Kjemp for alt hva du har kjært – dø om så det gjelder.

Disse ordene trengte jeg å høre, og fikk dem av en venn i går, for å klare å mobilisere krefter til å kjempe min egen kamp.

Dette er mitt #bondeopprør!

Nå er det dags, nå må jeg si fra det jeg mener, fra dypet av hjertet.

Jeg blir sjuk av virkningen av gamle tradisjoner, når de er utdatert, og praktiseres uten hensyn til menneskene som lever her og nå.

Det er kårordningen i odelsloven jeg vil til livs!

Krenkeadvarsel:

Du som synes kårordningen fungerer som den er, slutt å lese her, ellers står du i fare for å bli krenka.

·       Ideologi uten menneskelige hensyn er grusomt, og jeg vil ikke være en del av noe hvor slike holdninger eksisterer.

·       Jeg kjemper en kamp for å kunne bo i mitt eget hus!

·       Hvem andre i samfunnet må det?

·       Å kunne bo i et hus vi har bygget for egne penger og med egne krefter??

·       Samtidig med at vi opplever å bli kasta ut av eget hus, skal vi sørge for bolig til forrige generasjon.

·       Vi blir pensjonister selv, og plikten til å holde foreldre med bolig følger gården, og når vi selger gården, tar vi forpliktelsen med oss.

·       Hva slags system er dette i 2021?

·       Vi ønsker å reise debatten om kårordningen er klar for å skrotes, eller i det minste redigeres og moderniseres.

!800-tallets pensjonsordning er lite hensiktsmessig i dag. Den burde vært tatt opp til vurdering i 1967, da Folketrygden ble innført.

Det er ikke rart bønder blir minstepensjonister når de lever med fortidas naturalhusholdning.

Pensjonen øker i takt med inntekta. Å være økonomisk avhengig av sine barn, hvilke andre grupper i samfunnet har det slik?

Hvordan er det som foreldre å være prisgitt barnas valg av yrke og bosted, uten reelle påvirkningsmuligheter?

Jeg måtte true min far med rettssak for å få han til å bli med på å flytte fra gården da han ble syk, slik at vi fikk armslag og spillerom til å ta over og skape et levebrød på gården til oss selv og vår familie. Kåret ble da oppfylt i en passende leilighet.

«Den taper du», sa han. Og det hadde jeg nok gjort. Han gikk motvillig med på flyttingen, og sa heldigvis seinere at han aldri hadde hatt det så bra. «Det er som å bo på hotell hver dag, sa han, en evig ferie».

Dette kom tilbake til meg i dag, da jeg satte meg ned for å skrive, ja, skrive tilbake minner og kraft.

Jeg hørte en samtale med Vigdis Hjorth på Litteraturfestivalen på Lillehammer i går, og hun satte ord på det jeg også vet, at minnene sitter i hånda som skriver. Det er først når jeg har ro til å skrive, at min sannhet kommer til syne.

Jeg vil løfte fram vår sak, det har vært en lang pine for både oss og familien å være omfattet av kårordningen som fortsatt gjelder.

Når vi nå står i fare for å miste hjemmet vårt – bli regelrett kastet ut fra huset vi selv har bygd for å bo i når vi velger å pensjonere oss og selge gården, må jeg si fra. At det ikke er våre egne barn som skal drive videre, burde da virkelig ikke ha noen betydning?

Og selv om det var en av våre egne sønner som skulle drive gården videre, ville vi sørget for å fradele kårboligen. På den måten ville vi selv eie huset vi bor i, og kunne selge det den dagen vi trengte å flytte videre i noe mer lettstelt og mindre. Det ville også vært rettferdig overfor de to andre sønnene, da ville alle tre arve oss på likt grunnlag. I dag er det slik at «the winner takes it all».

Å være den som «får alt», og leve hele livet med forpliktelser og ansvar under misbilligelse og skråblikk fra søsken, kan det være måten å ordne dette på i framtidas jordbruk?

Konflikter som oppstår mellom familiemedlemmer som har økonomisk avhengighet i tillegg til det følelsesmessige, kan lett utvikle seg til høykonflikt, som er definert som ekstra vanskelig å mekle i, fordi det ligger så mye ubearbeidet stoff begravet, kanskje fra flere generasjoner tilbake.

Som odelsbonde og terapeut har jeg kjent på dette selv, og hørt flere sørgelige historier om familier som har gått i oppløsning på grunn av problemer rundt kårordningen.

Jeg har sagt at jeg ikke vil bo på kår, og så er det nettopp det vi blir henvist til av Lier kommune, ved at de gir negativ innstilling til vår søknad om å fradele kårboligen for å bo i og eie vårt eget hus. Når vi i tillegg sier at vi vi tinglyse forkjøpsrett for gården når vi selger, forstår vi ikke problemet.

Det er en svimlende følelse når det går opp for meg at mye av årsaken til at jeg har følt på tyngende ansvar, misbilligelse fra søsken, frykt for ikke å klare det, i stor grad handler om rammebetingelsene vi lever under som bønder, spesielt i form av kårordningen, selv om det også handler om våre ulike personligheter. At konfliktene har fått en ekstra dimensjon, hevder jeg med tyngde.

Jeg har tatt alt på meg, fordi jeg har vært den heldige/forfordelte, og trodd at det var best å beholde strukturene rundt familielandbruket som de har vært i generasjoner. Der har jeg tatt grundig feil!