"Dagen før dagen"

 "Dagen før dagen" - tre ord som pleide å framkalle kriblende, yrende forventninger til varm familiehygge, god mat, gaver og overraskelser. Som barn, rangerte jeg begivenhetene i motsatt rekkefølge. 

I dag framkaller de samme ordene det stikk motsatte. Jeg kjenner på sinne, skuffelse, frykt, kulde, forakt og avsky. Og under disse følelsene, ligger sorg, tristhet, oppgitthet og medfølelse. For at gleden igjen skal titte fram, har jeg lært og erfart at de negative følelsene må anerkjennes og bearbeides. Som jeg gjør nå, ved å skrive ned det jeg tenker og føler, akkurat nå.

De siste dagene har den ene sjokkerende nyheten avløst den andre, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal ramse opp. Jeg velger å skrive i generelle former.

Hva er det som skjer i verden? 

Vi har nettopp kommet hjem etter tre uker i USA. Vi besøkte sønn og svigerdatter som bor der, ellers hadde vi nok ikke vurdert det reisemålet i disse tider. Men vi dro, hadde et flott opphold hos våre kjære, selv om nyhetene disse tre ukene i januar prøvde å overbevise oss om noe annet. For det var mye som skjedde. Grønland -krise og ICE-drap som de viktigste nyhetssakene. Og uværet på slutten av oppholdet. Krise på krise. Og jeg har sjelden slappet så godt av på noen ferie. Så stille og rolig i nabolaget der vi var, så fantastisk vertskap, så mange gode frokoster og middager, kortspill og private piano-huskonserter, så hyggelig personale i butikker og restauranter, så mye fint å kjøpe, så mye godt å spise og drikke, så fine, brede veier å kjøre på. Ja, alt er fint og tilrettelagt i det landet. Alt er stort, enkelt og mye. Større kjøleskap enn vi har, større komfyr, større vaskemaskin og garasje, større pakninger med dopapir, brus, biff, ja alt er stort! Jeg foretrekker det lille livet slik vi har det her vi bor, slik vi er vant til, heldigvis gjør jeg det, selv om det er fint å oppleve noe annet.

Vi er tilbake hjemme i Norge nå. Til det samme nyhetskjøret, mediedrevet, sjokkene, bare med nye aktører. Det er akkurat som vi er i en serie som akkurat nå har startet en ny sesong, med nye skuespillere og intriger, mens den gamle historien surrer og går i bakgrunnen. Stadig nye hovedroller og biroller, noen får mer søkelys og omtale enn andre. Og det knaker i "det norske hus". 

Jeg malte et bilde for mange år siden som jeg kalte, "smuldre". Motivet var en ørn som hadde overblikket, og kikket ned på et gjerde i full oppløsning. Noe i meg følte at rammeverk og rekkverk i meg selv og ellers i verden var i ferd med å gi etter. Det gamle måtte gi tapt for at noe nytt skulle vokse fram. "Nytt liv av daude gror", synges det i sangen "No livnar det i lundar" av E. Blix. På den tida jobbet jeg mye med "innvendig arbeid" og hadde livaktige drømmer og som jeg gjenskapte i mine malerier og dermed fikk større forståelse av hva min indre stemme forsøkte å fortelle meg. 

Nå kommer ørnebildet, og tankene rundt det, igjen opp i bevisstheten, og jeg forstår at tida nå har kommet for at gamle demninger skal briste, bli værende slik, eller bygges opp på nytt, råtne gjerder gi etter, repareres, flyttes eller fjernes. 

Selv om det knaker i sammenføyningene, stormer på toppene i samfunnet og verden i disse dager, kan jeg ikke annet enn tenke at det kommer noe uventet, for noen, godt, for andre, tilsynelatende ikke, ut av dette uværet, noe jeg overhodet ikke ser nå, men kanskje når stormen har roet seg, en gang utpå våren, når snøen smelter og hestehoven titter fram, ja, til og med brøyter seg vei gjennom asfalten med ustoppelig livskraft og vilje.