Jeg kjenner på tomheten etter en uke fylt med liv, farger, fellesskap og dyp deling av sorger og gleder. Jeg vet den kommer, har opplevd det før. Følelsen av å være i et vakuum oppstår i overgangene, om det er å flytte seg fysisk eller psykisk, eller begge deler, slik som nå.
Da kan jeg si ting jeg mener der og da, men som ikke står
seg til dagen etter. Og det gjelder da å ha en trygg person å si det til, og
det har jeg. I snart 38 år har vi vært gift, og delt sorger og gleder. Tålt
hverandre i medgang og motgang, noen ganger bare så vidt. Tålt. Men det holder,
Bjørn Eidsvåg synger vakkert om å bli tålt.
Kanskje må vi slippe oss så langt ned noen ganger, i hvert
fall gjør jeg det, at det er bare så vidt jeg tåler meg selv og de rundt meg.
Mest meg selv. Den største utfordringen er å tåle meg selv, på godt og vondt.
Tåle tristheten, hyperaktiviteten, giddaløsheten,
avhengigheten, latskapen, grådigheten, utålmodigheten, solbrentheten, sulten, overmettheten,
angeren, angsten, sorgen,
i tillit til at
gleden, fargerikheten, omtanken, snillheten, empatien,
medfølelsen, måteholdet, nytelsen, tålmodigheten, kreativiteten, spontaniteten,
lysten og lettheten venter bak neste sving.
13 ord før, 13 ord etter ordet «tillit». Alle de 26 ordene,
og mange, mange flere viser sider av meg. Hva jeg viser omverdenen varierer. De
færreste får se de 13 første, det er gjerne de 13 siste jeg velger å vise
verden.
Nå skriver jeg meg tilbake til den jeg er her hjemme. Jeg er
i leiligheten i Drammen, og strever med å kjenne meg hjemme her. Det er ikke bare
å gå ut på plenen, å sette seg ut og kjenne duften av syrin. Balkongen er innglasset,
og selv om jeg åpner vinduene, kan det aldri bli som å sitte ute slik det var
på gården. Men her jeg sitter inne og skriver akkurat nå, med åpen balkongdør, når
fuglekvitter meg, og jeg ser blå himmel og grønne blader på et tre som duver i lett
vind. Jeg ser også et uvanlig stygt brunt bygg, det tar utsikten fra tre av
fire vinduer i stua. Fra balkongen er det stusselig utsikt, bortsett fra hvis
jeg sitter på en plass. Derfra kan jeg se og høre mennesker gå og prate på en fin
gangvei, og jeg kan se åsen og gammel, fin bebyggelse oppover brosteinlagt
gate.
Jeg finner 13 gode ting og 13 dårlige her også. Som det var
på gården. Men når man har forlatt noe, er det lett å tenke tilbake på kun det
som var bra, og glemme alt som var slitsomt og trist.
Jeg innser at det er fordeler og ulemper med alt, og tenker
jobben framover er å balansere livet best mulig, slik at fokuset blir på det
gode, uten at det blir et jag. Full aksept for valgene som er tatt, og være
spent på livet videre – en uke som den jeg har hatt på retreat i Spania nå,
bærer bud om fargerike og deilige dager
i tiden som kommer, med mange muligheter for kreativt liv!
Jeg vet at jeg noen ganger kun ser verden gjennom skitne
brilleglass og vinduer – uten krefter til å pusse dem.
Å skrive om det, slik jeg gjør nå, løsner noe i meg, og gjør
at jeg kan leve i det som er, uten å fordømme eller ønske det annerledes.
Byfuglene utenfor synger høyere og høyere, som for å bifalle
det jeg skriver, og si i kor:
«Det er ganske bra å bo her i byen også, skjønner du!»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar