"Spis det du får og hold kjeft!"

 

Jeg blir så inderlig forbannet når jeg opplever, eller hører om, det jeg oppfatter som, bortskjemte folk som skal ha spesialforpleining i ulike situasjoner, spesielt når det dreier seg om mat.

Hvorfor virker det som at noen synes de gjør andre en tjeneste ved å oppføre seg som babyer?

Kan det være noe jeg har opplevd tilbake i tid, og ikke husker som gjør at jeg reagerer så kraftig?

At jeg har vært vitne til at noen har klaget over at maten, vinen eller hva enn som ble servert, var for kald, for varm, for søt, for salt og så videre? Og at klagene ble tatt til følge, selv om de var totalt urimelige? Eller er det noe fra enda lenger tilbake i tid?

«Spis det du får og hold kjeft!»

Det er min umiddelbare respons i møte med krevende mennesker, og mitt fornuftige jeg forstår at reaksjonen er mye sterkere enn hva situasjonen tilsier, og at den for all del ikke må komme ubearbeidet til uttrykk overfor mennesket som kommer med, det jeg oppfatter som, et urimelig spørsmål eller krav.

 Jeg forstår at det i slike tilfeller muligens ligger et traume bak, noe jeg har opplevd for lenge siden, og som ligger der ubearbeidet, i en nesten utbrent glohaug, og som det kan ta fyr i ved den minste gnist.

Når jeg kjenner det boble i meg for uvesentligheter, er det gjerne undertrykt irritasjon som har hopet seg opp gjennom flere år, noe som aldri har kommet til uttrykk, og som nå presser på. Det første uttrykket blir gjerne altfor sterkt når det endelig finner det trygt å komme til syne, i form av et sinne som tar pusten fra meg, og som består av diverse tirader iblandet banneord, som høylytt ropes med utestemme, og som kun egner seg i det lukkede rom, i en terapigruppe eller i individuell terapi, trygt ledet av en dyktig og klok terapeut.

Etter å ha renset ut det verste sinnet, kan følelsen uttrykkes i siviliserte kunstformer, som malerier, fotografier, skriftlig som dikt eller lengre fortellinger, eller som musikk, teater og dans.

Når jeg skriver kommer også kraftuttrykkene først, og må skrives om flere ganger før det kan deles.

Traumer kan avdekkes ved å legge merke til kraften i en reaksjon. Den kraftige reaksjonen kan dermed undersøkes, forskes i for å finne den første hendelsen som alle andre liknende hendelser siden har festet seg til, som borrer på en genser, og til sist, bearbeides gjennom uttrykksformer som bilder og ord. Det i oss som reagerer så kraftig, er ofte det barnet vi engang var, som ikke fikk lov å uttrykke følelser når de oppsto, men måtte lære å «oppføre seg» og stenge av.

Jeg kan ta mitt indre barn ved hånden eller på fanget, gi det oppmerksomhet og lov til å uttrykke seg, uten å måtte skamme seg. Da kan det hende det forteller meg hva som skjedde den gangen, og som jeg trenger å vite for å tilgi og forsones med fortiden, og for å ta tilbake min vitalitet i dag.

Først når det er bearbeidet, kan det skrives ned på en måte som andre kan fordøye, uten å provosere, men å vekke undring, nysgjerrighet, og et sunt engasjement.