Etter gården

Hallelujarefrenget fra «My sweet lord», skrevet og sunget av George Harrison, utgitt i 1971 når øret mitt her jeg sitter, i ny/brukt sofa med utsikt til gammel, hyggelig bebyggelse og en åsrygg med snø på gjennom det ene vinduet, og en brun vegg i et forretningsbygg gjennom det andre. Jeg setter meg gjerne så jeg ser godsida. 

Nå er jeg her, nå er vi her. I leilighet i byen. Igjen. Som å være tilbake til den gangen jeg flyttet til Oslo som 19 åring. Jeg husker frihetsfølelsen, den har kommet tilbake nå. Og lykken da vi kjøpte vår første leilighet sammen på St.Hanshaugen, Øystein og jeg.

Misjonen vår på Vestre Renskaug er kommet til sin ende. Livsverket er fullført og levert videre til nye eiere som er i ferd med å virkeliggjøre sine drømmer på den vakre plassen.

Jeg har hele tida sett på gården som noe vi er så heldige å forvalte, mer enn å eie. Alt reglement rundt landbruk og matproduksjon forsterker det synet.

Bønder har et samfunnsoppdrag: å ta vare på jorda for framtidas generasjoner.

Vi har, ved siden av å være foreldre og følge de tre sønnene våre på veien til de flotte, selvstendige, frie individene de er, brukt alt av tid, krefter og penger de siste 25 åra på utvikling av gården til et levebrød. Vi har begge hatt vårt virke der, om enn på helt ulik måte. Øystein har vært utearbeidende far/bonde/bedriftsleder, og jeg innearbeidende mor//student/politiker/terapeut. Vi har fylt rollene våre med det hjertet, arbeidslysten, kommunen og kreftene har tillat oss. Vi har fått være kreative innenfor satte rammer, og er svært takknemlige for det mangfoldige livet vi har fått leve på gården.

Å utvikle og drive gård, som for vår del også innebar etablering og drift av gårdshotell, har gitt livserfaring vi ellers skulle levd mange liv for å erverve oss.

Selv har jeg fått ta igjen utdanning jeg ikke tok da mine jevnaldrende studerte. Universitetsstudier i psykologi som ble til en bachelor, og åtte års deltidsstudier til psykodramaterapeut ble resultatet innen akademia og privat høyskole. Denne kunnskapen lå til grunn da jeg skrev boka «Farfars skrin – en oppvekst i skyggen av NS» i 2018. Der forteller jeg om min oppvekst på gården med en elsket farfar i annen etasje, en farfar som viste seg å ha en dypt begravet hemmelighet. Da jeg fant skrinet han etterlot seg, helt innerst i pengeskapet, åpnet det og undersøkte innholdet, var det overveldende. Den hendelsen ga drivkraft til å fullføre boka, og at jeg dermed kunne kalle meg forfatter, en gammel drøm som gikk i oppfyllelse. I tillegg til å skrive, har jeg malt hele min prosess, bildene kommer ofte før ordene i individualiseringsprosesser, også hos meg. Bildene ble del av innredningen i gårdshotellet. Før bondelivet var jeg kunderådgiver i bank, i bondelivet folkevalgt politiker, og jeg har sittet i utvalg og kommunestyre gjennom seks år, sittet i menighetsråd og forliksråd, og hatt et par styreverv.

I dag er jeg fortsatt praktiserende psykodramaterapeut, og ellers skribent og livsnyter.

For meg som hadde en barndomsdrøm om å jobbe i butikk og begynne å røyke, er faktisk dette å ha kommet ganske langt! Massive barrierer, blokkeringer og grenser har blitt sprengt gjennom alle årene med selvutvikling fra jeg startet individualiseringsprosessen i godt voksen alder.

Jeg lærte av en klok kvinne at årene man har levd før prosessen starter, og man blir bevisst, ikke regnes med. Det vil si at jeg i morgen feirer min 26 års dag, på selveste påskeaften!

Vi har også nylig kjøpt hus i Danmark, og gleder oss veldig til å være sammen med barn og barnebarn der i åra som kommer. Drammen og Danmark, jeg må smake litt på ordene – og tenke på hvor livet har ført meg så langt. Når jeg snur meg og ser tilbake, fornemmer jeg høye fjell og dype daler, krappe svinger og bekmørke avgrunner, striregn og orkan, men også deilige avstikkere med blå himmel, behagelig temperatur i luft og vann, sandstrender som fløyel og mosemyk skogbunn med sopp og bær, robåt på tjern, ender i dammen, hvitveis og liljekonvall i havna.  

«Etter 60 var livet som ei lang slette, forstår du» sa salige farfar på side 200 i boka «Farfars skrin» fra 2018. Boka selges i bokhandler, på nett, eller direkte fra meg, jeg har noen pocketutgaver og signerer gjerne. Den er dessverre blitt mer aktuell enn jeg kunne forestille meg.

Jeg er på den sletta nå, farfar. La den vare lenge, lenge