Om mine møter med NAV - på godt og vondt

Etter å ha lest noen innlegg på Facebook om menneskers hjerteskjærende kamper mot NAV, fant jeg igjen et innlegg fra 2014, om min egen kamp etter et kraftig sammenbrudd - men som heldigvis løste seg. (Jeg delte den historien i forrige post.)

Tre grunner til at jeg ikke ble varig ufør, men kom tilbake til livet og arbeidslivet:

1. Fordi jeg var ung, 35 år gift, med to barn, og godt nettverk, samt at jeg fikk god oppfølging av en varm, forståelsesfull, klok, men også streng og tydelig lege i det året jeg var sykemeldt.

2. Fordi jeg fikk avslag på alle søknader om støtte fra NAV. og de fandenivoldske kreftene jeg fikk av det, jeg skulle da for helvete klare meg selv!

3. Fordi jeg fulgte rådene til legen, og gjorde drastiske endringer i livet, både i arbeidslivet og privat, gikk ned i levestandard, solgte hytta, som gjorde at jeg gradvis fikk krefter og livsmot tilbake, og ikke trengte så høy inntekt. 

Jeg husker legen sa til meg at jeg var heldig som fikk sammenbruddet så tidlig, fordi jeg da fortsatt kunne komme meg igjen, og endre kursen i livet mitt. -De fleste som fikk en slik smell var 50-60 år, og mange av dem hadde ikke krefter til å starte på noe nytt, sa han. 
Det ser ut til å stemme ganske godt. De som klapper sammen etter et langt arbeidsliv, men for tidlig for å motta pensjonsytelser, og i tillegg må kjempe mot NAV for å få penger til livsopphold, ja, de synes jeg virkelig synd på. 
Jeg føler med alle i den situasjonen, og leser sterke tekster skrevet av folk som har havnet i vanskelige livssituasjoner på slutten av et langt arbeidsliv, men før pensjonsrettighetene trer inn som en reddende engel. Jeg føler med dem, som i sine innlegg viser både bitterhet og sinne over behandlingen de får av NAV, og måten de(ikke)blir møtt på, når de virkelig trenger hjelp. 
Jeg hadde en fantastisk lege den gang jeg trengte hjelp, og jeg har heldigvis klart meg uten offentlige ytelser, bortsett fra det ene året med sykemelding fra 35 til 36 år. 

Da jeg i fjor, i en alder av 62, måtte operere hofte nummer 2, og var dødssliten etter salg av gården, flyttinger og alt hva det medførte av både psykisk og fysisk belastning, og forsiktig spurte om muligheten for førtidspensjon/uføretrygd de siste årene, ble jeg blankt avvist av to unge leger. Jeg kunne fortalt mye om de opplevelsene- det kommer kanskje i en ny post etter hvert, når det er modent for skriving og deling. Jeg byttet fastlege to ganger i prosessen, og den tredje har jeg heldigvis ikke hatt behov for å oppsøke enda - jeg klarer meg fint og går dit jeg vil med to hofteproteser!
Nå skal det sies at jeg fikk en liten pensjon allikevel, fra privat oppsparing- så da klarer jeg meg fram til den offentlige pensjonen trer i kraft fra 67 år. Jeg kommer ikke til å spørre om noe mer fra den norske stat. Jeg har gjort mitt, og jobber forresten fortsatt for dem, i kraft av å være meddommer i forliksrådet med møte annenhver uke, og får noen «knapper og glansbilder» for den jobben, som jeg liker, for den er svært givende i kraft av å få innblikk i andres skjebner, på godt og vondt.. 
Takk til dere som inspirerte meg til å skrive dette.