordan ville livet mitt vært da? Når bare de daglige, private oppgavene gjensto, dag ut og dag inn? Og jeg nesten ikke hadde orket det en gang? 

Jeg kjenner til andre som henne, som tilsynelatende har fungert helt fint i mange år, før kroppen sa bom stopp, og diagnosen ME ble satt. Hva er ME? Det er det mange som forsker på, og jeg skal ikke begi meg ut på spekulasjoner her. Det jeg ser, er at sykdommen er reell for dem det gjelder, og at jeg ikke på noe vis ville byttet med deres tilværelse. Jeg har valgt et liv i frihet, hvor jeg kan bruke energi på det jeg helst vil, og leve så sakte eller fort jeg vil, uten at noen kan komme med innvendinger eller styre meg. 

Det kreve selvstyring å leve slik, og jeg innser at det ikke er for alle, jeg er heldig.

Tilbake til spørsmålet jeg startet med. Selvsagt skal alle i samfunnet ha et verdig liv, det gavner oss alle. For at alle skal få, må de som skaper verdier ha rammevilkår som stimulerer dem til vekst, slik at kaka til fordeling vokser, ikke som nå, at de hånes på skammens vegg, slik vi har sett i avisene den seinere tid. 

Jeg husker fra starten av min tid i politikken. Vi var på et møte i ei bygd, sakene til diskusjon ble presentert med kaffe til, og det var trivelig stemning. Jeg fulgte med og var stort sett enig i det som ble sagt, helt til ei dame sa dette: "Først må me dela, så kan me skapa". Jeg rakk opp handa og sa at hun kanskje hadde uttrykt seg feil, at vi vel må skape før vi kan dele? For hvor kommer det vi skal dele fra? "Det kjem frå Gud og er likt fordelt til oss alle" sa hun. 

Da forsto jeg at vi mennesker noen ganger er så til de grader på hver vår planet, at vi faktisk ikke får øye på hverandre før vi blir invitert inn i hverandres verden.

"Jeg ser deg med dine øyne, du ser meg med mine", er essensen av dette diktet av Jacob Levi Moreno, jeg takker for tiden din og ønsker deg en god dag med dette:

A meeting of two

Eye to eye, face to face

If I could tear your eyes out

And place them instead of mine,

And you will tear my out out

And place them instead of yours

And I will look, at you with your eyes

And you will look, at me with my eyes.

1.desember 2024

Første søndag i advent, første førjulstid i Auvi terrasse, Lier. Forrige adventstid bodde vi i Drammen, det er ikke til å tro at vi har flyttet tilbake til Lier, bygda vår. Behovet for å skrive litt hver dag i adventstiden kom med datoen, i år som i fjor. Det er spennende å se og føle hva som kommer av inspirasjon på nytt sted, i ei ny tid. Ja, det å flytte blir på sett og vis å nullstille livet, og la det begynne på nytt, i voksen alder.

Hva er viktig å bevare? Hva er det nødvendig å gi slipp på? Hvor sitter skuffelsen over drømmer og mål som ikke ble noe av? Sorgen over tap?

Spørsmålene over kan nå hakes ut, eller bedre: besvares med gleden jeg kjenner på her jeg sitter, over å ha kommet over på den andre siden, å ha landet noenlunde hel. Riktignok ble resultatet underveis i landingen to nye hofter, men hode og hender er fortsatt intakt, og beina virker bedre enn på mange år de også. 

Jeg sto opp til et seminar på nettet om følelser i dag, ville høre hva kurset gikk ut på. Det var nyttig å få frisket opp kunnskap fra flere år tilbake, og å innse at jeg slett ikke trenger nytt kurs, bare en liten påminnelse om å hente fram det jeg allerede vet. 

Viktigst er vissheten om at "bak skyen er himmelen alltid blå". Denne klisjeen er essensen i hva dette kurset lovet. At det bakenfor stress, angst, depresjon og uro finnes et stille sted i hver av oss, og at det noen ganger krever et arbeid å rydde bort alt som har samlet seg gjennom livet for å få tilgang til eget "stille rom". Å, du, som jeg har ryddet! Flere generasjoners oppsamlede saker og ting, både fysisk og psykisk, på godt og vondt, vakkert og stygt, perler og skrot. Jeg har sortert og kastet, lagret noe til siden, solgt og gitt bort. 

Det har vært en livsnødvendig prosess, og som kommer til å pågå livet ut. 

Denne første søndag i advent ble dagen for refleksjon, en deilig morgen etter et hyggelig lag i går. I godt selskap smakte et langbord med feststemte mennesker seg gjennom 9 ulike juleølslag, og stemningen steg i takt med stemmegivingen til en vinner ble kåret, det lokale juleølet fra Aass bryggeri! (Rakfisken og julematen smakte dessuten fantastisk, som den pleier!)

Jeg takker vertskapet for en herlig kveld, starten på årets adventstid kunne ikke vært bedre!

Så ønsker jeg en god søndag til deg som har lest så langt, jeg skal se julegrana tennes hos mor på Hallingstadtunet seinere i dag.