Tanker etter å ha sett den danske serien "Familier som vores" på nrk.

 "Europa vil brenne". Sa en jeg kjenner for rundt ti år siden, og flyttet til en annen verdensdel. Jeg kom på dette utsagnet igjen da jeg så den danske serien "Familier som vores" som ble lansert på nrk den 1.januar. Det har heldigvis ikke kommet til "brann" i Europa ennå, men uroligheter, klima- og miljøkatastrofer og framvekst av ekstreme høyrepartier ser vi på nyhetene nærmest hver dag. 

Serien gjorde et dypt inntrykk, og jeg kan relatere mye til eget liv, med flyttinger og nyetableringer i nærmeste familie, selv om vi slett ikke har opplevd samme tragedie som i serien, at hele landet er i ferd med å synke i havet. 

Vi er trygge i Norge. Og i Danmark i uoverskuelig framtid, håper jeg. Men en liten tvil har kommet. Hvor langt unna en klimakatastrofe er de mest utsatte landene i Europa? Hvor fort stiger havet? Hva vil filmskaperne vise oss, eller forberede oss på?

Å forlate alt kjent. Å miste hjem, familie, venner, tradisjoner, språk, historie, sanger. Hva gjør det med folk? Hva kjennetegner dem som  klarer seg i nytt land, lærer seg nytt språk, skaffer kontakter, venner, jobb? Hvem klarer ikke å tilpasse seg og går dukken? 

I serien følger vi flere familier og enkeltskjebner som vikles inn i hverandre. Vi ser hvordan enkelte tar irrasjonelle valg som blir skjebnesvangre for flere, og bestemmende for hvor de havner. 

Noen betraktninger fra meg på en søndag i januar 2025, trygt i egen stue, i Norge. 

Hva julekaktusen fortalte

 9. januar 2025

Det første blogginnlegget i det nye året. Jetlagen er på det nærmeste borte, og søvnmønsteret har stabilisert seg etter USA-turen i jula, selv om jeg fortsatt er noe trøtt og vil sove lenger om morgenen. Det kan jo også være vintermørket som forårsaker det.

I dag har jeg hatt en sjau med stueplantene. Jeg har lenge sett at de to store kaktusene etter farfar har hengt slapt nedover kanten på pottene, og ikke blomstret som de pleier på høst og vinterstid. I dag tok jeg fatt i dem, og så at selve rota var begynt å råtne, og at det bare var å prøve å redde noen av de strammeste greinene før det var for seint.

Jeg har det slik med planter at de «snakker» til meg i sitt eget språk, som noe i meg mener å forstå. Jeg har nok en «magisk tenkning» rundt plantespråket. Jeg kan også tolke dyrespråk magisk, for eksempel kan synet av et ekorn eller et rådyr fortelle meg noe om mitt underbevisste, det er som om en beskjed derfra blir oversatt til en tanke som mitt bevisste selv kan tolke og forstå, og sinnsstemningen kan endres på et øyeblikk.

Nå var det de to jule- eller novemberkaktusene som snakket til meg, gjennom å være døende. Jeg overtok begge kaktusene etter at farfar døde i 1995, og har altså holdt liv i dem i de 30 årene som har gått siden den gang. De har vært igjennom flere flyttinger, og har klart seg, til og med blomstret de stedene vi har bodd, forresten, jeg husker ikke om de bar blomster i Drammen. I hvert fall har jeg sett dem sture her i leiligheten i Lier siden vi kom hit. Det var akkurat som de sa: «Nå orker vi ikke å venne oss til nok et nytt sted, nå gir vi opp».

Jeg frigjorde grenene fra røttene i dag. De som så friskest ut satte jeg i potter med jord, jeg fant råd om hvordan på Google. Jeg satte også noen greiner i vann for å se om de utvikler røtter, slik at jeg kan plante dem i jord seinere.

Så får jeg bare vente og se hvordan dette går. Vil noen avleggere klare seg og vokse videre, eller var dette slutten på de 60-70 år gamle kaktusene etter farfar, og dermed på tide for meg å gi slipp på minner om ham?

Jeg har forresten to julekaktuser som har blomstret i vinter, og har trodd de var nye, det vil si fått eller kjøpt, uten at jeg husker mer om når eller hvem jeg eventuelt skulle ha fått dem av. Da jeg så nærmere etter, akkurat nå, var stammen på disse tykk og så ut som skilpaddeskjell, lik stammen på de to som nå er døde. Jeg husker ikke om dette er avleggere etter farfar sine, men mistenker det, og blir glad ved tanken! Nok en gang endret sinnsstemningen min seg, fra sorg til lettelse, og håp om en videreføring av det som er verdifullt i familiehistorien. Det vonde har jeg kvittet meg med, og ønsker det nye året velkommen med denne innsikten.