torsdag 5. desember 2024

6. desember 2024

6. desember 2024

Jeg så «Snøsøsteren» på Netflix her om kvelden. Jeg tenkte det var en barnefilm, aldersanbefalingen var 10 år.

Jeg ble satt rett tilbake til min egen sorgprosess for 20-30 år siden underveis i filmen. De døde jeg sørget over, min farfar, farmor og far, «oppsøkte» meg helt til jeg bearbeidet sorgen og slapp dem videre. Dette klarte jeg ikke uten hjelp, og hjelpen kom i de mest utrolige forkledninger, som i gode menneskemøter, via ulike terapeuter, drømmer og «syner».

Nå har jeg også vært i en slags sorgprosess etter å ha solgt barndomshjemmet, gården vår. Jeg vet imidlertid at jeg har kommet videre, ved at jeg skriver dette, her og nå.

Jeg har ikke hatt tilgang til kreativitet og skaperevne på lenge, og har undret meg på om de ville komme tilbake noen gang. Jeg vet fra før at jeg ikke kan presse fram ord eller drømmer, de må strømme uhindret fra det ubevisste og ned på arket.

Jeg følger Mai Camilla Munkejord sin prosess gjennom bøkene hennes, podcasten «La masken falle», og gjennom det hun skriver på Facebook, samt kommentarene fra andre lesere. Dette har inspirert meg, og jeg takker for at hennes prosess har bidratt til å «restarte» min egen.

Jeg legger ut dette som dagens tekst på min lille adventskalender her på bloggen min, og takker deg som leser.

Ha en fin fredag!

5. desember 2024

Hva svarer du når noen spør deg om hjelp eller å få låne noe, og det ikke passer akkurat da?

For eksempel at du skal bruke tingen i løpet av dagen, men vet ikke akkurat når, og vil ha den tilgjengelig?

Og hva blir reaksjonen hos den som spør?

En sjelden gang blir jeg, og jeg vil tro de fleste, utsatt for det, og før har jeg alltid bare sagt ja, selvfølgelig til den som spør, og sittet igjen med ergrelse over at den tingen selvsagt er borte, akkurat idet jeg skulle bruke den selv. 

Jeg har lært at løsningen er å gjøre konkrete avtaler, slik at begge tilpasser seg.

Dette er noe de fleste gjør helt automatisk, jeg har måttet lære det.

For at en slik "byttehandel" skal gå smertefritt for seg for begge parter, må den som spør tåle betingelsene som settes, uten å bli fornærmet over det. Den som eier tingen/arbeidskraften gir noe som har verdi for den andre, der og da, og vil være behjelpelig om han føler at den som spør anerkjenner det, og ikke tar tjenesten som en selvfølge. 

Den som spør må også være forberedt på et nei, at det ikke passer, og tåle det, uten å ta det som en avvisning av det mennesket for alltid. Jeg vet om folk som lever med avvisningsproblematikk, det kan være en butikk man "aldri setter sine bein i", fordi en ansatt en gang har oppført seg "frekt", eller en venn som takket nei til en invitasjon og aldri ble invitert igjen. Noen har lite å gå på, og lar den minste avvisning påvirke relasjoner og handlemønstre for alltid.

Med disse refleksjonene ønsker jeg deg en fin adventstorsdag!



onsdag 4. desember 2024

4. desember 2024

Dagens tema: Hva kan jeg dele av informasjon om meg selv, og til hvem?

Hva er forskjellen på privat, personlig og offentlig?

Jeg husker en psykolog som brukte metaforen teaterscene og sal for å belyse forskjellen. Fordel dine venner i salen, de på første rad kan du dele det meste med, og så deler man mindre og mindre jo lengre bakover i salen de sitter. Det du deler som når de på øverste losjerad, kan like godt stå på trykk i avisa!

Gjennom livet endrer det seg hvem som sitter hvor i salen, i forhold til deg som står på scenen. Noen få vil kanskje alltid sikre seg plass på første rad, og få med seg de fleste forestillingene, mens andre flytter seg i salen fra forestilling til forestilling, de kommer og går, og får kanskje bare med seg en og annen, når det er noe på programmet som interesserer. 

Det eneste som er fast, er at jeg spiller hovedrollen på min egen scene, slik alle andre gjør på sine!

Det er kanskje hovedbudskapet her, la aldri noen andre spille hovedrollen i ditt liv!

Ha en fin adventsonsdag!

tirsdag 3. desember 2024

3. desember 2024

Jeg så ut av vinduet, og måtte bare ta et bilde av novembersola over åsene på andre sida av elva i dag. Lyset på denne tida av året har alltid fascinert meg, jeg fikk alltid lyst til å male den gangen jeg holdt på med det. 

I går var jeg på konsert på Lier kulturscene sammen med en god venninne, veldig hyggelig å bli invitert med på et trivelig førjulsarrangement i nærmiljøet. ....og det både svingte og berørte, tre kor og et band sørget for skikkelig god stemning.

Med lyden av oppvaskmaskinen, duften av kaffe, levende adventslys inne og vakkert novemberlys ute, er det godt å ha pc i fanget og skrive det som måtte komme.

Ja, hva trenger å bli sagt i dag? Hva presser seg på? 

Gleden over livet 

At en venn får gode nyheter av legen etter å ha gått lenge med sykdomsfrykt 

At en annen venn stadig kommer seg etter en stygg ulykke

Gleden ved å få bilder og video av glade barnebarn med nisseluer i adventstida

Spenningen ved nye oppgaver for både mann og meg framover

Forventninger til å feire jul i utlandet i år

Gleden over at det går bra med alle barna og familiene deres, og øvrig familie


Jeg ble spurt i går, da jeg fortalte at vi skulle feire jul utenlands, om jeg ikke var stressa ved tanken? Jeg kjente godt etter, og kunne si nei med hele meg. Vi feirer litt norsk jul hver dag nå i adventstida, spiser hjemmelaget leverpostei, sylte og edamerost på brødskiva, ser på julekalender på tv, har besøk og er på besøk, og er klare for helt andre tradisjoner dit vi kommer, til Sør-Carolina, USA. 

Så ønsker jeg deg en riktig fin tirsdag, vakkert ute i dag!



mandag 2. desember 2024

2. desember 2024

Politikk - på de hjelpeløses premisser eller på dem som skaper verdier sine?

Jeg hadde nylig en samtale som satte meg på spørsmålet - som jeg jo for all del også har vært opptatt av i alle år siden "politikeren i meg" våknet.

I stedet for å lage en diskusjon ut av samtalen, lyttet jeg, og fikk mange fine innspill til videre refleksjon.

Jeg leser, skriver og tenker, det er min hovedinteresse. I pausene går jeg en tur, baker brød, lager middag, vasker klær og hus. 

Hun jeg snakket med fortalte at hun verken leste eller skrev, ble kvalm bare ved tanken på å uttrykke seg på noe medium i det hele tatt. Dette var som forventet ut fra hennes situasjon, hun var uføretrygdet på grunn av ME. 

Våre liv var ellers ganske like, slo det meg. Jeg er også hjemmeværende, og har vært det i mange år. Min situasjon er selvvalgt, mens hun har blitt tvunget ut i uførhet, med sin diagnose. Jeg har brukt tid og krefter på verv innen politikk og annet, skrevet leserinnlegg, blogg og bok, ja, levd akkurat slik jeg selv har valgt, fordi vi også drev gård som bedrift i mange år, og hentet inntekt derfra. Hva om jeg ikke hadde orket noe av dette? Hvordan ville livet mitt vært da? Når bare de daglige, private oppgavene gjensto, dag ut og dag inn? Og jeg nesten ikke hadde orket det en gang? 

Jeg kjenner til andre som henne, som tilsynelatende har fungert helt fint i mange år, før kroppen sa bom stopp, og diagnosen ME ble satt. Hva er ME? Det er det mange som forsker på, og jeg skal ikke begi meg ut på spekulasjoner her. Det jeg ser, er at sykdommen er reell for dem det gjelder, og at jeg ikke på noe vis ville byttet med deres tilværelse. Jeg har valgt et liv i frihet, hvor jeg kan bruke energi på det jeg helst vil, og leve så sakte eller fort jeg vil, uten at noen kan komme med innvendinger eller styre meg. 

Det kreve selvstyring å leve slik, og jeg innser at det ikke er for alle, jeg er heldig.

Tilbake til spørsmålet jeg startet med. Selvsagt skal alle i samfunnet ha et verdig liv, det gavner oss alle. For at alle skal få, må de som skaper verdier ha rammevilkår som stimulerer dem til vekst, slik at kaka til fordeling vokser, ikke som nå, at de hånes på skammens vegg, slik vi har sett i avisene den seinere tid. 

Jeg husker fra starten av min tid i politikken. Vi var på et møte i ei bygd, sakene til diskusjon ble presentert med kaffe til, og det var trivelig stemning. Jeg fulgte med og var stort sett enig i det som ble sagt, helt til ei dame sa dette: "Først må me dela, så kan me skapa". Jeg rakk opp handa og sa at hun kanskje hadde uttrykt seg feil, at vi vel må skape før vi kan dele? For hvor kommer det vi skal dele fra? "Det kjem frå Gud og er likt fordelt til oss alle" sa hun. 

Da forsto jeg at vi mennesker noen ganger er så til de grader på hver vår planet, at vi faktisk ikke får øye på hverandre før vi blir invitert inn i hverandres verden.

"Jeg ser deg med dine øyne, du ser meg med mine", er essensen av dette diktet av Jacob Levi Moreno, jeg takker for tiden din og ønsker deg en god dag med dette:

A meeting of two

Eye to eye, face to face

If I could tear your eyes out

And place them instead of mine,

And you will tear my out out

And place them instead of yours

And I will look, at you with your eyes

And you will look, at me with my eyes.

søndag 1. desember 2024

1.desember 2024

Første søndag i advent, første førjulstid i Auvi terrasse, Lier. Forrige adventstid bodde vi i Drammen, det er ikke til å tro at vi har flyttet tilbake til Lier, bygda vår. Behovet for å skrive litt hver dag i adventstiden kom med datoen, i år som i fjor. Det er spennende å se og føle hva som kommer av inspirasjon på nytt sted, i ei ny tid. Ja, det å flytte blir på sett og vis å nullstille livet, og la det begynne på nytt, i voksen alder.

Hva er viktig å bevare? Hva er det nødvendig å gi slipp på? Hvor sitter skuffelsen over drømmer og mål som ikke ble noe av? Sorgen over tap?

Spørsmålene over kan nå hakes ut, eller bedre: besvares med gleden jeg kjenner på her jeg sitter, over å ha kommet over på den andre siden, å ha landet noenlunde hel. Riktignok ble resultatet underveis i landingen to nye hofter, men hode og hender er fortsatt intakt, og beina virker bedre enn på mange år de også. 

Jeg sto opp til et seminar på nettet om følelser i dag, ville høre hva kurset gikk ut på. Det var nyttig å få frisket opp kunnskap fra flere år tilbake, og å innse at jeg slett ikke trenger nytt kurs, bare en liten påminnelse om å hente fram det jeg allerede vet. 

Viktigst er vissheten om at "bak skyen er himmelen alltid blå". Denne klisjeen er essensen i hva dette kurset lovet. At det bakenfor stress, angst, depresjon og uro finnes et stille sted i hver av oss, og at det noen ganger krever et arbeid å rydde bort alt som har samlet seg gjennom livet for å få tilgang til eget "stille rom". Å, du, som jeg har ryddet! Flere generasjoners oppsamlede saker og ting, både fysisk og psykisk, på godt og vondt, vakkert og stygt, perler og skrot. Jeg har sortert og kastet, lagret noe til siden, solgt og gitt bort. 

Det har vært en livsnødvendig prosess, og som kommer til å pågå livet ut. 

Denne første søndag i advent ble dagen for refleksjon, en deilig morgen etter et hyggelig lag i går. I godt selskap smakte et langbord med feststemte mennesker seg gjennom 9 ulike juleølslag, og stemningen steg i takt med stemmegivingen til en vinner ble kåret, det lokale juleølet fra Aass bryggeri! (Rakfisken og julematen smakte dessuten fantastisk, som den pleier!)

Jeg takker vertskapet for en herlig kveld, starten på årets adventstid kunne ikke vært bedre!

Så ønsker jeg en god søndag til deg som har lest så langt, jeg skal se julegrana tennes hos mor på Hallingstadtunet seinere i dag.


tirsdag 12. november 2024

Morssåret, tanker etter bokbad med Mai Camilla Munkejord på Litteraturhuset 11.11.2024


«Morssåret» 11.11.2024 Litteraturhuset i Oslo

Mai Camilla Munkejord ble bokbadet av Therese Tonning


Refleksjoner skrevet av Tone B. Bergflødt

 

Forfatteren gikk rett på dagens tema:

«Hvor mye og lenge må morssåret renses før det er nok? Til mor dør? Til jeg dør?»

«Du må tåle såpass», sa de.

«Såpass tålte jeg ikke.»

Det er alltid foreldrene som har ansvar for relasjonen mellom foreldre og barn, uansett alder.

Det er aldri for sent å ta ansvar, å slippe det som ikke var vårt, det gjelder både foreldre og barn. Om foreldrene ikke tar det ansvaret, av ulike årsaker, er det livsviktig at barnet tar det selv, og blir sin egen mor og far.

Det beste ville vært om alle foreldre hadde evnen til å se sitt barn, og viljen til å be om unnskyldning når de tok feil. Det nest beste ville være om de tar jobben med å utvikle sin egen evne og vilje til å se sitt barn, gjennom å starte på sin egen frigjøringsprosess.

Mange foreldre evner ikke det beste, og har heller ikke tid, krefter eller evner til det nest beste.

Da blir det opp til barnet selv å gjøre jobben, ettersom konsekvensene av ikke å ha blitt sett og bekreftet som barn viser seg når de blir voksne, kanskje spesielt når de får egne barn.

I dette bokbadet/foredraget er det mest snakk om mor, og hva som skjer når hun er bortvendt fra sitt barn gjennom mye av, kanskje hele, barndommen. Om ikke barnet forløser morssåret, vil barnet ubevisst overføre det til sine barn, og påføre dem generasjonstraumer, slik moren kanskje også har vært utsatt for. Slike traumer kan ha lange linjer bakover i slekta, helt til de blir oppdaget og forløst av en som ser, og bryter det som også kalles arvesynden.

For å bli «sin egen mor», må morssåret oppdages, anerkjennes og forløses. Da kan barnet i den voksne bli fri, og den voksne kan slippe bebreidelser og nag den bærer overfor sine foreldre. Det kan være like lettende som å sette fra seg en tung sekk som man har båret i mange år.

Det «bortvendte moderskapet» varer i generasjoner, helt til noen bryter mønsteret. Alt som familien har holdt skjult, det de ikke ville skulle være sant, kommer opp i lyset ved en slik prosess. Den i familien som tar på seg denne oppgaven, kan bli møtt av mistillit fra forrige generasjon, som tror de har gjort det rette ved å fortsette å beskytte og skjule familiehemmeligheter, skyld og skam.

Emosjonelt bortvendt moderskap skaper traumer og utviklingssår i tidlig barndom. Det som skjedde eller ikke skjedde, blir oftest heller ikke validert av mor i voksen alder, og barnets sorg blir ikke møtt. Barnets følelser får ikke utløp, og ufølte følelser legger seg i lag på lag rundt hjertet. Etter hvert utvikler personen ulike mønstre for å mestre livet, som overtilpasning, misbruk, treningsnarkomani, overansvarlighet og overdreven hjelpsomhet.

I vårt samfunn blir det applaudert å mangle grenser, altruisme kan synes å være et ideal, ofte på bekostning av individet.

Rotårsaken til emosjonelt bortvendt moderskap, ligger i egen barndom og slekt. Sårene ligger der som uforløste sår fra besteforeldre, oldeforeldre og videre bakover i slekta.

Å anerkjenne, møte, løse, snakke, eller, som mange gjør, feier under teppet, er ikke nok, sårene må forløses gjennom ekte helbredelse, og til det trenger man som regel kvalifisert hjelp.

I løpet av sin forsking på dette tema, har forfatteren kommet fram til et par omskrivinger:

«Slekt skal ikke følge slekters gang.»

«Du skal ikke hedre din far og din mor, hvis du dermed svikter deg selv.»

Det kan i vårt samfunn se ut som det er så viktig å være snill med andre, i den grad at man svikter seg selv.

Å svikte seg selv er et energisluk som i neste omgang gir sykdom. Det kan gi seg utslag i psykiske tilstander som depresjon, utbrenthet eller ME, som ubehandlet igjen kan utvikle seg til fysiske sykdommer i ledd, skjelett og indre organer.

Å stå opp for seg selv, gir derimot energi og overskudd.

For å kunne bevege seg fra tilgivelse (av foreldre og andre som har krenket ens grenser) til selvaksept, må man komme på sporet av det fastfrosne indre barnet vi alle bærer i oss, mer og mindre skadet. Det finnes i mange versjoner, som alle trenger å bli sett av den voksne delen av oss, som også er der, i hvert enkelt menneske, mer eller mindre utviklet. Når de fastfrosne delene gradvis oppdages, aksepteres, sakte varmes opp og settes fri, vil man i takt med det også litt etter litt sette seg fra fortiden, og akseptere og omfavne seg selv.

Jeg kommer på en episode med snille, kloke «Mummimamma» i Tove Janssons univers. I  en rørende fortelling «varmer» hun opp en liten figur, som av en eller annen grunn hadde frosset til, og blitt helt usynlig, bortsett fra en liten hårtust, så vidt jeg husker. Den lille blir gradvis mer og mer synlig, ettersom mummimamma viser omsorg, varme og tillit. Hun gjør slik at den lille blir trygg og kan tørre å bli synlig igjen, etter en traumatisk hendelse. Slik jeg forstår denne historien, er den usynlige figuren bilde på vårt indre barn, slik det fryser til og blir usynlig ved overveldende hendelser.

«Det som ikke har kommet til bevissthet, går videre til neste generasjon».

Dette er en annen versjon av sitatet som står skrevet på første side i min bok «Farfars skrin – en oppvekst i skyggen av NS»:

«Det som ikke har kommet til bevissthet, innhenter oss som skjebne». Sitat Carl Gustav Jung,

Å kaste lys over min farfars krigshistorie, og de familiehemmelighetene som var gravlagt med den, var min vei til bevissthet. Alt rundt krigen var bagatellisert og tåkelagt gjennom hele min barndom, ungdom og voksenliv helt til jeg var rundt 35 år. Da hadde farfar vært død i noen år, og hadde etterlatt seg blant annet et skrin. Det var satt langt inn i pengeskapet, og ingen hadde tenkt på å åpne det før jeg skulle legge inn noe annet i pengeskapet, og trengte plassen.

Å åpne det skrinet, var som å åpne døra til livet til generasjoner før meg, og dermed generasjonstraumene som nå hadde nådd meg, og skapte plager.

Jeg fikk brått innblikk i livene til mine besteforeldre og oldeforeldre, grandtanter og onkler, ja til hele slekta på min farsside, på godt og vondt. Familiehemmelighetene nærmest vellet ut av skrinet.

Mai Camilla Munkejord forteller i sine bøker og i bokbadet, engasjerende om sine generasjonstraumer, setter ord på det usagte, og gjør det begripelig for oss som leser og hører på.

Hun sier: «Det er vanskelig å bruke kroppen som kompass når man er traumatisert.»

Det er kroppen som husker det hodet har glemt, men vi får ikke tilgang til kroppens kunnskap når den er fastfrosset på grunn av traumer. Traumeresponser er kjemp, flykt eller spill død, fight, flight, freeze. Disse mekanismene er helt nødvendige å ha, og alle mennesker benytter disse ved farlige eller livstruende situasjoner. Det som gjør at disse responsene samler seg i kroppen og lager problemer for oss, er at vi ikke har noen strategi for å ta oss inn igjen etter slike opplevelser. Dyr som jages eller er i livsfare har de samme responsene. De kommer seg igjen ved å skjelve og riste til traumeresponsen er ute av kroppen.

Selv har jeg kun opplevd spontan skjelving en gang etter en traumatisk hendelse. Da jeg var i sikkerhet, ristet kroppen ukontrollert og jeg fikk gråte. Det har kun skjedd spontant en gang i mitt liv, og det viser meg at det skal mye til før denne mekanismen trer i kraft spontant, helt av seg selv. Senere har jeg fått nødvendig hjelp til å forløse mine traumer av ulike behandlere.

Det er kanskje ikke så rart at vi mennesker generelt sett, ikke tenker på den nødvendige debrief eller risting ved mindre alvorlige, men dog traumatiserende hendelser. For min del, har jeg i løpet av livet funnet ut at jeg tåler mye påkjenninger før kroppen gir faresignal. Dermed har det samlet seg mye stress gjennom årene, som gradvis har blitt til kroppslige plager fordi alt stresset ikke har blitt forløst, til tross for årevis med ulike terapibehandlinger og flere år med universitetsstudier innen psykologi og utdanning innen psykodrama. Hvor og hvem jeg hadde vært uten all kunnskap jeg har tilegnet meg og hjelpen jeg har fått av diverse terapeuter, klarer jeg ikke å se for meg, eller, jo, det har jeg gjort.

Jeg har sett for meg en sterkt overvektig, psykisk syk medisinert rullestolbruker, med kroppen full av artrose, eller jeg ville sannsynligvis allerede vært død, kanskje ved selvmord.

Hvordan forløse sår?

Mai Camilla Munkejord forteller om sine opplevelser i møte med egne barn. Melding hjem om et barn fra skolen, e-post fra skolen heter det nå, og mor reagerer med skam, det er innlært. Så går mor inn i seg selv, og bestemmer seg for ikke å lese e-postene, men å la barnet selv ta konsekvensene av det som står der, at det er hans jobb å hanskes med det han måtte ha gjort, men samtidig å møte sønnen med forståelse – slik hun som mor hadde hatt behov for å bli møtt av sine foreldre. Hun som mor kunne gjenkjenne at sønnen spilte ut hennes uforløste sår.

Når barna våre blir utsatt, er det til god hjelp for både oss som foreldre og barna at vi går inn i oss selv, og validerer våre egne sår.

«Har du et hjelpesyndrom – hjelp deg selv! Ta vare på ditt eget indre barn, dine egne sårede deler, så vil det gå deg godt!» sa Mai Camilla Munkejord mot slutten av bokbadet.

Siden kroppen husker det hodet har glemt, er det ingen vei utenom å gå tilbake til rot årsaken til våre plager, og forløse gamle traumer for å få et bedre liv i dag.

Ofte må vi gå til behandlere utenom det konvensjonelle, offentlige helsevesen for å få denne hjelpa, og vi må betale for konsultasjonene og behandlingen selv. Mange vegrer seg for dette, og det kan ha sin rot årsak i at man tenker:

«Jeg er verdiløs»

Da er det bare å ta tak, årsaken til denne tanken ligger sannsynligvis langt tilbake i tid som et traume det er på tide å forløse.

Takk til forfatter Mai Camilla Munkejord for en tankevekkende, inspirerende og hjerteskjærende time i litteraturhuset i kveld, jeg ble satt rett tilbake til min egen prosess som startet for 20-30 år siden, og som fortsatt pågår.