«Den som sparer på sånt søppel burde vært
skutt knehasane av».
Dette var en kommentar
som falt, da en bekjent for 10-15 år siden fortalte at han på loftet hadde
funnet noen effekter fra nazitiden i Norge, blant annet en kopp fra Porsgrund
Porselen med hakekors på. Jeg har aldri glemt kommentaren, fordi den rammet meg,
som også hadde en slektning som var på «feil» side under krigen, og hadde båret
på familiehemmeligheten siden jeg var ti år. Jeg forsto at krigen ikke var slutt,
og at jeg måtte fortsette å bære på hemmeligheten alene.
Det stigmaet av skam og
skyld, som ved landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig naturlig nok ble
påført medlemmene av det politiske partiet Nasjonal Samling, har vist seg i
noen grad å fortsatt hefte ved etterkommerne. Stigmaet kommer til uttrykk blant
annet via språket.
«93000 nordmenn ble etter krigen etterforsket på
grunn av mistanke om at de var skyldige i landssvik. Hver sjuende eller åttende
norske husstand ble antakelig berørt av straffeprosessene, ved at
familiemedlemmer var blant de mistenkte…….49ooo av de mistenkte ble dømt,
resten ble frikjent, eller straffeforfølgingen mot dem ble innstilt. Blant de
dømte finner vi de aller fleste av NS` medlemmer.» (Borge 1998).
Problemstilling
Hvordan er det i Norge
i dag å være etterkommer etter de dømte NS-medlemmene? Jeg undersøker i denne
oppgaven, ved hjelp av språket, styrken i stigmaet som hefter ved de som var på
«gal side» under krigen og deres etterkommere i dag.
Har
konflikten løst seg og blitt et bleknet minne, eller er den fortsatt et betent
sår?
Seierherrenes versjon av historien er den gjeldende.
Der det finnes vinnere, finnes imidlertid også tapere. Albert Camus skrev i
1945 at nasjoner som forsømmer sine politiske utrenskinger, samtidig forspiller
en sjanse til nasjonal fornyelse (Rousso 1991). Hvilken måte disse
utrenskingene foregår på, har vist seg å ha stor betydning for partene på begge
sider. Jeg tar for meg artikler skrevet om dette temaet, og analyserer
ordbruken i et språkpsykologisk perspektiv for å vise i hvilken grad konflikten
mellom vinnerne og taperne fortsatt gjelder i dag. Til slutt i oppgaven tar jeg
for meg et nytt ord som har dukket opp det siste året, «flawsome» eller på
norsk, «feiltastisk» som et språklig eksempel på en ny vei å legge ut på inn i
framtida, inn i «raushetens tid».
Faglige referanser og teori
Jeg vil drøfte funn i
artikler og faglitteratur på bakgrunn av forelesningene i psyk2500 om sosiale
representasjoner og ideologi, hvor stoffet er hentet fra artikkelen til
Gillespie «Social Representations, Alternative Representations and Semantic
Barriers» og boka «Fellesskap og individualisme» av Nafstad og Blakar. Noe blir
også drøftet i henhold til Rommetveits (2007) tegntrekant. I tillegg til pensumbøkene
jeg har hentet teorier fra, har jeg brukt data fra doktorgradstudien «I
rettsoppgjørets lange skygger» fra 2012 av Baard Borge. Studien bidrar med data
fra intervjuer av 376 etterkommere etter NS-medlemmer og sier noe om hvordan de
er blitt preget av sine foreldres valg. En av artiklene han bygger sin studie
på er «Forsoningen som uteble. Norges oppgjør med landssvikerne.» (Borge 2012)
Ideologi
Jeg vil undersøke tekstene etter Nafstads og Blakars
definisjon av begrepet ideologi.
«De rådende
ideologiene understøtter status quo og neglisjerer andre sider av oss.
Ideologiene får oss også ofte til å akseptere sosiale institusjoner,
meningsstrukturer og verdisystemer som kan implisere alvorlige problemer og
mangler for ulike grupper mennesker, særlig for svake og marginaliserte grupper
(Jost mfl.2001, Montero 1994, 1997). Marginaliserte grupper har som oftest
heller ikke makt og innflytelse til å synliggjøre sin situasjon og sine
levekår. De når ikke fram med sin virkelighetsforståelse.» (Nafstad
1986) Nafstad og Blakar, 2011 s.138
I den offentlige
diskurs er fellesskapsverdier viktige.
«Den andre i relasjonen
får lov til å være et subjekt så lenge hun/han har de samme mål som en selv».
(Nafstad og Blakar 2011.)
I relasjonen mellom «de gode nordmenn» og «landssvikerne»
er «landssvikerne» «den andre». Med sitt valg om å støtte okkupasjonsmakta
sluttet NS-medlemmene å være et subjekt. Å vinne en krig skaper samhold og
fellesskap i en befolkning, og historien som dannes, bidrar til oppbyggingen av
en ny nasjon.
«Den rette siden
har størst potensial for å fremme forsoning, fordi den fremdeles har et moralsk
og politisk hegemoni over dem som tapte krigen.» (Borge 2012)
Borges ord om moralsk og politisk hegemoni stemmer godt
overens med det Blakar skriver om ideologi. Blakar peker på paradokset at den
dominerende og aksepterte ideologien representerer de herskende sin måte å
organisere samfunnet på. Dermed vil det være mest fruktbart at et utspill om
forsoning kommer fra den «rette» siden (Blakar 2006).
«To label is to
classify» (Maddux, Snyder & Lopez 1987 Forelesning Psy2500 2013).
“Classifying
things one way rather than another has important implications for the way we
behave towards such things” (Reznek, 1987 Forelesning Psy2500 2013).
De to sistnevnte utsagnene er relevante for hvordan
«landssviker»-begrepet brukt ukritisk om alle på «feil» side har hindret
forsoning. Ved å stå fram som NS-medlem eller etterkommer, risikerer man å ikke
å bli hørt, fordi begrepet «NS-medlem» forbindes med «landssviker». Begrepene i
seg selv stigmatiserer hele gruppen, og står i veien for språklig argumentasjon,
som en semantisk barriere (Gillespie 2008).
Kollektive representasjoner eller sosiale
representasjoner har endret seg fra å være totale i tidligere tider, til å bli
mer fragmenterte og mangfoldige, kun som en av mange måter å forstå fenomener
på i vår moderne tid (Gillespie, Moscovici 2008). Allikevel tenker jeg at
begrepene «NS-medlem» og «landssviker», omsluttes av et hegemoni, og forstås
som det alle er enige om, common sense,
det som tas for gitt. For at et hegemoni skal oppløses og endres, må noen stille
spørsmål ved det selvsagte, og prosessen går gjerne gjennom en polemisk fase,
hvor det dannes et fiendebilde av motparten før tanken eller ideen kan bli
frigjort (Forelesning Psyk2500 2013). Om noen skulle stille spørsmål ved det selvsagte
her, måtte det kanskje skje ved en splittelse innen hegemoniet i «onde» og
«naive» landssvikere. Man kunne da skille mellom de som var erklærte nazister,
og som satte sine ideer aktivt ut i livet ved å delta i okkupasjonen med makt
og bruk av vold, angiveri og sensur, og de som var passive medlemmer av det
politiske partiet NS av ulike pragmatiske grunner, og ikke fullt ut forsto hva
de dermed ga sin støtte til.
En differensiering er
hva Eirik Veum (2013) i boka «Hirden» forsøker å gjøre ved å navngi de
medlemmene av NS som deltok i vold, mishandling og drap. Tanken er at de som
ikke er navngitt da kan bli fri mistanken og stigmaet. I en samtale mellom Veum
og lederen av Simon Wiesenthal Center i Jerusalem, Efraim Zuroff, gjør Zuroff det
klart at Norge bør ta inn over seg at de var aktivt med i nazistenes
ugjerninger.
«Se
til å få åpnet arkivene deres. Personvern og familiers ære er ikke viktig.
Sannheten er viktig. Få frem opplysninger, og la alle få vite alt... Deres landssvikere
var involvert, og det var mange av dem. Hvordan skal dere nordmenn lære?
Hvordan skal dere unngå at det skjer igjen når dere skjuler sannheten?»» (Veum 2013, s 27)
Majoritetens forståelse
av en minoritet er også eksempel på en representasjon (Moscovici 2011).
Etterkommerne etter landsvikerne har utfra Borges forskning (2012) et annet syn
på seg selv som minoritet enn det de opplever at majoriteten ser dem som. De
vet at landssvikere er like ulike i personlighet som andre grupper, og må
samtidig leve med stigmaet som ligger i selve begrepet, som få bryr seg med å
differensiere. Samtidig kan det hende at de som er bærere av stigmaet i dag,
har polemiske forestillinger om de andres forestilling om deres
minoritetsgruppe (Forelesning psy2500 2013). Kollektive representasjoner er
oppfatninger som deles av et helt samfunn. En kollektiv representasjon er at
nazisme er feil, og noe som skal bekjempes med alle midler om det er mistanke
om at den er i ferd med å oppstå i et samfunn. Det er brukt ord som «psykopatenes
diktatur» (Nissen 1947) om ideologien, og psykopati kommer også innunder en
kollektiv representasjon som kategoriseres som en personlighetssykdom som skal behandles
eller bekjempes i et samfunn. Det er noe djevelsk og ondt. En forestilling om nazisme
og psykopati, er at de kan dukke opp i forkledning, og via falske
representasjoner eller propaganda, forføre og forlede mennesker til å ta feil
valg. Ideologier fungerer som mekanismer hvis formål er å opprettholde
maktrelasjoner. Det kan også være noe som er utspekulert eller har et annet
formål enn sannhet og godhet. (Forelesning psyk2500 2013)
Metode
For å se hvordan
«klimaet» i Norge i dag er for om mulig å bygge bro over den gamle konflikten
mellom «vinnere og tapere» etter krigen, i et språkpsykologisk perspektiv, har
jeg i denne oppgaven valgt tekster med ordene: «ns-*» og «forson*» i seg. Jeg har
brukt Retriever som søkemotor, og fått med ord som: ns-medlem, ns-barn, ns, i
kombinasjon med ordene forsoning eller forsone. Ved at begge ordene er tilstede
i samme artikkel, er det sannsynlig at forfatteren har tenkt at det han skriver
skal være et bidrag for eller mot forsoning av vinnere og tapere etter 2.
verdenskrig.
Avisene, mange av dem
hadde vært arena for nazipropaganda under krigen, var ikke snaue i sin
fordømmelse den gangen. Blakar skriver at pressen representerer den fjerde
statsmakt, og bør være objektiv og nøytral. Han hevder videre at «problemet er
ikkje først og fremst at det kanskje er nokon som framleis for alvor trur at dette
er tilfellet. Men at denne festtalepåstanden har som implisitt premiss at dette
er mogleg (og ønskeleg).» (Blakar 2006)
Jeg har valgt å se hva Aftenposten,
landets største avis, med et opplag på 225 981 i 2012, skriver om
frigjøringsjubileene 50, 60 og 65 år etter krigen, det vil si i mai 1995, mai 2005,
og i mai 2010. Jeg kunne også valgt å ta med flere aviser for å sammenlikne
språkbruk. Et unntak fra en annen avis er med, kun overskriften i artikkelen av
Jan Zahl: «Avstraffelse: Ja. Forsoning: Nei.» i Dagsavisen 26.05.2005. Jeg
valgte å ta med tittelen fordi den viser et helt klart svart/hvitt bilde av
splittelsen som fortsatt gjaldt i mai 2005, 60 år etter krigen.
Aftenposten trykket 5
artikler i mai 1995, 1 artikkel i mai 2005 og 1 artikkel i mai 2010 med de
valgte søkeordene. Se referanseliste.
Analyse av artiklene
Bernt Hagtvedt, professor i statsvitenskap ved UiO, «Utsoningens ufullstendighet».
Hagtvedt beskriver i sin artikkel en «kamp om
fortolkningsmonopol» og «kamp om erindring», og han beskriver og sammenlikner de
to markeringene: 20 års jubileet etter Vietnamkrigen og 50 års jubileet etter
andre verdenskrig. Ordet «kamp» gir assosiasjoner til krig, og kan si noe om at
krigen fortsetter på et subtilt nivå, 50 år etter.
Rommetveit beskriver en
tegntrekant som består av begrepene tegn – ting – tanke for å tydeliggjøre tre
aspekter ved ord: Ordets konkrete form, fenomenet det beskriver og de mentale
forestillingene som knytter seg til ordet. Gjennom tidene kan det tenkes at
ordet «kamp» har gitt ulike assosiasjoner. Det er nærliggende å tenke at de som
opplevde krigen får assosiasjoner som bombenedslag og skyting, flyalarm,
blendingsgardiner, portforbud, nevekamp, skyting og blod, mens vi i dag heller
ser for oss kamp om monopoler, fagforeningskamp, likestillingskamp, eller å
vinne kampen mot kreft (Rommetveit 2007).
I begge tilfeller
snakker Hagtvedt om «gjenåpning av sår og
kamp om fortolkningsmonopol».
Ord som «gjenåpning av
sår» viser til at dette er gamle skader som kanskje ikke har leget seg slik man
hadde ønsket, slik at en gjenåpning er nødvendig.
Et sår som gror på en
frisk måte, etterlater seg kun et arr som blekner med tida, i likhet med minnet
om hva som skapte arret. Her er det sannsynligvis snakk om gjenåpning av sår som
i stedet har blitt til traumer som fortsatt verker. Om vi skal bruke
tegntrekanten på ordet «sår» eller «såret» vil også dette ordet ha annen
betydning jo lenger unna krigen vi kommer, både i tid og geografisk avstand.
Assosiasjonene til «såret» var mer konkret den gangen det var krig i Norge,
alle visste om noen som hadde blitt såret, soldater som kom hjem uten et bein
eller et øye, eller hjelpere som reiste ut til fronten for å pleie sårede
soldater. I dag vil det å være «såret» kanskje mer assosieres til relasjoner
mellom mennesker, man kan bli såret over en kommentar fra en annen, av å bli
avvist eller forlatt, med mindre man snakker om ulykker eller krigsherjede
områder hvor mennesker fortsatt blir såret fysisk. (Rommetveit 2011 s 62)
I en krig vil det være
sår på begge sider. Nordmenn som ble tatt til fange av tyske og norske nazister,
vil ikke bli minnet på sine skrekkopplevelser. NS-medlemmer som ble stilt til
ansvar for det nazistene gjorde, og ble tatt til fange etter krigen vil heller
ikke bli minnet på ydmykelsene og stigmaet de opplevde å bli påført. Alle vil
helst glemme, og temaet er omgitt av taushet. Men går det an å tie bort krigstraumer
uten at det får konsekvenser?
Hagtvedt sammenlikner uka
rundt frigjøringsjubileet, 8 mai 1995 med 20 års markeringen etter
Vietnamkrigen og benytter igjen metaforer som språklig virkemiddel: «...at det
aldri har vært ført en dyptgående nasjonal samtale mellom haukene og duene i Vietnam-spørsmålet. Intensiteten i reaksjonen
avslører at det heller ikke er skjedd noen forsoning.»
Ordene
«hauker» og «duer» brukes som metaforer for partene i Vietnam-krigen. Dette
synet tyder på en polemisk ideologi som viser tilstanden i krigsspørsmålet,
hvor «hauk og due» altså brukes som metafor for to gjensidig utelukkende syn på
virkeligheten. «Polemisk» kan bety at ulike grupper er i opposisjon til hverandre,
og innehar vidt forskjellige forestillinger. Typisk er at de har sterkt
negative, gjensidig utelukkende forestillinger om de andres forestillinger.
Eksempel kan være «Den kalde krigen»: amerikansk syn på kommunismen og kommunismens
syn på amerikansk frihetsdemokrati. Det må skje en forsoning mellom de to
synene før det kan bli et hegemoni eller frigjorte tanker, slik at
oppfatningene kan leve fritt side ved side med respekt begge veier.
(Forelesning Psyk2500 2013).
Alternative
representasjoner er representasjoner av andres representasjoner, «de tror…de
mener». Å være en del av en stigmatisert gruppe vil innebære å ha
forestillinger om hvordan andre ser på den gruppa man selv er en del av, og på
den måten kan fiendebilder oppstå, fryktbaserte og mer eller mindre grunnløse.
Jo mindre åpenhet, jo større frykt og rom for forestillinger om «de andre». Det
er sannsynlig at NS-etterkommerne forventer avvisning fra «de andre», om de
tilkjennegir sin gruppetilhørighet (Gillespie, 2008).
At
krigen fortsatt foregår på et subtilt plan, viser bruken av ordet «kamp» om
erindringen, og «intensiteten i reaksjonen» som «avslører» at det heller ikke
er skjedd noen forsoning».
Hagtvedt fortsetter: «Det er her parallellene melder seg. Et overraskende paradoks med vår egen 50-årsmarkering er at den også synes å ha revet opp sårene.» Nok en gang brukes sårmetaforen, «revet opp sårene», mer brutalt enn den forrige, «gjenåpning». Sårene rives opp, og det skaper andre bilder enn «gjenåpning». En «gjenåpning» peker på noe som er intendert, kontrollert og planlagt, «oppriving» av sår derimot, peker på noe som skjer ukontrollert og impulsivt, ikke intendert. Det kan, ut fra dette, spekuleres i: Hvem har interesse av at sårene gjenåpnes? Kan det hende at det er fordi ingen har interesse av at de gamle sårene gjenåpnes at de til slutt rives opp? Og av hvem?
Hagtvedt fortsetter: «Det er her parallellene melder seg. Et overraskende paradoks med vår egen 50-årsmarkering er at den også synes å ha revet opp sårene.» Nok en gang brukes sårmetaforen, «revet opp sårene», mer brutalt enn den forrige, «gjenåpning». Sårene rives opp, og det skaper andre bilder enn «gjenåpning». En «gjenåpning» peker på noe som er intendert, kontrollert og planlagt, «oppriving» av sår derimot, peker på noe som skjer ukontrollert og impulsivt, ikke intendert. Det kan, ut fra dette, spekuleres i: Hvem har interesse av at sårene gjenåpnes? Kan det hende at det er fordi ingen har interesse av at de gamle sårene gjenåpnes at de til slutt rives opp? Og av hvem?
Terroranslaget
mot Norge 22.07.2011 kom som lyn fra klar himmel, og rev opp gamle sår. «Aldri
mer 9. april» ble til «Aldri mer 22. juli». Kan denne sjokkartede hendelsen ha
en sammenheng med tausheten, fortielsen og tabuene som har preget
etterkrigstida?
Hagtvedt
fortsetter: «Norge opptrer som den store forsoner i internasjonal politikk, men
makter tilsynelatende ikke å gjennomføre et frigjøringsjubileum i forsoningens
ånd – 50 år etter.» Han trekker så to konklusjoner ut fra dette, at «Vi vil kjempe
den annen verdenskrig om igjen til siste medlem av krigsgenerasjonen er borte…Det
er en dyp motstand mot å rokke ved noen av de tradisjonelle fortolkningene av
vår krigshistorie...» Hagtvedt sier
«Norge» opptrer som «den store forsoner» i internasjonal politikk. «Staten Norge»
blir med en slik bruk av ordet, et aktivt handlende subjekt. En stat er en sosial,
kulturell konstruksjon, og implisitt i dette er at noen må handle på vegne av
staten. Hvem som opptrer på vegne av staten, og dermed på vegne av alle statsborgerne
som «den store forsoner», og hvilke holdninger, verdisyn og menneskesyn de bringer
inn i forsoningsprosessene, kan være interessant. I et hegemoni er det
implisitt at innbyggerne tar for gitt at de folkevalgte har de «rette» verdier
og holdninger. De representerer befolkningen gjennom sine verv, og gjennom
språket vil man kunne gjøre seg opp en mening om politikerne er dem de utgir
seg for, eller om deres sanne jeg er skjult bak en fasade av noe annet. Å bli
ført bak lyset av propaganda er noe de som har opplevd krigen husker godt, kanskje
spesielt de som lot seg forføre til å bli medlemmer av NS-Nasjonal Samling. (Nafstad
og Blakar 2011 s137)
Ole Jacob Malm: Forsoning 8. mai? Bare på vilkår! Aftenposten 05.05.1995
Artikkelen
til motstandsmannen Professor Ole Jacob Malm, handler om at en eventuell forsoningsprosess
må forgå «på vilkår», underforstått, på seierherrens vilkår. Malm advarer mot
de gale signaler forsoning med NS-medlemmene kan gi de unge.
«Et
ufravikelig vilkår for forsoning er at tidligere landssvikere innrømmer at de
tok feil og angrer. Forsoning med sensur, rasisme, tortur og drap må derimot
aldri komme på tale. Forbrytelser mot menneskerettighetene har ingen
foreldelsesfrist!»
Malm
bruker helt i starten av sin artikkel ord som «advarer, gale signaler,
ufravikelig vilkår» og utropstegn, som introduksjon til det som kommer senere i
artikkelen. Han roper nærmest, «varsko her!», som for å vekke leseren for det
som kommer. Det ser ut til at Malm mener at å strekke ut en hånd til taperne,
vil være det samme som å gi aksept til de forbrytelser mot menneskeheten som
Hitlers naziregime gjorde seg skyldige i. De fiendtlige følelsene som landsmenn ennå
nærer for hverandre blir satt ord på, og bekreftet av Malm med ordet «nei»: «Nei,
nå må vi ikke la følelser ta overhånd og sende gale signaler til yngre
slekter!»
Malm sier det er
viktig fortsatt, at det er «gamlingene» fra 9 april-generasjonen, her
representert ved ham selv, som har retten på sin side til å både tenke, mene og
si noe om forsoning: «Ungdommen må få vite hva gamlingene fra 9.
april-generasjonen som kjempet mot NS og tyskerne, tenker og mener om
"forsoning". Det «de andre» mener om forsoning er ikke er verd å
lytte til, det kan til og med være farlig å høre hva de har å si, fordi det kan
bidra til å «sende gale signaler til yngre slekter!» Med «yngre slekter» i
flertall med utropstegn bak, kan det være nærliggende å tolke det dithen at den
andre siden ikke skal komme til orde så lenge han er talsmann, og også etter
det.
I sin tale ved 50 års jubileet 8 mai 1995, sa Kirsti Kolle Grøndal om forsoning at:
«fredsfeiringen
også bør inneholde et ønske om forsoning.»
Dette er ingen
artikkel, men et referat fra talen Kolle Grøndal holdt. Den er derfor allerede
tolket av journalisten. Barna til tidligere NS-medlemmer ble brukt som
«eksempel på behovet for forsoning.» Fredsarbeid og forsoning omtales som
«eksempel på et behov», et «bør» og et «ønske». Ordene som ble brukt er uten handlingsintensjon,
og uten forpliktelse for Norge, her representert ved Stortingspresidenten. Da
er det vanskelig å vite om budskapet nådde fram til dem som skulle ha det. Med
en kommunikasjonshandling mener Blakar «å gjøre noe felles med eller å gjøre
noe kjent for andre. En kommunikasjonshandling preges av at det er en aktiv,
intenderende og kontrollerende instans mellom ting og tegn»( Blakar 2006 s 49)
Det presiseres i talen
at «Kampen mot rasehat og usunn nasjonalisme, må fortsette», som om det skulle
finnes en motsetning mellom å forsone seg med fortida og det å fortsette kampen
for det gode i framtida. Referatet fortsetter med å sette to saker opp mot
hverandre, den ene som mer viktig enn den andre. «Men det betyr at vi i dag bør
være mer opptatt av å bekjempe intoleransen og likegyldigheten i vår egen tid,
framfor å fordømme feil som ble begått for 50 år siden, sa hun.» De som begikk
feil for 50 år siden og deres etterkommere burde kanskje også omfattes av den
bekjempelse av intoleranse Kolle Grøndal snakker om? I talen ligger et «bør»
som et normativt uttrykk om at «nok får være nok», nå «settes strek». Slik jeg
ser det, er det ingen åpning her for å løse opp på hegemoniet som ligger fast,
status quo fastslår et svart-hvitt skille mellom vinnerne og taperne fortsatt. Et
spørsmål å stille utfra dette kan være: Hvordan kan Norge sine representanter
for fred og forsoning bekjempe intoleransen og likegyldigheten i vår egen tid
om de samtidig tar så lett på en konflikt som har splittet folk i landet helt
siden andre verdenskrig?
Berge Furre i Aftenposten 20.mai 1995. « Tida lækjer visst ikkje alle sår»
Med ordet «visst» i tittelen
på artikkelen, kan det tyde på at Furre sier noe om en illusjon som brast, og at
det er en erfaring han har hatt som har ført til det. Svaret viser seg lenger
ned i artikkelen, han har blitt invitert til å svare på spørsmål etter et
foredrag om apartheid i Sør-Afrika, og blir svar skyldig på spørsmål om hvordan
Norge har håndtert konflikten mellom vinnere og tapere etter andre verdenskrig.
«Eit teppe av forteiing
har heile tida blitt lagt over "den andre sida". Vi på "rette
sida" fekk tala om det vi hadde opplevd, følt, tenkt. Dei andre skulle
teia - om smerte, sorg, urett, anger.»
Med
«vi på rette sida» viser han sin egen posisjon, han er selv del i «viet» han
snakker om. «Fikk» henspeiler på en tillatelse noen har gitt, mens de andre
«skulle» tie. Slik det sies her, ser det ut som en norm som noen har blitt
enige om, en uskreven regel, «som samfunnets rådende common sense-forståelse av
den sosiale og materielle verden.» (Billig 1991, 1997, van Dijk 1998) Nafstad
og Blakar 2011 s 136. En vanlig påstand er at «all atferd er kommunikasjon».
Rommetveit (2007) innvender at det er altfor generelt, og at det faktisk ikke
stemmer. Han hevder at kommunikasjon må være en villet handling, og ha en «intensjon
om å gjøre noe kjent». Kan likegyldighet ut fra denne teorien vises i handling?
Hva er likegyldighet? Å overse, tie, ikke gi respons på ytringer, å ikke trykke
avisinnlegg, alle disse handlingene kan være kommunikasjonshandlinger som kan
være tegn på likegyldighet. (Forelesning Psy2500 2013) Mange personer har
skrevet klokt om likegyldigheten, og hvilke følger det kan ha for mennesker å
bli utsatt for den, her er to av dem:
Den irske dramatikeren
George B. Shaw (1856-1950) skrev i The Devil`s Disiple (1901), act II:
«The worst sin toward our
fellow creatures is not to hate them, but to be indifferent to them: that`s the
essense of inhumanity.”
Elie Wiesel (1928-), jødisk forfatter, filosof og humanist sa: «Det
motsatte av kjærlighet er ikke hat. Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet.»
Furre
skriver videre om den «manglande forsoniga og åpenheten mellom dei som var på
"feil" side og dei som var på "rett" side i Noreg under
krigen.» Og han spør om det er for seint å nå forsoning. «Kan ikke de bra
NS-folk vinnes tilbake, har vi lidt nederlag». Ved ordet «de bra» anerkjenner Furre
at det var forskjell på gode og dårlige NS-folk også, slik det var forskjell på
bra og dårlige folk på den rette sida. Han snakker om «nederlag» om vi ikke
klarer å vinne de «bra NS-folka» tilbake. De som i tilfelle da lider nederlag,
er «vi» som Furre har definert før som de på «rett» side. Det er tydelig at
Furre gjerne vil bidra til en forsoning, og går langt i å legge premisser til
grunn for at den kan komme i gang. Han inviterer til dialog, men kan bli
stoppet av de semantiske barrierer som han vil møte ved å tale en stigmatisert
gruppe sin sak. (Gillespie, 2008, Psyk2500 2013) Furre fortsetter: «Kvardagsforsoninga
har foregått heile tida - stille og lite synleg».
Furre
mener at folk vil vite forskjell på «de gode» og «de dårlige» NS-folka. Som
tida går vil folk vise sitt sanne jeg, og da skjer forsoning ved at vennskap
oppstår og man blir dømt utfra hvem man er i dag og ikke utfra hva foreldrene
eller besteforeldrene gjorde. Noen evner bedre enn andre å ta den annens
perspektiv, de har empati. Kan et helt folk utvise empati? Furre viser til at
tilleggsstraffene fra folket uten lov og dom kunne være verre enn
fengselsstraffene, og går langt i å argumentere for at NS-folka var vanlige
folk: «Det var ikkje lågpanna, halvkriminelle utskot som melde seg til NS. Dei
fleste var heller vanlege menneske …Kanskje er vi eit uforsonleg folk - eigenleg?.. Det fall ord om
"forsoning" i somme av talene kring 8. mai».
Furre
stiller spørsmål ved vår evne til forsoning som folk. Ordet «eigentlig»
impliserer at vår uforsonlighet ikke nødvendigvis er bevisst, men noe vi bærer
i oss, dypt inne i folkesjela. Det kan tyde på at det må graves dypt for at vi
igjen skal kunne framstå som ett folk, å finne en felles plattform å se oss
selv fra. Furre sammenlikner Norge med Sør-Afrika ved å beskrive
forsoningsprosessen der mellom svarte og hvite. Så blir han utfordret på et
foredrag han er invitert til, og skulle svare på spørsmålene: «Kva med oss?
Korleis har vi stelt oss med forsoning? Kring femti tusen norske var med i NS -
med familie eit par hundre tusen, ein større del av folket enn vi brukar tenkja
på.» Ved å sammenlikne konflikten mellom vinnere og tapere i Norge med svart og
hvit i Afrika, løfter Furre temaet opp på et nivå som synliggjør et nytt alvor og
dybde i konflikten. Han fikk spørsmålet om hvordan vi har løst vår konflikt,
sannsynligvis fordi de ønsket å lære noe av fredsnasjonen Norge som de selv
kunne bruke i sin forsoningsprosess. Furre viser her at han kom i beit for
svar, og viser også alvoret ved å tallfeste hvor mange mennesker det gjaldt den
gangen, et par hundre tusen, «ein større del av folket enn vi brukar tenkja
på.» Implisitt i dette utsagnet kan være: Norge har ingen forsoningsprosess å
vise til, og kan ikke være til hjelp.
Per Lønning: Frigjøringsjubileet ga ikke det forløsende, gjør kirkejubileet? 26.05.1995
Lønning
kritiserer i denne artikkelen kirkens rolle i å bidra til en offentlig
forsoning av motpartene etter krigen. Han sier det har skjedd mye
forsoningsarbeid mellom enkeltpersoner og i lokalmiljøer, men at det offentlige
oppgjøret fortsatt gjenstår.
«At
oppgjøret i flere henseender ble opplevd som tilfeldig og at mange kjente seg
rammet urimelig, er en sak vi som
rettssamfunn ikke har råd til å benekte. Mest iøynefallende er den belastning
som rammet barn og unge - også mange født årevis etter krigen - de måtte rett
og slett bøte for foreldres valg. En usalighet av mobbing!» Bruk av ordet «mobbing» etterfulgt av utropstegn viser
følelsene Lønning legger i «urimeligheten». Han fortsetter med: « udifferensiert
bruk av ordet "landssviker" har tjent til å institusjonalisere et
umulig kvalitetsskille mellom personlig integritet hos "alle" på den
ene siden og "alle" på den andre. Ordbruken her viser det gjeldende
hegemoniet, hvor Lønning peker på manglende differensiering, og hevder at: «Dette
tør være en hovedgrunn til at mange i dag krymper seg for den skyldbekjennelse
det offisielle samfunn synes å forlange som adgangsbillett.» Lønning peker på
ydmykelsen som alle på feil side opplever. Å be om unnskyldning er vanskelig
når man oppfatter seg uthengt og urimelig behandlet, slik mange gjorde i
rettsoppgjøret. Han har møtt mange gamle NS-medlemmer, og har gjennom sin
erfaring opplevd at nesten alle helhjertet beklager det de var med på: «...ekte
beklagelse av fortiden…dersom vi i fremtiden vil trues av nye nazistiske
fremstøt, da er det ikke de gamle NS'ere og deres barn det kommer fra.»
Det
er tabu i vårt samfunn å utlevere mennesker som ikke er der til å forsvare seg,
og de døde. De døde skal hvile i fred, og i «vær varsom»-plakater innen media, skal
man ikke «angi», eller «forråde» sine slektninger eller venner, «de kan
simpelthen ikke utlevere nålevende og avdøde venner til det de opplever som
etisk deklassering.» På den måten holdes sannheten nede, og den som prøver å
nyansere ved å stå fram med sin historie risikerer å bli uthengt eller utfryst
selv på grunn av uetisk handling mot egen familie eller venner. To av kirkens
menn tok allikevel sjansen: «Fremtredende kirkeprofiler som prost Henrik
Ljostveit i Larvik og biskop Kristian Schjelderup tok risken på å bli uthengt
som "silke-front" ved å tale forsoningens sak.»
Aftenposten 10.05.2005: Halvor Tjønn: Krigens bitterhet fortsatt levende. Åpent møte i Oslo.
Fra møtet skrev Halvor Tjønn denne artikkelen. En
kvinne fortalte om det samfunnsmessige vakuum barndommen ble tilbrakt i, og at
«det å delta i feiringen av 17. mai var en av flere ting man var utelukket fra.
Skammen fra foreldrene ble bragt videre til barna». En annen deltaker snakket
om integrasjon og de ressurser som var lagt ned de siste 30 år for å integrere
innvandrerne i det norske samfunnet, men at man «aldri har sett noen lignende
innsats for å trekke dem som sto på den gale siden under krigen tilbake til
fellesskapet.» Professor Øystein Sørensen sa at nordmenn flest ikke har funnet
noen grunn til å beklage rettsoppgjøret etter krigen, og konkluderte med at «…I
dag, 60 år etter, står rettsoppgjøret fortsatt fast». Rettsoppgjøret etter
krigen har blitt en del av det norske hegemoniet, og status quo bekreftes her
av Sørensen. «Nordmenn flest» er «seierherrene», og de som forvalter sannheten
om krigen. Å tale «nordmenn færrest» sin sak blir stoppet av semantiske
barrierer som ofte rammer den som skal tale en minoritets sak, og særlig sterkt
når minoriteten er en stigmatisert gruppe (Gillespie 2008.) Sørensen gjør et
forsøk på differensiering ved å endre navnet på forbrytelsen fra
«landsforræderi» til «forsøk på å omstyrte statsforvaltningen». Han mente at de
da ville fått sin straff, men «forræderstempelet ville ikke ha blitt hengende
ved dem i den grad det ble.» Det blir kun en hypotese for hva som kunne vært
gjort, og kan ikke bøte på det stempelet de fikk, men allikevel gjøre noe for
ettermælet til de som er døde til hjelp for etterkommerne om det innføres i
historiebøker som ikke ennå er skrevet.
Aftenposten 8 mai 2010: Lars-Ludvig
Røed : «Med krigen i
bagasjen.»
«Da de tyske
styrkene i Norge kapitulerte 8. mai for 65 år siden, var Grete Faremo ikke
født. Men krigen har preget henne hele livet.» Denne artikkelen skrevet av
Lars-Ludvig Røed ved 65-års markeringen etter krigen, bekrefter hegemoniet og
stadfester status quo. Den omhandler ofrene for naziregimet og Odd Faremo,
Grete Faremo sin far, representerer dem som ble utsatt for nazistenes
grusomheter, og som ble minnet på det i resten av sitt liv. Faremo ble arrestert
av Gestapo i 1943, ble torturert og fikk en dødsdom, satt to år i
konsentrasjonsleir og ble reddet i siste liten av medfanger.
Dette
en typisk krigshistorie som er fortalt av mange vitner før, Odd Faremo er nok
et tidsvitne som kan fortelle om grusomhetene, og det er svært viktige
historier. I denne oppgaven var jeg dessuten også ute etter en forsoningsdel,
og den uteblir i denne artikkelen. Derfor er omtalen kort.
Diskusjon
Det var kun en artikkel
i mai 2005 og en i 2010 med de utvalgte søkeordene. Det kan bety at det var en
sterk utvelgelsesprosess fra redaksjonens side, eller at det rett og slett ikke
ble skrevet flere. Det ser ut til at forfatterne av artiklene i Aftenposten
stort sett er enige om at det er lite som tyder på at det pågår en
forsoningsprosess- og eksisterer den,
går den i tilfelle sakte, eller står i stampe. Ordene som ble brukt den gang
for å karakterisere landssvikerne kommer nå og da til overflaten igjen. Nå dukker
de opp som noe forfattere vil vise oss, og som vi bør vite om slik at vi kan ta
avstand fra den måten å karakterisere mennesker på, slik at vi bedre kan
gjenkjenne fenomenet om det skulle oppstå igjen. Ord som «krapyl, avskum,
undermålere, mislykka, dugalause, tapere, halvkriminelle» (Agderposten, 2012)
ble brukt den gangen. Artiklene viser at slike ord er borte fra beskrivelsene
av NS-medlemmer i dag. Allikevel er min konklusjon at ordbruken eller mangelen
på ord, fortsatt gjør en åpen debatt vanskelig. De følelsesladde,
stigmatiserende ordene som først ble brukt til å beskrive NS-medlemmer er nå
transformert til et udefinerbart tåketeppe av skam og skyld. Tausheten som
fortsatt følger fenomenet er nå mer et utslag av kunnskapsløshet enn av hat eller
likegyldighet. Opplevelsen for de etterkommerne som er berørt av dette, er dog
den samme, og bøker om krigen selger som bare det fortsatt. Det er et paradoks:
Folk leser om det, og samtidig ties det i hjel. Det er risikofylt å spørre noen
om hvordan det var under krigen. Jeg har fått en del kommentarer i min research
til oppgaven som: «Er ikke det tiet i hjel, da?» eller: «Det er få i dag som
vet hvor besteforeldrene deres sto under krigen» eller: «Du skal være klar over
at du stikker hodet ditt inn i et vepsebol» eller: «Det snakker vi ikke om i
vår familie.»
Utfra det jeg har lest
og det jeg har blitt fortalt, ser det ut til at de som ønsket å tie i hjel
NS-medemmenes historie vant. NS-familienes historier ble tiet i hjel. Folk som
ikke opplevde krigen kjenner ikke deres historie fordi det ble tabu å fortelle
om det. Det skal god språklig argumentasjon til for å nyansere bildet av
NS-medlemmer/landssvikere/nazister som annet enn personifiseringen av «de
onde». Berge Furre er den som best lykkes i sitt forsøk på differensiering
innen NS-medlemmene i det han sier i sin artikkel: «Kan ikke de bra NS-folk
vinnes tilbake, har vi lidt nederlag». Det ser ut til at nederlaget er et
faktum. De siste av NS-medlemmene er snart døde.
Framvekst av nye ord
Ordet «feiltastisk»
kommer av ordet «flawsome» og dukket opp i media i 2012. I sin artikkel «Vi er
feiltastiske» i Aftenposten 18.11.12 skriver Kathrine Aspaas
«For hva skjer i
kulturer der den som feiler straffes? Jo, der befinner det seg mye rart under
teppene og i skapene. Det letes etter syndebukker og det store spørsmålet er:
«Kan jeg skylde på noen?» Helt til alt sammen tyter frem - samtidig. Hvordan
blir en finanskrise til? En BBC-skandale? En CIA-skandale? Ved at mange nok
holder tett om det som ikke fungerer. Hva er det som kjennetegner oppryddingen
etter 22. juli-massakren her hjemme? Jo, uforsonlighet, skam, skyld og en
smertefull jakt på syndebukker.»
Jeg velger å avslutte
med dette nye konstruerte ordet, «feiltastisk», som et eksempel på at det kanskje
må skapes noe helt nytt, noe ingen har tenkt på før, for at et fenomen skal
kunne ses i et nytt lys. Kanskje kan forsoningsprosessen mellom vinnerne og taperne
etter andre verdenskrig i Norge også komme i gang og avsluttes ved at man møtes
i et helt nytt begrep som verken ydmyker, straffer eller skaper syndebukker.
Referanseliste
Blakar, Rolv Mikkel
(2006): «Språk er makt». Oslo: Pax forlag A/S
Blakar, Rolv Mikkel og
Nafstad, Hilde Eileen (2009): «Fellesskap og individualisme». Oslo: Gyldendal
Norsk Forlag AS
Rommetveit, Ragnar
(2000): «Språk, tanke og kommunikasjon». Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS
Borge, Baard Herman
(2012): «I rettsoppgjørets lange skygger». Andre generasjons problemer i lys av
moderne transisjonsteori. Avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d).
Institutt for sammenliknende politikk. Universitetet i Bergen.
Andreassen, B og Skaar,
E. (red.) (1998): Artikkel 1: «Forsoningen som uteble. Norges oppgjør med
landssvikerne» i «Forsoning eller rettferdighet». Oslo: Cappelen Akademisk
Forlag
Veum, Eirik (2013):
«Nådeløse nordmenn. Hirden 1933-1945»
Oslo: Kagge Forlag AS
Nissen, Inggjald (1975)
«Psykopatenes diktatur» Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard)
Avisartikler:
Hagtvedt, Bernt (1995,
4. mai). Utsoningens ufullstendighet. Aftenposten, s 18
Malm, Ole Jacob (1995,
5.mai). Forsoning 8. mai? Bare på
vilkår! Aftenposten, s 15
Grøndahl, Kirsti Kolle
(1995, 9.mai). Nei til intoleranse. Aftenposten,
s 3
Furre, Berge (1995,
20.mai). Tida lækjer visst ikkje alle
sår. Aftenposten, s 9
Lønning, Per (1995, 26.mai).
Frigjøringsjubileet ga ikke det forløsende, gjør kirkejubileet? Aftenposten, s
10
Tjønn, Halvor (2005, 10 mai). Krigens bitterhet fortsatt levende.
Aftenposten, s 9
Røed, Lars-Ludvig (2010,
8 mai). Med krigen i bagasjen. Aftenposten, s 10
Analyse (2012, 10
november). Retorikken som stjeler menneskeligheten fra oss. Agderposten s 53
Aspaas, Kathrine (2012, 18.november). Vi
er feiltastiske! Aftenposten, s 2-3
Referanser på Internett:
http://nobelpeaceprize.org/nb_NO/laureates/laureates-1986/wiesel-bio/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar