Formuesskatt - hvorfor?

Hvorfor?

-          Sier barnebarnet, når han ikke forstår en beskjed gitt av voksne, noe han blir bedt om å gjøre/ikke gjøre, at vi skal hit eller dit og han skal bli med.

Jeg ser forskjellen på ansiktsuttrykket og kroppsspråket de gangene han virkelig ikke forstår beskjeden, og trenger utdypende forklaring, kontra de gangene han utmerket godt forstår, men er uenig, og vil diskutere, eller kverulere.

I møte med formuesskatten blir jeg 5 år, og spør:

-            Hvorfor?

Fordi jeg virkelig ikke forstår beskjeden gitt av «de voksne», det vil si de vi har valgt til å styre landet og sørge for oss gjennom god, rettferdig politikk.

Til nå har ordet «formuesskatt» for meg vært et begrep uten mening, fordi det ikke har rammet meg selv, og jeg har hatt vanskelig for å se at rike folk skulle ha noe problem med å betale en liten prosent av sine store formuer, jeg har tenkt at de har så mye at det ikke vil merkes i det hele tatt.

Brått ble begrepet virkelig for meg, da jeg nylig fikk regningen inn i nettbanken. Jeg skal ut med et, for meg, betydelig beløp i formuesskatt, delt på to, så det ikke skal se så voldsomt ut, nå i høst. Et avdrag i september, et i oktober.

Vi har hatt regnskapsfører i alle år siden vi startet bedrift, før det var jeg vanlig lønnsmottaker, skrev selvangivelsen selv, førte regnskap over alt jeg brukte, hadde egen sparekonto, og full kontroll. Når vi begge frigjorde oss fra faste jobber, måtte jeg «kaste inn håndkleet» i alt som hadde med inntekt, skatt, gjeld, moms, og alt som handlet om penger å gjøre, jeg kunne ikke lenger overskue det hele – og stolte blindt på dem som kunne det.

Så solgte vi odelsgården min, et sårt kapittel i livet. Den hadde vært hjem og arbeidsplass for familien vår i 30 år, helt til det ble klart at ingen av barna ville ta livsverket videre. Vi valgte å dele det vi satt igjen med av penger for livsverket vårt, når gjelden var innfridd, i to bosteder. Med gamle foreldre, familie og venner i hjemlandet og tre barnebarn i nabolandet, ble det et naturlig valg.

Nå kan man kanskje tenke, hva er det hun er i ferd med å klage på nå, med leilighet og hus både her og der? Hvem har råd til det? (Hvis jeg kaller det hus og hytte, er det kanskje lettere å assosiere seg med)

Ja, hvem har råd til det, jeg innser at vi er heldige, som veldig mange andre, men er vi å betrakte som "rike"?

Hva vil det si å være "rik"?

Det spørsmålet hadde jeg aldri trodd jeg skulle stille, fordi jeg aldri har tenkt på meg selv som noe i nærheten av å være rik.

I hvert fall ikke på penger!

Jeg kan si meg rik på familie, venner, opplevelser, samtaler, bøker, filmer, teaterforestillinger, mat og drikke og alt hva livet har å by på, men jeg har aldri et øyeblikk tenkt på at jeg skulle være rik på penger!

Vi startet med to tomme hender begge to. Tok våre utdanninger, jeg kun videregående og studfag før jeg og begynte å jobbe, han ingeniørutdanning. Vi etablerte familie, bygde hus og jobbet noen år, før livet krevde endringer. Vi solgte selvbygget hytte og kuttet ned på alt av forbruk, og levde noen år under «fattigdomsgrensa», da vi begge sa opp jobbene våre for å realisere oss selv. Han bygget opp firma og gårdshotell, jeg tok utdanning, tok vakter i psykiatrien, hadde klienter i terapi, skrev bok, malte bilder og hadde verv i politikken. Mye penger hadde vi aldri, men livet føltes meningsfullt.

Som sagt før i teksten, kom dagen da vi valgte å selge livsverket vårt, fordi vi innså at ingen av våre sønner ville overta odelsgården, som vi hadde bygget videre på.

Så til poenget med denne teksten, nemlig formuesskatten.

Jeg liker ikke risiko. Da vi hadde solgt, kjøpt, solgt igjen og kjøpt, (fornuftig nok, ikke for alle pengene) og endelig landet i våre to boliger i to land, trodde jeg vi kunne puste ut. Etter to hofteoperasjoner og utmattelse etter store påkjenninger med salg av odelsgården, det er ingen lett avgjørelse å ta, var det uaktuelt for meg å gå inn i arbeidslivet igjen som 63 åring. Jeg har en liten AFP som trådte i kraft ved 62, og en liten pensjon fra banken jeg jobbet i som trådte i kraft ved 63, pluss honoraret fra vervet som medlem i forliksrådet. Dette gir ca 10.000 kroner i måneden til sammen, jeg er konkret, for du vet ikke hva jeg synes er lite eller mye. Alle forstår at jeg da må tære på sparepengene til folketrygden trer inn ved 67 år, som er 4 år til.

Vi valgte å kjøpe rimelige boliger, og heller ha litt på konto for å spe på den lave pensjonen.

Nå opplever jeg at formuesskatten tar halvparten av det jeg «tjener».

Hvorfor?

Jeg blir brått 5 år igjen, og synes bare alt er urettferdig, jeg kjenner jeg blir liten og sint.

Men så er jeg ikke alene.

Det snakkes fort om «milliardærene», eller «landets rikeste» når ordet formuesskatt nevnes.

Hvordan i alle dager havnet jeg i den gruppa??

Jeg har overhodet aldri identifisert meg med «de rike», tvert imot!

Hvis det er slike som meg og min mann det siktes til i spørsmålet om formuesskatt, da gjelder det mange!

Jeg velger å stanse her, med dette diktet: 

Likegyldighet - et dikt av Martin Niemöller

Først tok de kommunistene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke kommunist.

Så tok de sosialdemokratene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke sosialdemokrat.

Deretter tok de fagforeningsfolkene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke fagforeningsmann.

Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.