Bonderekrutter versus "villa-hest-drømmarar"

Brev til meg fra en ung rekrutt til landbruket. (Fra Facebook 30.01.22)

Men i alle dagar Tone! Det er da ikkje mange år sidan vi sat på kjøkkenet ditt og var skjønt einige i at det var trist og veldig uheldig på alle vis at landbruksinteressert ungdom ikkje slapp til i næringa fordi alternativ bruk pressa prisane opp? Du kokte kaffi (eller var det te?) og sukka oppgitt og medfølande over at eg og mine jamnaldrande heilt måtte gje opp tanken på å bli bønder i Asker og Lier, fordi pengesterke folk med høgtlønna jobb i byen og ønske om litt romsleg eigedom og plass til hest fekk lov til å skvise ut oss med fagutdanning og engasjement for planter, jord, husdyr og mat.

Og no går du altså i krigen på villa-hest-drømmaranes side, med den klare konsekvens at landbruksungdomen aldri får slippe til? Eg trur knapt det eg les!


Svar fra meg, en påstått «villa-hest-drømmar»-sympatisør.

Hei, takk for sist, det var nok kaffekoppen på kjøkkenet mitt for noen år siden, ja.
Mye vann har rent i elva siden den gang, for oss og sikkert også for deg?
Jeg drister meg til å prøve nynorsk, som deg, med ordtaket etter Ivar Aasen:
«Ein finn ikkje noko før ein kjem der det er». Nå har jeg kommet dit det er noe jeg
trengte å finne, og har funnet, og jeg tar det derfra:
Jeg synes fortsatt det er trist at landbruksinteressert ungdom har vanskelig for å komme
seg inn i næringa i Lier og Asker med det prisnivået som er her.

Hva skal man så gjøre med det?

Litt historikk:

Min mann og jeg flyttet med to barn, snart tre, tilbake til min odelsgård fra byen, hvor vi begge hadde hatt gode jobber innen it og bank, og hadde jobbet såpass mye at vi lengtet etter et annet, og roligere liv. Øystein solgte it-firmaet sitt, og investerte gevinsten i gården. Slik startet det hele. Ved siden av full gårdsdrift har vi siden bygd stein på stein, og finansiert utviklingen på gården med banklån. For at banken skulle gi oss lån, måtte de ha takst, og en ny (landbruks)takst ble utformet for hver gang vi hadde behov for mer penger.

Vi måtte vise til at vi hadde ei drift som var sunn og lønnsom nok til at banken trodde at vi skulle klare å betale renter og avdrag. Det har vi også gjort, jobbet og betalt ned, sakte og sikkert.

Kanskje jobbet vi litt for mye?

På den tida du og jeg hadde kaffepraten vår på kjøkkenet hos meg, hadde vi antakeligvis fortsatt tre mulige arvtakere til gården og livsverket vårt. Det var nok ikke i våre tanker den gangen at vi skulle komme i den situasjon av ingen av våre tre sønner kunne tenke seg å ta over etter oss.

Så hva gjorde vi da?

Jo, vi satte oss til å sture. Ei stund. Ei ganske lang stund, helt til vi innså at slik er det, og slik blir det. Vårt kjøtt og blod skal ikke hit. Vi kommer aldri til å bli besteforeldre slik farmor
og farfar var det, som noen jeg kunne komme til når som helst, som alltid hadde tid, ører å lytte med, og litt saft. Vi måtte orke tanken på at vilt fremmede mennesker skulle bo i husene, og gjøre sine tilpasninger, ja, gjøre gården til sin.

Deretter mobiliserte vi alt vi hadde av krefter, og tok til på den lange veien mot et salg av
slektsgården. Første skritt var å ta kontakt med takstmann og megler. Så fulgte rydding og kasting av ting og tang fra flere generasjoner, og til slutt et stort sommermarked hvor vi solgte en del, det fineste ble gitt til Lier Bygdetun, og hvor resten ble gitt til loppemarkedet til musikkorpset.

Det kom brått på at ingen av guttene ville ta over, og at vi dermed måtte belage oss på å gå ut i det åpne marked for å finne en arvtaker. Jeg skulle gjerne sett at det var deg. Jeg vet ikke om du har sett salgsannonsen og landbrukstaksten på gården vår? Det er offentlige dokumenter, så jeg kan jo si taksten, den ble satt til 20.5 millioner kroner.

Vanvittig, sier du kanskje. Hvilken ung bonde kan kjøpe en gård til over 20 millioner kroner?

Nei, si det.

Når mulige kjøpere meldte seg til visning, så vi at vi nå beveget oss i et sjikt av befolkningen som vi ikke kjente så godt til fra før. Men de fleste hadde fornuftige planer for sitt gårdskjøp, det var slett ikke kun «villa-hest-drømmarar», men noen av dem og.

Hva om vi hadde ønsket at det var du som skulle drive videre her?

Da måtte du betalt oss landbrukstaksten på gården, altså 20,5 millioner kroner. Når vi da hadde fått betalt restgjeld og skatt, ville det ikke vært mer penger igjen til oss enn at vi fikk kjøpt oss et sted å bo i Lier eller omegn, og en bil, og vi måtte selvsagt ha igjen noe til livsopphold, siden vi ikke ville mottatt pensjon riktig ennå. Det ville vært usikkert hvor attraktive vi ville vært i arbeidsmarkedet i en alder av 60+.

Hvis en av sønnene våre hadde tatt over, hadde vi ordnet alt dette på en helt annen måte, kunne benyttet oss av alle ordninger for odelsovertakelse, som å bo på kår, og dermed sluppet boutgifter. Bonden kunne fortsatt å hjelpe til på gården som kårkall, og bondekjærringa kunne passa barn og hjulpet til med annet når det trengtes.

Dette er slik jeg oppfatter at Senterpartiet vil at det skal være.

Vel og bra, men hvem er «drømmarane» nå?