Morssåret, tanker etter bokbad med Mai Camilla Munkejord på Litteraturhuset 11.11.2024

«Morssåret» 11.11.2024 Litteraturhuset i Oslo

Mai Camilla Munkejord ble bokbadet av Therese Tonning

Refleksjoner skrevet av Tone B. Bergflødt

 

Forfatteren gikk rett på dagens tema:

«Hvor mye og lenge må morssåret renses før det er nok? Til mor dør? Til jeg dør?»

«Du må tåle såpass», sa de.

«Såpass tålte jeg ikke.»

Det er alltid foreldrene som har ansvar for relasjonen mellom foreldre og barn, uansett alder.

Det er aldri for sent å ta ansvar, å slippe det som ikke var vårt, det gjelder både foreldre og barn. Om foreldrene ikke tar det ansvaret, av ulike årsaker, er det livsviktig at barnet tar det selv, og blir sin egen mor og far.

Det beste ville vært om alle foreldre hadde evnen til å se sitt barn, og viljen til å be om unnskyldning når de tok feil. Det nest beste ville være om de tar jobben med å utvikle sin egen evne og vilje til å se sitt barn, gjennom å starte på sin egen frigjøringsprosess.

Mange foreldre evner ikke det beste, og har heller ikke tid, krefter eller evner til det nest beste.

Da blir det opp til barnet selv å gjøre jobben, ettersom konsekvensene av ikke å ha blitt sett og bekreftet som barn viser seg når de blir voksne, kanskje spesielt når de får egne barn.

I dette bokbadet/foredraget er det mest snakk om mor, og hva som skjer når hun er bortvendt fra sitt barn gjennom mye av, kanskje hele, barndommen. Om ikke barnet forløser morssåret, vil barnet ubevisst overføre det til sine barn, og påføre dem generasjonstraumer, slik moren kanskje også har vært utsatt for. Slike traumer kan ha lange linjer bakover i slekta, helt til de blir oppdaget og forløst av en som ser, og bryter det som også kalles arvesynden.

For å bli «sin egen mor», må morssåret oppdages, anerkjennes og forløses. Da kan barnet i den voksne bli fri, og den voksne kan slippe bebreidelser og nag den bærer overfor sine foreldre. Det kan være like lettende som å sette fra seg en tung sekk som man har båret i mange år.

Det «bortvendte moderskapet» varer i generasjoner, helt til noen bryter mønsteret. Alt som familien har holdt skjult, det de ikke ville skulle være sant, kommer opp i lyset ved en slik prosess. Den i familien som tar på seg denne oppgaven, kan bli møtt av mistillit fra forrige generasjon, som tror de har gjort det rette ved å fortsette å beskytte og skjule familiehemmeligheter, skyld og skam.

Emosjonelt bortvendt moderskap skaper traumer og utviklingssår i tidlig barndom. Det som skjedde eller ikke skjedde, blir oftest heller ikke validert av mor i voksen alder, og barnets sorg blir ikke møtt. Barnets følelser får ikke utløp, og ufølte følelser legger seg i lag på lag rundt hjertet. Etter hvert utvikler personen ulike mønstre for å mestre livet, som overtilpasning, misbruk, treningsnarkomani, overansvarlighet og overdreven hjelpsomhet.

I vårt samfunn blir det applaudert å mangle grenser, altruisme kan synes å være et ideal, ofte på bekostning av individet.

Rotårsaken til emosjonelt bortvendt moderskap, ligger i egen barndom og slekt. Sårene ligger der som uforløste sår fra besteforeldre, oldeforeldre og videre bakover i slekta.

Å anerkjenne, møte, løse, snakke, eller, som mange gjør, feier under teppet, er ikke nok, sårene må forløses gjennom ekte helbredelse, og til det trenger man som regel kvalifisert hjelp.

I løpet av sin forsking på dette tema, har forfatteren kommet fram til et par omskrivinger:

«Slekt skal ikke følge slekters gang.»

«Du skal ikke hedre din far og din mor, hvis du dermed svikter deg selv.»

Det kan i vårt samfunn se ut som det er så viktig å være snill med andre, i den grad at man svikter seg selv.

Å svikte seg selv er et energisluk som i neste omgang gir sykdom. Det kan gi seg utslag i psykiske tilstander som depresjon, utbrenthet eller ME, som ubehandlet igjen kan utvikle seg til fysiske sykdommer i ledd, skjelett og indre organer.

Å stå opp for seg selv, gir derimot energi og overskudd.

For å kunne bevege seg fra tilgivelse (av foreldre og andre som har krenket ens grenser) til selvaksept, må man komme på sporet av det fastfrosne indre barnet vi alle bærer i oss, mer og mindre skadet. Det finnes i mange versjoner, som alle trenger å bli sett av den voksne delen av oss, som også er der, i hvert enkelt menneske, mer eller mindre utviklet. Når de fastfrosne delene gradvis oppdages, aksepteres, sakte varmes opp og settes fri, vil man i takt med det også litt etter litt sette seg fra fortiden, og akseptere og omfavne seg selv.

Jeg kommer på en episode med snille, kloke «Mummimamma» i Tove Janssons univers. I  en rørende fortelling «varmer» hun opp en liten figur, som av en eller annen grunn hadde frosset til, og blitt helt usynlig, bortsett fra en liten hårtust, så vidt jeg husker. Den lille blir gradvis mer og mer synlig, ettersom mummimamma viser omsorg, varme og tillit. Hun gjør slik at den lille blir trygg og kan tørre å bli synlig igjen, etter en traumatisk hendelse. Slik jeg forstår denne historien, er den usynlige figuren bilde på vårt indre barn, slik det fryser til og blir usynlig ved overveldende hendelser.

«Det som ikke har kommet til bevissthet, går videre til neste generasjon».

Dette er en annen versjon av sitatet som står skrevet på første side i min bok «Farfars skrin – en oppvekst i skyggen av NS»:

«Det som ikke har kommet til bevissthet, innhenter oss som skjebne». Sitat Carl Gustav Jung,

Å kaste lys over min farfars krigshistorie, og de familiehemmelighetene som var gravlagt med den, var min vei til bevissthet. Alt rundt krigen var bagatellisert og tåkelagt gjennom hele min barndom, ungdom og voksenliv helt til jeg var rundt 35 år. Da hadde farfar vært død i noen år, og hadde etterlatt seg blant annet et skrin. Det var satt langt inn i pengeskapet, og ingen hadde tenkt på å åpne det før jeg skulle legge inn noe annet i pengeskapet, og trengte plassen.

Å åpne det skrinet, var som å åpne døra til livet til generasjoner før meg, og dermed generasjonstraumene som nå hadde nådd meg, og skapte plager.

Jeg fikk brått innblikk i livene til mine besteforeldre og oldeforeldre, grandtanter og onkler, ja til hele slekta på min farsside, på godt og vondt. Familiehemmelighetene nærmest vellet ut av skrinet.

Mai Camilla Munkejord forteller i sine bøker og i bokbadet, engasjerende om sine generasjonstraumer, setter ord på det usagte, og gjør det begripelig for oss som leser og hører på.

Hun sier: «Det er vanskelig å bruke kroppen som kompass når man er traumatisert.»

Det er kroppen som husker det hodet har glemt, men vi får ikke tilgang til kroppens kunnskap når den er fastfrosset på grunn av traumer. Traumeresponser er kjemp, flykt eller spill død, fight, flight, freeze. Disse mekanismene er helt nødvendige å ha, og alle mennesker benytter disse ved farlige eller livstruende situasjoner. Det som gjør at disse responsene samler seg i kroppen og lager problemer for oss, er at vi ikke har noen strategi for å ta oss inn igjen etter slike opplevelser. Dyr som jages eller er i livsfare har de samme responsene. De kommer seg igjen ved å skjelve og riste til traumeresponsen er ute av kroppen.

Selv har jeg kun opplevd spontan skjelving en gang etter en traumatisk hendelse. Da jeg var i sikkerhet, ristet kroppen ukontrollert og jeg fikk gråte. Det har kun skjedd spontant en gang i mitt liv, og det viser meg at det skal mye til før denne mekanismen trer i kraft spontant, helt av seg selv. Senere har jeg fått nødvendig hjelp til å forløse mine traumer av ulike behandlere.

Det er kanskje ikke så rart at vi mennesker generelt sett, ikke tenker på den nødvendige debrief eller risting ved mindre alvorlige, men dog traumatiserende hendelser. For min del, har jeg i løpet av livet funnet ut at jeg tåler mye påkjenninger før kroppen gir faresignal. Dermed har det samlet seg mye stress gjennom årene, som gradvis har blitt til kroppslige plager fordi alt stresset ikke har blitt forløst, til tross for årevis med ulike terapibehandlinger og flere år med universitetsstudier innen psykologi og utdanning innen psykodrama. Hvor og hvem jeg hadde vært uten all kunnskap jeg har tilegnet meg og hjelpen jeg har fått av diverse terapeuter, klarer jeg ikke å se for meg, eller, jo, det har jeg gjort.

Jeg har sett for meg en sterkt overvektig, psykisk syk medisinert rullestolbruker, med kroppen full av artrose, eller jeg ville sannsynligvis allerede vært død, kanskje ved selvmord.

Hvordan forløse sår?

Mai Camilla Munkejord forteller om sine opplevelser i møte med egne barn. Melding hjem om et barn fra skolen, e-post fra skolen heter det nå, og mor reagerer med skam, det er innlært. Så går mor inn i seg selv, og bestemmer seg for ikke å lese e-postene, men å la barnet selv ta konsekvensene av det som står der, at det er hans jobb å hanskes med det han måtte ha gjort, men samtidig å møte sønnen med forståelse – slik hun som mor hadde hatt behov for å bli møtt av sine foreldre. Hun som mor kunne gjenkjenne at sønnen spilte ut hennes uforløste sår.

Når barna våre blir utsatt, er det til god hjelp for både oss som foreldre og barna at vi går inn i oss selv, og validerer våre egne sår.

«Har du et hjelpesyndrom – hjelp deg selv! Ta vare på ditt eget indre barn, dine egne sårede deler, så vil det gå deg godt!» sa Mai Camilla Munkejord mot slutten av bokbadet.

Siden kroppen husker det hodet har glemt, er det ingen vei utenom å gå tilbake til rot årsaken til våre plager, og forløse gamle traumer for å få et bedre liv i dag.

Ofte må vi gå til behandlere utenom det konvensjonelle, offentlige helsevesen for å få denne hjelpa, og vi må betale for konsultasjonene og behandlingen selv. Mange vegrer seg for dette, og det kan ha sin rot årsak i at man tenker:

«Jeg er verdiløs»

Da er det bare å ta tak, årsaken til denne tanken ligger sannsynligvis langt tilbake i tid som et traume det er på tide å forløse.

Takk til forfatter Mai Camilla Munkejord for en tankevekkende, inspirerende og hjerteskjærende time i litteraturhuset i kveld, jeg ble satt rett tilbake til min egen prosess som startet for 20-30 år siden, og som fortsatt pågår.

Hilsen fra en rusten blogger

 Nå har det vært stille fra meg lenge. Her kommer første blogginnlegg siden nyttårsaften!

Jeg merker jeg er rusten – jeg har strevd veldig med å finne ut av hvordan jeg reserverer meg mot at META bruker mine bilder og mitt innhold fra Facebook til å øve på AI. Nå fikk jeg det til, og det kjennes som en seier!

Det sier litt om hvordan den siste tiden har vært, jeg har på sett og vis stått på stedet hvil i et halvt år, selv om vi har kjøpt og solgt leilighet, flyttet fra byen tilbake til bygda, operert hofte nummer to, og er i rekreasjon på tredje uka.

Når det skjer veldig mye i den ytre verden, er det stille i den indre, er min erfaring. Ordene kommer ikke før jeg er «på trygg grunn», først da kan jeg uttrykke det som rører seg i meg -  det er en opplevelse jeg har hatt flere ganger. Hendelsene fortelles i retrospekt, som et behov for å gjøre det som har skjedd virkelig for meg selv – og for å kunne dele mine eksistensielle opplevelser med andre. Ja, for både flytting og operasjon er eksistensielle opplevelser, slike som man ikke vet om man kommer levende gjennom, økonomisk og kroppslig, og som derfor er ekstremt stressende for kropp og sjel.

Nå har jeg kommet meg gjennom prøvelsene, om ikke helskinnet, så i hvert fall i live!

Og skrivende!

Selv med så god tid jeg har hatt etter operasjonen, har jeg ikke klart å konsentrere meg i særlig grad om å lese og skrive. Det har vært lettere å strikke, høre podcast, se foredrag og filmer. Det har gjort det klart for meg at å lese og å skrive er arbeid som krever noe annet enn å lytte og se. En viktig observasjon.

Å skrive betyr å sette tanker ned på papir, det er en aktiv handling. Å se film eller lytte til lydbok blir som «å bli matet», det krever ingen aktiv handling fra meg som mottaker.

Når jeg skriver må jeg legge maten på tallerkenen, ta opp kniven og gaffelen, og skyve det inn i munnen, tygge og fordøye, og så få det ut igjen!

Hvor har det blitt av alle tankene mine dette siste halvåret? Har de samlet seg et sted for å kunne tas fram igjen, kultiveres, pusses på, redigeres og kanskje deles?

Dette var første blogginnlegg, nå kjenner jeg at det holder for i dag, takk til deg som leste!

Nyttårshilsen 2023

 Når barna drar 2

Nyttårsformiddag 31.12.2023

Yngstemann dro i dag tidlig. Barnefamilien for et par dager siden. Stille stund i skinnet og sprakingen fra vedovnen, og den svake lyden av vaskemaskinen hver gang den drar en runde til og en til og en til… med sengetøy fra julas hotelldrift. Ja, hotell i særklasse har fått en ny betydning for oss! Vi var heldigvis forutseende nok til å sørge for to ekstra soverom og et gjestebad da vi kjøpte leiligheten, og skal si rommene har kommet til nytte! Til daglig fungerer rommene som kontorer til hver av oss – men på et blunk, så var de gjort om til greie overnattingsrom.

Men så dro de.

Tenkte jeg skulle skrive av meg litt «empty nest – melankoli», men så vipps! kom en telefon som visket hele melankolien ut i Drammenselva!

Venner er gode som gull – vi ser noen i kveld og noen i morgen – og utover i januar blir det både overnattingsgjester og kaffebesøk – så hva er det å klage på at ungene drar hver til sitt?

Vi har utvekslet bilder på messenger av gode øyeblikk med barnebarna i sentrum – takket hverandre og klemt, jeg har godfølelsen av at vi har hatt ei julefeiring preget av barnlig fryd, fred og fordragelighet, glede, god mat og drikke.

Vi ser fram mot et 2024 preget av varme, gode menneskemøter, berikende kulturopplevelser, mange gode skiturer for mannens del, mens jeg pleier hofta, det blir sannsynligvis operasjon i løpet av vinteren. Turer til Danmark etter hvert, og på hytta på skauen, samt turer i marka så snart jeg kan, god opptrening hos Trine på Feelgood Krokstadelva, og kanskje rekker jeg et kaldt bad ved Ælvebadstua rett nedenfor der vi bor, om hofta blir god nok før sommeren kommer.

Ellers ønsker jeg, for oss alle og klodens del, at aktørene i krigene i Europa og Midtøsten og alle andre kriger som pågår i skyggen av disse, finner løsninger som leder til fred på jord.

Godt nyttår til deg og dine fra meg, jeg setter stor pris på alle mine Facebook-venner, -bekjente og følgere!

Håp

Mannen dro tidlig på jobb, med ski i bilen, og robotstøvsugeren er i gang. Kaffen er klar, og jeg har rigget meg med pc i senga mens roboten gjør seg ferdig. Det trengtes etter innetjeneste i går. Grønne planter som drysser når de flyttes, må vike for nisser og lys, her finnes ingen rutiner, siden det er første jula i leilighet, og alt er nytt, selv om det meste av julepynten som har flyttet inn, er den samme. Vi har ferdig lyssatt juletre i potte denne jula, kjøpt på Clas Olsson. Det ble fint det og, tradisjonen med å hente tre i skogen er definitivt over. Det vil si, kanskje kan det bli selvhogd juletre igjen når hytta på skauen tas i bruk. Det er lov å håpe. Og håp er stikkord for dagens tekst:

«Aldri ta fra noen håpet. Noen ganger er det alt de har.»

Ja, når skal man la være å realitetsorientere et menneske? Kan det også være nyttig å bli ribbet for alt, også håpet, om det man håper på viser seg å være til hinder for å gjøre noe med egen situasjon?

Som et isbad som sender sjokkbølger gjennom kroppen før den tar seg inn og skaper en varme ulikt noe annet?

For å i det hele tatt orke tanken på et isbad, må man ha et utgangspunkt hvor smerte og håpløshet foreløpig ikke har tatt over hele kroppen, konsentrasjonen og oppmerksomheten.

Da trengs myke ord, medlidenhet, forståelse og trøst, dette er ikke tida for realitetsorientering. Da skal man ikke komme med formaninger og påbud, gode råd og velmente selvopplevde eksempler.

For egen del, har jeg stort sett vært på steder i meg selv hvor de fleste råd tas imot med takknemlighet, og noen til og med blir fulgt, av og til med godt resultat.

Jeg har imidlertid også vært i dype avgrunner hvor det minste forsøk på å gi et «godt» råd, overhodet ikke oppfattes, eller om det oppfattes, tvert avvises. På veien opp fra avgrunnen, ja, for jeg har til nå alltid kommet meg opp igjen, siden jeg lever, kan et godt råd gi kraft, selv om krafta helst vil brukes til å pælme rådene tilbake i fleisen på den som er så frekk å gi meg dem, hvor velmenende de enn måtte være.

På det stedet jeg er akkurat nå, virker rådene slik, de blir kastet rett tilbake, og jeg bruker krafta de faktisk gir, til å skrive dette.

Jeg oppsøker råd i aviser, sosiale medier, podcaster, hos lege og fysioterapeut, helsesenter og hos venner og uvenner, det er sjelden jeg blir uønsket invadert, selv om det kan føles slik, jeg tiltrekker meg og leser og spør om rådene selv, som en selvpisker.

Akkurat som jeg ikke vet hva de kommer til å si! Gå ned i vekt, spis mer frukt og grønt, kutt ut karbohydrater, spesielt sukker og hvitt mel, gå turer i ulendt terreng, vær i bevegelse, vær i bevegelse, tren styrke, gjør øvelser, hold musklene sterke, drikk urtete, ikke kaffe, lite alkohol, ikke feit mat, slutt å røyke hvis du er så dum at du noen gang har begynt med det, ja, og så videre og så videre…

Jeg liker å lese, se film, skrive, lage mat, treffe venner, gå på kino og teater, høre foredrag, høre podcast, diskutere, ha gode samtaler, hygge meg med god mat og vin, gå rolige turer i skauen eller langs vannet, eller i byen, utforske nye steder, være med barnebarn, være med familie, holde selskap, pynte, ordne, lage mat og så videre…

Det øverste avsnittet stresser meg å lese, det andre fyller meg med varme og ro.

Hvorfor hører og leser jeg så mange flere avsnitt en overalt jeg ser og lytter? …som stresser meg og lager spenninger og uhelse?

Hvor er håpet her? Hvordan ha et godt liv med innholdet jeg ønsker – og samtidig beholde en viss helse? Noen ganger ser det jeg må gjøre for å opprettholde god helse ut til å være det som gjør livet lite verd å leve.

Andre ganger er jeg i god flyt, og klarer å kombinere og sjonglere de to avsnittene på en utmerket måte, slik at helse og nytelse går opp i en høyere enhet!

Det håpet får ingen ta fra meg!

Ha en travel og rolig andre søndag i advent!

Hel ved

 Hel ved – hva har det med vennskap å gjøre?

Jo, det tror jeg at jeg forstår.

Selv om jeg ikke kan se meg selv som det folk flest kanskje forbinder med «hel ved», sagt om mennesker, i betydningen at den du ble født som, skal du være hele livet igjennom, har du gjort deg opp en mening om noe, skal du målbære den like lenge, nær der du er født skal du bo, du skal jobbe med det du først utdannet deg til, de vennene du fikk som barn skal du holde på livet ut. Det snakkes en del om «somewheres and anywheres» i media for tida. Jeg har lenge definert meg som en «somewhere», men innser at jeg har en «anywhere» i meg, ja, det er kanskje sånn halvt om halvt, slik det er med det meste når det gjelder meg. «Du er født på en dørstokk», sa en astrolog til meg da han skulle tolke horoskopet mitt. Jeg så nok ut som et spørsmålstegn, så han fortsatte, - i betydningen at du kan bevege deg mellom to verdener, den alle kan se, og en annen som ikke alle får øye på. Her jeg sitter i leilighet i byen, nylig flyttet fra gård på landet, kan jeg virkelig forstå dualiteten jeg er bærer av…og som Carl Gustav Jung også snakket om da han sa om seg selv at han den første delen av livet hadde vært ekstrovert, og introvert den siste halvdelen, og at det skapte en balanse i hans liv.

Selv har jeg hatt mange store overganger i livet, «anywhere» delen av meg har nærmest truet seg fram ved det som kan fortone seg som kriser i livet, og som mange opplever.

Tilbake til vennskap og hel ved. På dagens lille kort fra Bjørg Thorhallsdottir står det: «En god venn forsvinner aldri ut av hjertet». Og det kan jeg kjenne at stemmer. Uansett fysisk avstand, er det noen som alltid vil være der, være med meg i hjertet.

Selv om jeg ikke er «hel ved» i betydningen å aldri skifte mening, arbeid eller bosted, tror jeg de som virkelig kjenner meg over tid vet at de alltid vil ha en venn i meg, uansett hva jeg måtte finne på av ytre endringer.

I går så jeg teaterstykket «Hel ved» etter boka ved samme navn av Lars Mytting. For en underfundig og merkelig forestilling! Her ble vi virkelig invitert inn i «somewhereland», hvor ingen ting forandrer seg, bortsett fra at nyvinninger som motorsag og traktor har kommet til de seinere år, til erstatning for hest, sag og øks.

Den gamle tømmerhoggeren gikk giktbrudden og krokbøyd fram og tilbake over scenen med en liten favn ved som han møysommelig stablet, tett og sirlig i en stor stabel. «Ta vare på flokken din, varme og mat er viktigere enn ord» var hans leveregel. Stabelen med ved var til kona gjennom 50 år, slik at hun skulle holde varmen etter at han var død, som han forsto ikke var så lenge til. Det var kjærlighet i hver eneste kubbe, hvert eneste smertefulle skritt fra vedhaugen til vedskiene ble lagt opp på stabelen.

Jeg kjente igjen bevegelsene og følte med ham hver gang han måtte bøye seg for å få en kubbe opp fra bakken, og måtte støtte seg på en annen kubbe for å komme seg opp på beina igjen! Akkurat sånn er det å ha vondt i kroppen, du kommer deg smått om senn ned på kne, men du verden, å komme opp igjen er ingen spøk!

Du for en forestilling – få den med deg om du er klar for nostalgi og kloke betraktninger om en tid som var – og fortsatt er, men ikke mye belyst. Du lærer mye i dette teaterstykket, om ved, stillhet og noen få ord. Og stemingsskapende musikk fra tømmerskogen med Stein Torleif Bjella og band.

God fredag den 8. desember

Rydding og skriving

Å rydde og å skrive likner. Etter flyttingen har jeg tatt med meg esker med bilder, bøker, notater, brev og postkort samlet over flere år, til huset vårt i Danmark. De siste dagene har jeg gått igjennom en del, og det slår meg at det likner på redigeringsprosessen ved å skrive bok. Hundrevis av sider skal reduseres til en brøkdel, i mitt tilfelle ca 200 sider i den ene boka jeg har fått publisert. Det er både slitsomt, sårbart og vemodig å kvitte seg med konkrete ting i en flytte- og ryddeprosess, slik det er å «kill your darlings» ved å redigere tekst. Fine setninger jeg var fornøyd med og stolt av måtte strykes, strykes og strykes, for å komme inn til essensen, den teksten som fikk bli stående, og som ble til Farfars skrin.

I oppryddingen som pågår, har jeg plukket bilder ut av rammer, limt bildene inn i album som hadde ledig plass, levert de rammene som kunne brukes om igjen til gjenbruk, og kastet de som var ødelagte.

Men du, så deilig det er når det er gjort, det vil si er begynt! Å gå opp løypa til gjenbruksstasjonen var dagens mål, jeg har utsatt det i flere dager, men plutselig løsnet det, og jeg fikk det gjort. Slik er det også med skriving, motstanden er stor, lenge, før det plutselig løsner, og jeg sitter ved tastaturet. Det er gjerne en hendelse som får meg i gang, som en reaksjon på noe jeg har sagt eller gjort, på godt eller vondt, som får meg i gang. Denne gangen ble jeg så ivrig i å dele bilder jeg fant med familien at de gikk lei, og sa fra. Da forsto jeg at jeg trenger å dele på en annen måte, som i et blogginnlegg som du kan plukke opp og lese, om du vil, helt frivillig.

Når jeg skriver til noen få, blir det noen ganger overveldende for dem, her er det fritt, jeg kan skrive i vei, og du kan bare skrolle forbi, uten at det blir irriterende for deg, eller at jeg blir fornærmet over at du ikke har lest, eller kommet med kommentar. Jeg har behov for å uttrykke meg, og er glad om noen leser, så klart, men her er det mer upersonlig enn i en chat på messenger eller snapchat. Jeg har noen ganger mer på hjertet enn det en liten gruppe kan tåle.

Veldig hyggelig om du har lest helt hit, takk for oppmerksomheten!

Byliv

 Jeg kjenner på tomheten etter en uke fylt med liv, farger, fellesskap og dyp deling av sorger og gleder. Jeg vet den kommer, har opplevd det før. Følelsen av å være i et vakuum oppstår i overgangene, om det er å flytte seg fysisk eller psykisk, eller begge deler, slik som nå.

Da kan jeg si ting jeg mener der og da, men som ikke står seg til dagen etter. Og det gjelder da å ha en trygg person å si det til, og det har jeg. I snart 38 år har vi vært gift, og delt sorger og gleder. Tålt hverandre i medgang og motgang, noen ganger bare så vidt. Tålt. Men det holder, Bjørn Eidsvåg synger vakkert om å bli tålt.

Kanskje må vi slippe oss så langt ned noen ganger, i hvert fall gjør jeg det, at det er bare så vidt jeg tåler meg selv og de rundt meg. Mest meg selv. Den største utfordringen er å tåle meg selv, på godt og vondt.

Tåle tristheten, hyperaktiviteten, giddaløsheten, avhengigheten, latskapen, grådigheten, utålmodigheten, solbrentheten, sulten, overmettheten, angeren, angsten, sorgen,

i tillit til at

gleden, fargerikheten, omtanken, snillheten, empatien, medfølelsen, måteholdet, nytelsen, tålmodigheten, kreativiteten, spontaniteten, lysten og lettheten venter bak neste sving.

13 ord før, 13 ord etter ordet «tillit». Alle de 26 ordene, og mange, mange flere viser sider av meg. Hva jeg viser omverdenen varierer. De færreste får se de 13 første, det er gjerne de 13 siste jeg velger å vise verden.

Nå skriver jeg meg tilbake til den jeg er her hjemme. Jeg er i leiligheten i Drammen, og strever med å kjenne meg hjemme her. Det er ikke bare å gå ut på plenen, å sette seg ut og kjenne duften av syrin. Balkongen er innglasset, og selv om jeg åpner vinduene, kan det aldri bli som å sitte ute slik det var på gården. Men her jeg sitter inne og skriver akkurat nå, med åpen balkongdør, når fuglekvitter meg, og jeg ser blå himmel og grønne blader på et tre som duver i lett vind. Jeg ser også et uvanlig stygt brunt bygg, det tar utsikten fra tre av fire vinduer i stua. Fra balkongen er det stusselig utsikt, bortsett fra hvis jeg sitter på en plass. Derfra kan jeg se og høre mennesker gå og prate på en fin gangvei, og jeg kan se åsen og gammel, fin bebyggelse oppover brosteinlagt gate.

Jeg finner 13 gode ting og 13 dårlige her også. Som det var på gården. Men når man har forlatt noe, er det lett å tenke tilbake på kun det som var bra, og glemme alt som var slitsomt og trist.

Jeg innser at det er fordeler og ulemper med alt, og tenker jobben framover er å balansere livet best mulig, slik at fokuset blir på det gode, uten at det blir et jag. Full aksept for valgene som er tatt, og være spent på livet videre – en uke som den jeg har hatt på retreat i Spania nå, bærer bud om  fargerike og deilige dager i tiden som kommer, med mange muligheter for kreativt liv!

Jeg vet at jeg noen ganger kun ser verden gjennom skitne brilleglass og vinduer – uten krefter til å pusse dem.

Å skrive om det, slik jeg gjør nå, løsner noe i meg, og gjør at jeg kan leve i det som er, uten å fordømme eller ønske det annerledes.

Byfuglene utenfor synger høyere og høyere, som for å bifalle det jeg skriver, og si i kor:

«Det er ganske bra å bo her i byen også, skjønner du!»