Kan vi stole på at demokratiet skal legge til rette for bonden?

Kan vi stole på at demokratiet skal legge til rette for bønder, altså at de setter de rammebetingelsene som er gunstige nok for den som skal drive gård, når den som skal sette rammebetingelsene i virkeligheten, og kanskje, med god grunn, misliker bønder?

Mange nordmenn har en relasjon til bønder fra gammelt av. De er kanskje etterkommere etter en av dem i søskenflokken som ikke fikk gården, de som måtte reise fra bygda og klare seg selv. De måtte skaffe seg et annet liv, utdanning, jobb og bolig blant «folk flest». Eller de er selv et søsken til en odelsbonde, og har kanskje opplevd en familiekonflikt i arveoppgjøret ved gårdsoverdragelsen, en såkalt høykonflikt.

Hvem bekler stillingene i skattevesen, mattilsyn, og ellers alle etater som har med kontroll og rapportering innen landbruket å gjøre? Jo, de er også etterkommere etter bønder, og har kunnskap og meninger om hvordan bøndene skal drive gården sin. De har ved sine offentlige stillinger blitt «sjefene» til sine forfedre, mødre og storesøsken. Selv om noen av dem er oppvokst på gård og «har det i henda», har de kanskje mer teoretisk kunnskap enn bøndene de skal «tjene», og bruker det for hva det er verd, forståelig nok, og heldigvis. Bønder trenger det offentliges blikk på sin virksomhet, bare så det er sagt. Samfunnsoppdraget er viktig, han produserer mat til befolkningen. 

Generelt sett virker det som de som driver tilsyn ofte ikke er praktikere, og i enkelte tilfeller kan overkjøre bønder som er dyktige, og dermed skape mistillit mellom bonden og inspektøren. Det er uheldig.

For bondens del her på gården, var det et mål å drive gården på en måte som gjorde ham uavhengig. Han ville ikke måtte forholde seg til rammebetingelsene som politikerne satte, ville gjøre sin inntjening uavhengig av jordbruksoppgjøret, fordi han var usikker på politikernes intensjoner med norsk landbruk.

Bønder flest tilpasser seg de rammebetingelser som gjelder til enhver tid, og de færreste har tid til, og interesse av, å overskue det hele fra et metaperspektiv.

Bonden på denne gården, med 10 tonn mathvete på tilhengeren, ble vist «fingeren» av svært mange bilister hver gang han kjørte til mølla. Er det noe mange opplever, og bare regner med at skal være sånn? Eller kan de opplevelsene gå under betegnelsen strukturell diskriminering?

I tilfellet til bonden som lot dyra sine drukne i egen møkk, var forhistorien konflikter rundt et byggeprosjekt som havnet i rettssalen, hvor bonden tapte, og hvor konsekvensene ble store og grusomme, langt utover det økonomiske.

Økonomiske problemer kan ta knekken på hvem som helst, og skammen kan hindre en som setter sin ære i å være selvstendig, som bønder gjerne er, i å be om hjelp i tide. Og hvor skal bonden gå når kreftene renner ut og regningene tårner seg opp?

Når du ikke klarer jobben som bonde, er det som å være en bedriftsleder som må kaste inn håndkleet. Styret i bedrifter bør følge så godt med at de kan gripe inn før tragedien inntreffer, og offentlige ordninger inntrer. En bonde mister hus og hjem i tillegg til bedriften om han ikke får det til å gå.

En bonde er alene i sitt enkeltmannsforetak, og har ingen mulighet for å «slippe unna» uten å måtte flytte fra gård og grunn og gå personlig konkurs, den dagen han ikke orker mer, og gjelda er større enn verdien på gården når den blir lagt ut for salg, hvilket er tilfellet mange steder i landet.

Her kan det innvendes at bonden selv burde ha tatt fatt i sin egen økonomiske situasjon, og tilpasset den etter egne krefter. Utviklingen har vært slik at den som før kunne leve på 12 kuer, nå må ha 50 for å tjene det samme. Da må han investere, og «blir lurt utpå» av rådgivere og myndigheter som sier at det betaler seg å satse på et nytt fjøs. Før han har fått sukk for seg, er imidlertid rammebetingelsene igjen endret, før det nye fjøset er ferdigbygd. Rammebetingelsene endres, mens låna løper i 30 år til.

Det kan komme uforutsette bevegelser i tida, som kostholdsråd som sier at vi skal spise mindre rødt kjøtt, og det innføres ulv i store områder. Hva gjør sauebonden i Engerdal da, han som fortsatt har flere år igjen på å nedbetale gjelda på sauefjøset sitt?

Hvem har ansvaret for situasjonen som oppstår i disse tilfellene?

Ofte er det slik at bonden tar ansvaret, og prøver å gjøre det beste ut av det, mens det oppleves som at politikerne ser en annen vei. Og gjelda og arbeidsinnsatsen øker, mens inntjeningen synker og kreftene og motivasjonen svinner med den. 

Bondens nederlag kan i verste fall føre til dyretragedier som i blant blir så alvorlige at de når offentligheten.