fredag 12. mars 2021

"Blomstre når du kan" skrevet av Tone B. i april 2020

 

Blomstre når du kan

 

Knopper og mennesker springer ut i blomst når omgivelsene er perfekte for at det kan skje, eller de blomstrer som det siste de gjør før de dør, eller frykter å dø.

Da kan de gjøre det de aldri turte, fordi tida man må leve med skammen over hybrisen er begrenset, og den smerten er mindre enn smerten ved å dø, uten å ha oppfylt drømmen.

Hvordan blir fordelingen mellom de arbeidsløse som lar kreativiteten blomstre og kommer seg videre, og dem som havner i avmakt og apati?

Who shall survive?

Koronaens tid startet for meg, og mange andre, skulle det vise seg, med å lese boka «Pesten» av Albert Camus. I ettertid forstår jeg trangen til å finne fram den boka i bokhylla som en litterær forberedelse av omstendighetene rundt pandemien vi sto overfor i samfunnet.

Mange med meg er tydeligvis skrudd sammen slik at vi vil ha det hele, vil vite alt når vi står overfor noe fælt, vi vil ikke skjermes, som jeg opplever at myndighetene gjør. Vi vil ha det inn med teskje, vil ha alle detaljene om sykdommens forløp, fra den første hostekula til den blygrå, illeluktende, skrikende kroppens siste krampetrekning, før den, tårevåt og svett, stivner død i en grotesk forvridd stilling, i en skitten seng. (Fritt etter «Pesten»)

Korona er ikke pest, men likevel: Gi meg detaljer!

Kan trangen til sannhet og opplysning, med andre ord engasjement i eget liv kalles kjærlighet?

Om det stemmer at likegyldighet er det motsatte av kjærlighet, da er engasjement min form for kjærlighet i koronaens tid, som i livet for øvrig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar