Alle som husker har en historie
å fortelle, her er min.
Jeg husker det godt, men har ikke satt ordene ned på papir
før nå.
Vi på Renskaug var vertskap for nordisk treff i Norsk
Highland Cattle Forening - TYR. Gjester fra alle de nordiske landene skulle
møtes til seminar og middag med underholdning.
Dansegruppa «Frikar», kjent fra melodi grand prix i 2009, var
innleid til å underholde, sammen med kjæresten til sønnen vår, Mari, som skulle
spille hardingfele, og sønnen vår piano.
Blant gjestene var en kollega som hadde gård i Utvika i nærheten
av Utøya.
Det måtte ha vært i god tid før middag at meldingen om eksplosjonen
i Regjeringskvartalet kom. Vi hadde en tv i resepsjonen, så vidt jeg husker,
eller om det var en PC?
Så husker jeg ikke annet enn at telefonen til ham fra Utvika
begynte å ringe. Han ble urolig av meldingene han fikk, det var skyting på Utøya,
folk i vannet, folk dro ut med båter i skytteltrafikk, og plukket opp livredde
ungdommer. Jeg husker han på et tidspunkt sa det var minst 30 stykker i vannet,
og det var før nyhetene på TV hadde rukket å melde det. Han ville reise hjem,
men fikk beskjed om at det var sperringer overalt så han ikke kunne komme seg
dit. Jeg husker den hvileløse travingen hans rundt omkring, inne og ute, med telefonen
på øret. Etter hvert kom nyhetene som bekreftet meldingene han hadde fått, og
vi var nærmest lamslåtte alle sammen. Men mat måtte de jo ha, gjestene våre, og
den ble servert på en eller annen måte, menyen var garantert kjøtt av gårdens skotske
høylandsfe til våre nordiske kollegaer.
Senere på kvelden ble det, til tross for omstendighetene, hallingkast
med Frikar og Hardingfeleslåtter med Mari, mellom nyhetsoppdateringene.
Dagen etter, lørdag 23.juli, var det planlagt busstur
Tyrifjorden rundt for hele gruppa. Buss var bestilt og ruta bestemt. Den måtte
selvsagt avlyses. Bussjåføren var min onkel, og han tok dem med på en rundtur i
Lier i stedet.
Søndagen husker jeg ikke noe av, det var sannsynligvis en
dag med møter og samtaler, og lunsj før avreise.
Så kom mandagen. Den husker jeg. Sliten etter helga som var
intens, hadde jeg fri, og satte meg foran tv for å se hva som egentlig hadde
skjedd i helga. Som vertskap hadde vi ikke hatt mye tid til å sette oss ned å
se nyheter i løpet av helga.
Ved to, tre tida på dagen, kjente jeg smerter i brystet. Jeg
forsøkte å puste meg gjennom smerten, men den tiltok, og å puste ble vanskelig.
Til slutt ringte jeg mannen min og ba ham kjøre meg til legevakta. Da hadde jeg
løsnet alt som strammet for i det hele tatt å få puste, og var redd.
Jeg ble tatt imot på legekontoret og det ble gjort en EKG-undersøkelse
av hjertet.
Den viste ikke noe feil på hjertet, det var noe annet.
Inne hos legen spurte han meg hva jeg hadde gjort om dagen,
og jeg sa, som sant var, at jeg hadde jobbet hele helga, og derfor hadde sett
på nyheter store deler av dagen.
-Da forstår jeg, sa legen, du har hatt et angstanfall, og du
er ikke den første i dag.
På veien opp til legen går man forbi en REMA-butikk. Jeg
rakk å registrere ansiktsutrykkene til noen folk i butikken på veien opp til
legen. Ansiktene var alvorlige og kroppene beveget seg langsomt, som på sakte film.
Jeg tenkte, - nå er det ingen som kan hjelpe meg, alle er i samme båt, vi har
det like vondt alle sammen, alle i hele landet, bortsett fra de nærmeste
pårørende, selvsagt, som har det verre enn det er mulig å forestille seg.
Jeg fikk god hjelp hos legen, men tenkte det samme da jeg
var inne hos ham, -han har det likt som meg han og, vi må hjelpe hverandre her.
Så dro jeg hjem. Smertene avtok når frykten for at det var
noe alvorlig var borte. Jeg kjente et sterkt behov for å være sammen med folk,
og dro sammen med en av sønnene mine og moren min for å delta i rosetoget i
Drammen. Det var det eneste jeg ville, og det eneste som ga en slags ro i kaoset.
Jeg har ikke verken før eller siden vært tiltrukket av
verken demonstrasjoner eller store folkeforsamlinger, men da var det helt
riktig.
I dag, 10 år etter, har jeg tenkt mye på det ideologiske
tankegodset som ligger til grunn for terrorangrepet. Jeg har undersøkt det i
flere år, og skrevet om det i boka «Farfars skrin», og som bonusmateriale på
bloggen min, tonebb.blogspot.com.
Jeg venter på at tida er inne til å skrive noe mer om hva
jeg tenker om hvordan vi best kan håndtere radikalisering og bekjempe politisk ekstremisme
framover. Jeg håper det kommer ord til meg som kan deles og være til nytte for flere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar