Byliv

 Jeg kjenner på tomheten etter en uke fylt med liv, farger, fellesskap og dyp deling av sorger og gleder. Jeg vet den kommer, har opplevd det før. Følelsen av å være i et vakuum oppstår i overgangene, om det er å flytte seg fysisk eller psykisk, eller begge deler, slik som nå.

Da kan jeg si ting jeg mener der og da, men som ikke står seg til dagen etter. Og det gjelder da å ha en trygg person å si det til, og det har jeg. I snart 38 år har vi vært gift, og delt sorger og gleder. Tålt hverandre i medgang og motgang, noen ganger bare så vidt. Tålt. Men det holder, Bjørn Eidsvåg synger vakkert om å bli tålt.

Kanskje må vi slippe oss så langt ned noen ganger, i hvert fall gjør jeg det, at det er bare så vidt jeg tåler meg selv og de rundt meg. Mest meg selv. Den største utfordringen er å tåle meg selv, på godt og vondt.

Tåle tristheten, hyperaktiviteten, giddaløsheten, avhengigheten, latskapen, grådigheten, utålmodigheten, solbrentheten, sulten, overmettheten, angeren, angsten, sorgen,

i tillit til at

gleden, fargerikheten, omtanken, snillheten, empatien, medfølelsen, måteholdet, nytelsen, tålmodigheten, kreativiteten, spontaniteten, lysten og lettheten venter bak neste sving.

13 ord før, 13 ord etter ordet «tillit». Alle de 26 ordene, og mange, mange flere viser sider av meg. Hva jeg viser omverdenen varierer. De færreste får se de 13 første, det er gjerne de 13 siste jeg velger å vise verden.

Nå skriver jeg meg tilbake til den jeg er her hjemme. Jeg er i leiligheten i Drammen, og strever med å kjenne meg hjemme her. Det er ikke bare å gå ut på plenen, å sette seg ut og kjenne duften av syrin. Balkongen er innglasset, og selv om jeg åpner vinduene, kan det aldri bli som å sitte ute slik det var på gården. Men her jeg sitter inne og skriver akkurat nå, med åpen balkongdør, når fuglekvitter meg, og jeg ser blå himmel og grønne blader på et tre som duver i lett vind. Jeg ser også et uvanlig stygt brunt bygg, det tar utsikten fra tre av fire vinduer i stua. Fra balkongen er det stusselig utsikt, bortsett fra hvis jeg sitter på en plass. Derfra kan jeg se og høre mennesker gå og prate på en fin gangvei, og jeg kan se åsen og gammel, fin bebyggelse oppover brosteinlagt gate.

Jeg finner 13 gode ting og 13 dårlige her også. Som det var på gården. Men når man har forlatt noe, er det lett å tenke tilbake på kun det som var bra, og glemme alt som var slitsomt og trist.

Jeg innser at det er fordeler og ulemper med alt, og tenker jobben framover er å balansere livet best mulig, slik at fokuset blir på det gode, uten at det blir et jag. Full aksept for valgene som er tatt, og være spent på livet videre – en uke som den jeg har hatt på retreat i Spania nå, bærer bud om  fargerike og deilige dager i tiden som kommer, med mange muligheter for kreativt liv!

Jeg vet at jeg noen ganger kun ser verden gjennom skitne brilleglass og vinduer – uten krefter til å pusse dem.

Å skrive om det, slik jeg gjør nå, løsner noe i meg, og gjør at jeg kan leve i det som er, uten å fordømme eller ønske det annerledes.

Byfuglene utenfor synger høyere og høyere, som for å bifalle det jeg skriver, og si i kor:

«Det er ganske bra å bo her i byen også, skjønner du!»