Blomstre når du kan
Knopper og mennesker springer ut i blomst når omgivelsene
er perfekte for at det kan skje, eller de blomstrer som det siste de gjør før
de dør, eller frykter å dø.
Da kan de gjøre det de aldri turte, fordi tida man må leve
med skammen over hybrisen er begrenset, og den smerten er mindre enn smerten
ved å dø, uten å ha oppfylt drømmen.
Hvordan blir fordelingen mellom de arbeidsløse som lar
kreativiteten blomstre og kommer seg videre, og dem som havner i avmakt og
apati?
Who shall survive?
Koronaens tid startet for meg, og mange andre, skulle det
vise seg, med å lese boka «Pesten» av Albert Camus. I ettertid forstår jeg
trangen til å finne fram den boka i bokhylla som en litterær forberedelse av
omstendighetene rundt pandemien vi sto overfor i samfunnet.
Mange med meg er tydeligvis skrudd sammen slik at vi vil ha
det hele, vil vite alt når vi står overfor noe fælt, vi vil ikke skjermes, som
jeg opplever at myndighetene gjør. Vi vil ha det inn med teskje, vil ha alle
detaljene om sykdommens forløp, fra den første hostekula til den blygrå,
illeluktende, skrikende kroppens siste krampetrekning, før den, tårevåt og
svett, stivner død i en grotesk forvridd stilling, i en skitten seng. (Fritt
etter «Pesten»)
Korona er ikke pest, men likevel: Gi meg detaljer!
Kan trangen til sannhet og opplysning, med andre ord
engasjement i eget liv kalles kjærlighet?
Om det stemmer at likegyldighet er det motsatte av
kjærlighet, da er engasjement min form for kjærlighet i koronaens tid, som i
livet for øvrig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar